Kjip venninne?

[Misspiggy1]

Jeg føler meg som verdens kjipeste venninne!

Bestevenninna mi fikk i forrige uke en liten knert på 3,5 fantastiske kilo, men jeg klarer ikke å besøke henne for å se den lille...

Selvfølgelig er jeg glad på hennes vegne og alt det der,men siden man har Så INNMARI lyst på en til selv så blir det bare kleint og vondt.

Sitter og ser på bildet hun har sendt mens tårene triller,hvorfor skal det være så vanskelig???

Jeg vil også!!!!

[Metti er håpefull]

hei

Jeg kjenner veldig godt til følelsene dine. Jeg har nesten kuttet kontakten med mine venninner for det er så vondt å være sammen me de for er gravide alle sammen.

 

Vi må gjøre dette i vårt eget tempo og når vi er klar for det.. Skal ikke ha dårlig samvittighet for det

[mamma_til_gutt]

Jeg er høygravid, og har en venninne som ikke har greid å ha så mye kontakt siden hun fikk vite jeg var gravid. Hun har slitt i mange år. Jeg syns ikke det er noe problem! Men det er veldig godt at hun har vært ærlig med meg.. Jeg har spurt hva hun trenger, og hun har sagt at hun vil at jeg skal ta kontakt innimellom, men at hun kanskje vil være litt tilbakeholden. Alt i orden! Forventer ikke at hun skal komme på barselvisitt heller!

 

Følg dine egne følelser, men om du greier er det sikkert lurt å snakke med venninnen din om du har behov for å holde deg unna i lang tid... Du trenger absolutt ikke ha dårlig samvittighet!!! Dette bør venninnen din forstå!

 

Håper du får ønsket ditt oppfylt snart! god klem

[UngGravid92]

Jeg er helt enig! Du burde kanskje snakke med venninnen din og forklare hvorfor du er så fraværende. Si at du er kjempe glad på hennes vegner, men du føler deg ukomfortabel når du har så lyst på unge selv. Selv om hun har fått en liten en, så er hun fortsatt venninnen din Hun vil fortsatt støtte deg og dine problemer. Lykke til! Og plutselig en dag er du også mamma og du har venninnen din i behold og hun kan råde deg gjennom graviditet og fødsel. Venninner er det kjæreste vi har bortsett fra familie. Snakk med henne. Hun har sikkert mange vonde tanker om hvorfor du ikke prater med henne lenger.

[kaklemor]

Jeg kan skjønne at det er sårt å se andre babyer når man selv ønsker seg en liten en.

Men,

jeg mistet flere "venner" etter jeg etablerte meg og fikk barn..

Helt ærlig?

Jeg syns det rett og slett var slemt av dem å ikke ta kontakt fordi jeg har fått barn! Jeg mener vi skal ha den evnen til å glede oss på andres vegne og sette vårt øyeblikk litt til siden..

[engelimitthjerte]

Det kan jo være flere grunner for at man ikke vil ha så mye kontakt med gravide og venner som nettopp har fått barn:/

Så selv om man SKAL være glad på deres vegne, så er ikke det like lett som noen kan tro, desverre!

Jeg har selv mistet langt i svangerskapet, å da føler jeg det er urettferdig når andre får små barn i den tida jeg mistet:/ MEN blir nok bedre når jeg er gravid igjen. Men er selvfølgelig trist å miste nære venner, når man gjerne vil dele gleden av å fått en liten baby:(

[kaklemor]

Det kan jo være flere grunner for at man ikke vil ha så mye kontakt med gravide og venner som nettopp har fått barn:/

Så selv om man SKAL være glad på deres vegne, så er ikke det like lett som noen kan tro, desverre!

Jeg har selv mistet langt i svangerskapet, å da føler jeg det er urettferdig når andre får små barn i den tida jeg mistet:/ MEN blir nok bedre når jeg er gravid igjen. Men er selvfølgelig trist å miste nære venner, når man gjerne vil dele gleden av å fått en liten baby:(

Ja, det er det jeg mener.. Dumt å ikke kunne dele gleden med de man vil..

[kaklemor]

Bare så det er sagt, jeg mener ikke noe frekt/slemt med mine svar.. Bare min måte å se det på

[engelimitthjerte]

Skjønner godt va du mener, tror alle som er gravide ønsker det:) men fra min side endte ikke graviditeten min så bra, å da er det veldig tungt å "godta" og glede seg over andres graviditet desverre:) når vennene dine har fått barn så får du prøve å ta kontakt med de , kanskje fet vil gå over alle forventninger:)

[kaklemor]

Skjønner godt va du mener, tror alle som er gravide ønsker det:) men fra min side endte ikke graviditeten min så bra, å da er det veldig tungt å "godta" og glede seg over andres graviditet desverre:) når vennene dine har fått barn så får du prøve å ta kontakt med de , kanskje fet vil gå over alle forventninger:)

Ja, det forstår jeg godt! Jeg har ikke vært i en sånn situasjon så vanskelig å si fra den siden.

Beklager at det ikke gikk så bra!

[Vårbarnet med to små]

Jeg skjønner deg veldig godt!

Jeg har også unngått venninner de siste to årene. Orker rett og slett ikke være sammen med de og barna deres, og høre at de snakker om å få fler.

