Sæd donor

[Jomfru-83]

Jeg og min sambo kan ikke få barn med hverandre...

De alternativene vi fikk fra legen var donor, donor, donor... Og kanskje adopsjon.

Jeg har tenkt MYE på hva vi skal gjøre og merker at det blir en lang prosess for å finne en løsning.

Hvis det nå skal bli donor, hvordan skal jeg takle det å vite at det er en annen manns barn som vokser i meg?

Og hvordan reagerer vi når barnet kanskje ikke likner på meg heller?

 

Er det noen der ute som kan gi meg gode råd?

Dette er så utrolig sårt, så jeg trenger noen oppløftende ord...

[Anonym bruker]

Vi er to jenter som skal ha barn sammen, så da VET man jo at det ikke er biologisk mulig å bære den andres barn.. Så jeg forstår at det må være sårt for dere, men det jeg ville gjort, er å prøve å snu situasjonen til noe positivt isteden. Dere ville jo blitt like glad i ett adoptivbarn som ett biologisk barn? Så, det er ingen grunn til at han/du vil være mindre glad i ett donorbarn. Dere kan jo forsøke å få en donor som likner mest mulig på mannen din:) Og prøv å fokuser på at dette er DERES barn! Når to mennesker bestemmer seg for å få ett barn sammen, så synes jeg at biologien er underordnet, det er dere som skal være FORELDRENE, uansett hvem sæden tilhører.. Så, det går nok bra!

[tingeling71]

Du vil uansett ikke bære frem en annen manns barn. Sæddonor er og forblir en donor og er overhodet ikke involvert. Dette handler kun om psykologi, du må tenke på det som deres barn. Når barnet er bært frem så vil du oppfatte barnet som ditt og din mann vil sannsynligvis også føle at det er hans barn. Uansett er det han som vil være barnets far, for evig og alltid. Lykke til, dette går så fint så

[mille260]

Hei!Kjenner meg så igjen i det du skriver.Min mann er også steril. Vi Bestemte oss for å gå mot donor!Angrer ikke ett sekund!! Tenkte ikke på at det barnet var en donor i gjennom svangerskapet.Dette er vårt barn og er fullt elsket av min mann.Tenker ikke noe særlig på at det er donor i det hele tatt..Snuppa er ei pappa jente.Er så fint og se på..Trodde han skulle bli en fanastisk pappa men ikke så fantastisk

Det vi gjorde var å skrive ned min manns høyde, farge på hår og øyne.utrolig nok så "ligner" vår datter på min mann. Ikke fått noen kommentarer på at hun ligner på meg og snuppa er nå 8 mnd.Min mann blir så stolt når han får høre det.Tilogmed mine og hans foreldre sier dette. Sier det er helt merkelig

 

Ikke lett valg dette her!Men jeg angrer ikke... Må gjerne skrive ei personlig melding hvis du vil

[utålmodig-11]

Har lignende erfaring som mille260, har fått høre at jeg ligner på pappa - som altså ikke er min biologiske far.

En gang var det imidlertid en gammel mann som protesterte da han skulle prøve å "plassere meg"; nei, jeg måtte være datteren til pappas BROR, for han mente jeg lignet mest på ham!

 

Jeg skjønner at du tenker på dette, men det å være forelder har fint lite med biologi å gjøre :-)

[Bare meg123]

Tror ikke du skal bekymre deg...

Jeg er selv i samme situasjon,og for meg,er donor,en donor...

Pappan er den som har stilt opp hele livet og vil være der for barnet,hele livet!

Mannen min er fast innstilt på at han kommer til å elske det barnet like mye,som at det kom fra hans svømmere

Jeg tenker som så jeg,at vi er bare så heldige å få hjelp,til å lage det barnet vi ønsker av hele vårt hjerte!

Verre å vite hvem foreldrene er,og ikke ha noe godt forhold til de,enn å ha foreldre som en vet en kan stole på,og som er der for deg hele livet,selvom "de små" mangler,ihvertfall i vårt tilfelle

Jeg gleder meg til å gå gravid med min manns barn

[Jomfru-83]

Tusen takk for gode tilbakemeldinger!!

Godt å lese at vi ikke er de eneste i denne situasjonen (vet jo at det finnes flere, men man føler seg litt alene likevel...)

Vi har jo snakket om donor.

Nå er det jo helt utelukket for min samboer... Hvem vet hva som vil skje senere...

Men en annen sak som han bemerker er jo at hvordan skal det sies til barnet at det er et "donorbarn"?

Barnet har jo rett til etter fylte 18 år å vite hvem som er biologisk far...

Hvordan takler man det da?

Det er tusen spm som okkuperer hele hjernen :S

 

Hvordan ble dere enige om donorbarn? Hvor mange vet at det er det?

 

Sier tusen takk igjen for tilbakemeldinger!!

[LykkeligSomMamma]

Hei

Vi er i en litt annen situasjon siden vi er to jenter og i tillegg til sæddonor trengte vi eggdonor (lang historie). Det var en tankeprosess å komme hit vi er nå, bli klare, men nå har vi en gutt på snart 4 mnd, alle sier han likner meg og vi tenker ikke på han som noe annet enn vår. Donorene er vi bare takknemlige for, kunne ikke klart det uten dem. Når babyen er kommet er den bare deres uansett hvor frøet kom fra. lykke til!

