Noen som jobber i barnevernet her?

[Anonym bruker]

har fått tilbud om jobb, men er så usikker at det går utover nattesøvnen. usikkerheten kommer vell mest av at jeg føler meg usikker på jobben akkurat Nå. Er ung og har ingen erfaring, og skulle vell helst ha hatt noen år på baken før jeg tok en slik jobb. Greier jeg det psykisk? vet ikke om det er fordi jeg innbiller meg verstingssaker hele tiden. Det kan da ikke være Så tungt?? eller? Noen som kan fortelle meg om en vanlig dag i barnevernet? Jeg vet det jo i teorien, men trenger litt teori satt inn i praksis.. Er det mye papirarbeid, hva gjør man? trenger svar!

[Anonym bruker]

Jeg bruker barnevernet, så jobber ikke der selv Og jeg har ei venninne som jobber innen barnevernet.

 

Har inntrykk av at de er overarbeidet, har for mye papirarbeid og er generelt ofte langtidssykemeldt..... Dette gjelder de som jobber på barnevernskontor.

 

Har også inntrykk av at de som jobber i institusjoner ofte liker seg bedre, og takler jobben bedre i lengden.

[Anonym bruker]

Du har vel utdannelsen bak deg så da vet du vel hva du går til. Har du ikke vært ute i praksis og fått prøvd deg litt?

[Anonym bruker]

Hva slags jobb har du fått tilbud om da? Saksbehandler? Institusjon?

 

Jeg jobber på akutt og utredningsinstitusjon. Jeg er ikke utdannet barnevernspedagog, men yrket jeg har er relevant.

Jeg syns det er helt supert. Stortrives å jobbe miljøterapeutisk. Barna kommer selvfølgelig fra utrolig triste bakgrunner, men går fint å legge det igjen på jobben. Jeg prøver heller å tenke at nå får de faktisk den hjelpen de trenger og nye hjem.

Barnevernspedagogene hos oss bedriver jo selve utredningen og samarbeider med barnevernstjenesten. De skriver rapporter, og uttaler seg til feks fylkesmannen/tingretten.

Og så er de med på å finne fosterhjem og evalurer om hjemmet som blir foreslått. De er med barnet i overgangen og gjør besøk etter flytting

 

Om du greier det psykisk er det jo bare en måte å finne det ut på

[Anonym bruker]

Tilbudet er som saksbehandler ja. Og har jo vært i praksis, og det var greit da. Forskjellen er at jeg nå har fått barn selv, og det har forandret meg mye. Er ikke lengre så hardhauset og tøff nå som da. og når det er 5 år siden jeg utdanna meg føler jeg at jeg har blitt litt utdatert.. dette er jo heller ikke drømmen, har ikke lyst å drukne i papirarbeid, men så er det på en liten plass, det er ikke så mye å velge imellom. har det vært på institusjon så har jeg vell ikke vært i tvil.

 

det er rart hvor usikker man kan bli på seg selv, når man først begynner å tvile..

Også går jeg på nett og skal lese litt om barnevern og erfaringer, så finner jeg side opp og side ned om barnevernsansatte på svartelister og at enkelte tror barnevernet er en sammensvergelse, som vil ta alle barn fra hjemmene sine. er jeg klar for å overbevise slike folk om at det er ikke slik det fungerer. huff, jeg er så rådvill og tankefull nå at jeg ikke kjenner meg selv igjen..

[Anonym bruker]

Men herregud, du kan da virkelig ikke bruke internett og all galskapen der ute som referansepunkt? Selvfølgelig skriver mange dritt om barnevernet, dette er i all hovedsak foreldre som har mistet ungene sine med GOD grunn som bruker ufattelig mye tid på å sverte barnevernstjenesten. Tid de heller burde ha brukt på å forbedre seg selv og sin livssituasjon slik at de kan prøve å få sine barn tilbake.....

Sier jo ikke at barnevernstjenesten er uten sine feil, men bruk heller det du leser der ute som en retningslinje på hvordan du skal forsøke å utøve yrket ditt. At du skal forsøke å ha ett balansert og åpent syn på sakene du møter, at verden ikke er svart/hvitt og at i all hovedsak så er det en jobb hvor man skal hjelpe foreldre med den jobben de står ovenfor med ungene sine.

 

Hadde det ikke vært for saksbehandlerene i barnevernet som passet på så hadde de barna jeg jobber med gått til grunne. Det er en god grunn til at enkelte barn blir tatt ut av hjemmet sitt. Barn som ikke får nok mat, barn som blir slått og voldtatt, barn som lever med foreldre som er fullstendig likegyldige til deres ve og vel, rusmisbruk og foreldre med alvorlig psykisk sykdom.

 

Du skal jo ikke tvile på deg selv, det er bare tull og bortkastet tid, å ha en så negativ holdning til yrket, at det bare er å bli lasset ned av sakspapirer og at alt er dritt, jo da blir det jo dritt.....

Du må velge å se på dette som en spennende utfordring, en mulighet til å ha en betydningsfull jobb.

 

Og vet du, hater du det, så er det bare å slutte!!!!!

[Anonym bruker]

det er ikke at jeg bruker å være så negativ, men det er viktig for meg at jeg har tenkt igjennom alt. Jeg må være sikker på at det er noe jeg er klar for akkurat nå, ellers er jeg kanskje redd det blir å ta den utfordringen halvhjertet, og det går ikke i en sånn jobb. jeg har små barn selv, planen var at jeg skulle ha en relativt enkel jobb nå som de er så små, også bygge meg opp erfaringer, og Så lete etter en slik jobb.. Så søkte jeg for iallefall ha gjort det, også viste det seg at de er veldig interessert og legger alt til rette for meg.. Så selv om jeg vet i teorien hva en slik jobb går ut på, så er det også viktig for meg hvordan andre opplever en dag som barnevernspedagog. Jeg trenger alt av informasjon for å samle meg til en avgjørelse. det er nå bare slik jeg er.. Jeg har alltid sagt at her som saksbehandler skulle jeg ikke begynne, så sånn sett har jeg ikke lyst. For min egen del og for brukerene sin del har jeg lyst på erfaringer, slik at jeg blir flinkere til å stole på mine egne avgjørelse f.eks.. men så kom jobben så å si i fanget, og er jo fordi det er en utrolig givende jobb og en spennende utfordring å ta at jeg vurderer det. Føler jo jeg begynner arbeidslivet på høyeste rang i mine øyne.. Planen var jo å bruker noen år på å komme dit Jeg er ikke redd for å hate jobben på sikt bare akkurat nå, så hvis jeg tar jobben og finner ut at dette var ikke noe for meg nå, så har jeg jo helt sikkert lyst i fremtiden.. Kan dette ødelegge for meg da?

[Anonym bruker]

Men takk for tilbakemeldingene folkens.. Jeg ser jo at det ser litt rart ut. mange spør meg; hvorfor vil du ikke, det var jo dette du utdanna deg til... Men det er jo fordi jobbmulighetene til en barnevernspedagog er mange, og det var ikke dette jeg så for meg egentlig. Lysten er der, men først om noen år... tror ikke det var noen av de jeg utdanna meg sammen med som begynte rett i barnevernet, de har vært innom skole og bhg og andre institusjoner først. Og det tror jeg kan være lurt i mange tilfeller. Samtidig har jeg jo såå lyst! Får bruke nok en natt på å tenke frem og tilbake tenker jeg...

[Gullblomst]

Når jeg leser litt mellom linjene så tolker jeg det slik at du egentlig er usikker på om din kompetanse strekker til, og om du er i stand til leve opp til forventningene om å foreta selvstendige faglige vurderinger som ligger til stillingen.

 

Jeg vet om flere som har begynt som saksbehandler på barnevernskontoret rett etter endt utdannelse ,så det tror jeg ikke er noen hindring. Usikkerheten ligger kanskje i at du ikke har praktisert yrket på 5 år? og det er forståelig. Men dersom du har benyttet denne tiden til å få egne barn, tror jeg du har gått en god skole og er fullt ut istand til å utføre en god jobb i den stillingen du er tilbudt.

[Anonym bruker]

Ja, du tolker meg helt riktig for å si det sånn. Så mange år hjemmeværende med egne barn, det har vært meget lærerikt, men ikke på samme måte. Jeg har jo absolutt lært hvordan barn SKAL ha det, men har mistet mye teori på veien. Så usikkerheten hviler kun på meg, og min kompetanse, det har du rett i. I det ene øyeblikket har jeg lyst å takke ja til jobben, i det neste har jeg lyst å ringe å si nei takk. jeg har aldri vært så i tvil på noe før. Kjempe vanskelig er det!

[Anonym bruker]

Jeg er saksbehandler i bvtj. Det er en veldig tøff jobb, både på grunn av sakene og men også på grunn av arbeidspresset. Du må jobbe aktivt med å legge igjen jobben på jobb, og ta en ting av gangen på jobb for ikke å bli spist opp av dårlig samvittighet. Det er en del tunge saker (kommer litt an på hvilken bvtj du jobber i), men det er ikke sånn at alle 20 sakene dine er tunge. Dessuten er det dessverre slik at de sakene med den værste omsorgssvikten ofte ikke kommer for dagen før barna er blitt ungdommer.

 

Det mest negative med jobben er all kritikk du møter. Den kommer ikke fra foreldrene. Det vil si det gjør den, og da oftest i de tyngste sakene, men den kritikken tar jeg greit. Det er mennesker i en sårbar livssituasjon og de skal forholde seg til at jeg forteller dem at omsorgen de yter for barna sine ikke er god nok. De har også ofte ganske trøblete bakgrunn selv. Værre er kritikken fra samarbeidspartnere: rektorer, sosiallærere, barnehagestyrere, institusjoner, fosterhjem (som igjen egentlig er forståelig), bufetat, etc... Og ikke minst media, og nå i det siste har jo regjeringen bidratt med en slakteapport om barnevernet.

 

Du nå også innstille deg på å være kommunens part i saker for nemda. Dette er nervepirrende og tøft for selvtilliten og deg som fagperson. Vi vitner i mellom 1-2 timer i strekk, og det er ganske tøft når foreldrene sitter ved siden av, og advokater spør deg ut og forsøker få deg til å virke lite troverdig. Men det er bare å ta seg sammen, tenke på barna og at det er titusen ganger værre for foreldrene å høre hva du sier om kommunen/bvtjs faglige vurderinger.

 

Men det er verdens mest spennende jobb! Du kommer sannsynligvis til å elske det, uavhengig av hvor tøft du syns det er. Blir det for tøft, så kan du jo bytte beite. Du vil ikke være alene om det, gjennomsnitlig "varighet" på saksbehandlere i Oslo kommune er 9 mndr.. Det er ikke noe nederlag, for det er utvilsomt en heftig jobb. Men med den i bagasjen, vil du ha mye erfaring å ta med deg til andre jobber, både personlig, faglig og ikke minst får du sett og erfart systemet på nært hold, noe alle i andrelinja burde ha.

 

Jeg syns du skal si ja, til tross for at det er tøft! Du vil få innblikk i en veldig spesiell jobb. Den første tida vil du merke lite av det jeg har nevnt over, da vil du være helt svimmel av datasystem, post- og arkivrutiner, og andre rutiner ved kontoret.