[Anonym bruker]

Må jo prøve å finne en donor som ligner deg da. Hvis du ikke har noe valg så er det jo bare å slå seg til ro med tanken. Barn eller ikke barn liksom

[Anonym bruker]

Sitter selv med donorbaby i magen nå, og tenker ikke på at det er en annen mann sitt. Det er vårt, og den gleden av å være gravid og skulle få lov til å bli mamma overskygger alt annet.

[elmaaani]

Jeg og mannen var også i den situasjonen. Etter en lang prosess i oss selv bestemte vi oss for å gå for donor på Riksen. Tenkte litt på dette under graviditet og rett etter fødsel. Donorjenta er 2,5 år og vi tenker omtrent aldri på hvordan hun ble lagd. Tom de som vet at hun ikke er mannens biologiske barn synes de hun ligner på han og hans familie. Jeg er nå 38+ på vei med lillebror som har en annen donor. Denne gangen tenker jeg ikke på det i det hele tatt. Det er mannen min sitt barn jeg bærer <3

 

Vi har kjøpt flere barnebøker om familier og ass befr for å ha det som grunnlag når vi forteller dem hvordan de ble til. Vi skal heller ikke personifisere donor. Håper de blir så trygge og tilpass med den de er at de ikke har behov for mer svar Tiden vil vise

 

Tankene og følelsene tror jeg gjør dere mer klar for dette. Slik var det for oss vertfall!

Lykke til!

[Jomfru-83]

Jeg og mannen var også i den situasjonen. Etter en lang prosess i oss selv bestemte vi oss for å gå for donor på Riksen. Tenkte litt på dette under graviditet og rett etter fødsel. Donorjenta er 2,5 år og vi tenker omtrent aldri på hvordan hun ble lagd. Tom de som vet at hun ikke er mannens biologiske barn synes de hun ligner på han og hans familie. Jeg er nå 38+ på vei med lillebror som har en annen donor. Denne gangen tenker jeg ikke på det i det hele tatt. Det er mannen min sitt barn jeg bærer <3

 

Vi har kjøpt flere barnebøker om familier og ass befr for å ha det som grunnlag når vi forteller dem hvordan de ble til. Vi skal heller ikke personifisere donor. Håper de blir så trygge og tilpass med den de er at de ikke har behov for mer svar Tiden vil vise

 

Tankene og følelsene tror jeg gjør dere mer klar for dette. Slik var det for oss vertfall!

Lykke til!

 

Blir dette alternativet løsningen for oss blir det nok å kjøpe en del bøker for å få noen tips om div ting!

 

Det er betryggende å lese det du skriver.

 

Håper bare vi finner en løsning snart, for dette tærer meg opp innvendig...

Aller værst er jo alle spørsmålene fra venner og familie om vi ikke skal ha barn snart.

Hvis vi går for donor så vil jeg jo ikke at alle skal vite om problemet vårt. Da blir det plutselig å fortelle alle igjen om at vi bruker donor...

Hvor lang tid brukte dere på å bestemme dere?

[elmaaani]

Jeg og mannen var også i den situasjonen. Etter en lang prosess i oss selv bestemte vi oss for å gå for donor på Riksen. Tenkte litt på dette under graviditet og rett etter fødsel. Donorjenta er 2,5 år og vi tenker omtrent aldri på hvordan hun ble lagd. Tom de som vet at hun ikke er mannens biologiske barn synes de hun ligner på han og hans familie. Jeg er nå 38+ på vei med lillebror som har en annen donor. Denne gangen tenker jeg ikke på det i det hele tatt. Det er mannen min sitt barn jeg bærer <3

 

Vi har kjøpt flere barnebøker om familier og ass befr for å ha det som grunnlag når vi forteller dem hvordan de ble til. Vi skal heller ikke personifisere donor. Håper de blir så trygge og tilpass med den de er at de ikke har behov for mer svar Tiden vil vise

 

Tankene og følelsene tror jeg gjør dere mer klar for dette. Slik var det for oss vertfall!

Lykke til!

 

Blir dette alternativet løsningen for oss blir det nok å kjøpe en del bøker for å få noen tips om div ting!

 

Det er betryggende å lese det du skriver.

 

Håper bare vi finner en løsning snart, for dette tærer meg opp innvendig...

Aller værst er jo alle spørsmålene fra venner og familie om vi ikke skal ha barn snart.

Hvis vi går for donor så vil jeg jo ikke at alle skal vite om problemet vårt. Da blir det plutselig å fortelle alle igjen om at vi bruker donor...

Hvor lang tid brukte dere på å bestemme dere?

 

Vi fikk vite at mannen ikke kunne bli biologisk far påska 2006. Vi ba bare St Olavs om å sende papirene til riksen mens vi bearbeidet det. Fant ut at det var lettere å avbryte enn å starte opp når vi ønsket det. Så vi lot papirmølla gå. Vi hadde oppstartssamtale november 2007. Det var egentlig værst før vi begynte.

 

Mannen er ikke en som syntes det var greit å adoptere. Ved å velge donor kan han "skjule" problemet sitt for ukjente. Han blir med på alt og føler seg ikke "liten" ved å ikke kunne lage barn.. For oss og han var dette den beste løsningen.

 

Bøker vi har kjøpt er blant annet "familiemyldreboka" "slottet med de mange værelser" + en til. (to danske og en norsk)