Jeg og mannen min begynte å prøve før de nesten tenkte på å slutte med prevensjon. De har alle båret frem barna uten noen komplikasjoner eller problemer, what so ever. Mens vi har mistet fire ganger. Jeg skulle ønske jeg kunne glede meg på deres vegne, men jeg klarer ikke! Jeg har prøvd, men det er så utrolig vanskelig!

[Anonym bruker]

Jeg har det slik med min søster, her jeg sitter høygravid.

 

Tar mest mulig hensyn, og lar hun heller komme til meg. Jeg vet hvorfor hun distanserer seg, og skal bære over det -jeg har nemlig vært der selv.

MEN en ting skulle jeg ønske... at hun faktisk sa det til meg, isteden for å plutselig bare slutte å ringe.

 

Hvis du har et ønske om å beholde henne som vennine, så ville jeg sagt det til henne som det er...evt skriv et brev. Er hun en god vennine, så vil hun forstå. men fortjener kanskje en slags forklaring?!

 

Lykke til med følelsene! klem

[<3 drømmer <3 + <3 spire <3]

Her er det omvendt,jeg mistet venninner etter at de fikk barn. Stillte opp og var med på kontroller å alt. Men der er det viktigere med de vennene som har barn. Nå er jeg gravid selv,har ikke sagt det til dem. Har heller ikke tenkt til det. Plutselig er jeg bra nok for at jeg skal få barn?? Nei glem det. Men enig med de andre her, si ifra hva du føler. Fortell hvorfor du trekker deg unna :-) håper dere alle blir gravide snart. Krysser fingrene ;-)

[Fiemamma]

Jeg synes selv det er vanskelig å forholde seg til at "alle" andre har/får barn, for jeg er sliter og har oddsene imot meg pga. diagnose.

 

Det har kommet dit at jeg bytter kanal på tv og radio umiddelbart hvis jeg hører ordet gravid, for jeg blir så ufattelig SINT over at det er et ord som ikke hører hjemme i min munn.. Jeg er sint på meg selv og klandrer meg selv, for jeg vet jo hva som er galt og hva som gjør at jeg sliter max med å unnfange, det er MEG, min kropp som jobber imot mitt aller høyeste ønske. Jeg snur meg vekk når jeg ser folk med mage. Jeg løp gråtende ut av apoteket på fredag fordi jeg var der helt alene, bortsett fra to høygravide, den ene kunde og den andre ansatt, mens jeg måtte stå å si at jeg trenger to pakker pergo og ikke bare en.

 

Samtidig prøver jeg å gå i meg selv og ikke la min fortvilte situasjon komme i mellom mine venners lykke. De opplever jo tross alt det jeg selv drømmer så høyt om, og de drømmer sikkert ikke noe mindre om å få barn enn meg. Heldigvis er jeg ikke kommet opp i noen situasjon der en av mine nærmeste venner har fått barn enda (vi er en gjeng etternølere i gjengen min), så har aldri vært forpliktet til å komme på barselvisitt. Men tenker som så at jeg får svelge en kamel og juble for de andre, jeg tror litt på karma og håper litt at jeg kan ha flaks med positiv utstråling.

[engelimitthjerte]

Skjønner at dere vil ha forklaring på hvorfor venninner trekker seg unna. Jeg er selv i den situasjonen hvor jeg bør fortelle det til de 4-5 rundt meg som er gravide eller nettopp har fått, å nei det er ikke enkelt å si slikt. Vanskelig å ta kontakt for å unnskylde seg, føler seg enda værre da:/

[Anonym bruker]

Herregud....skjerp deg!

[BABY-JENTE]

Jeg synes selv det er vanskelig å forholde seg til at "alle" andre har/får barn, for jeg er sliter og har oddsene imot meg pga. diagnose.

 

Det har kommet dit at jeg bytter kanal på tv og radio umiddelbart hvis jeg hører ordet gravid, for jeg blir så ufattelig SINT over at det er et ord som ikke hører hjemme i min munn.. Jeg er sint på meg selv og klandrer meg selv, for jeg vet jo hva som er galt og hva som gjør at jeg sliter max med å unnfange, det er MEG, min kropp som jobber imot mitt aller høyeste ønske. Jeg snur meg vekk når jeg ser folk med mage. Jeg løp gråtende ut av apoteket på fredag fordi jeg var der helt alene, bortsett fra to høygravide, den ene kunde og den andre ansatt, mens jeg måtte stå å si at jeg trenger to pakker pergo og ikke bare en.

 

Samtidig prøver jeg å gå i meg selv og ikke la min fortvilte situasjon komme i mellom mine venners lykke. De opplever jo tross alt det jeg selv drømmer så høyt om, og de drømmer sikkert ikke noe mindre om å få barn enn meg. Heldigvis er jeg ikke kommet opp i noen situasjon der en av mine nærmeste venner har fått barn enda (vi er en gjeng etternølere i gjengen min), så har aldri vært forpliktet til å komme på barselvisitt. Men tenker som så at jeg får svelge en kamel og juble for de andre, jeg tror litt på karma og håper litt at jeg kan ha flaks med positiv utstråling.

 

Dette var et ærlig og sårt innlegg. Det er ikke alle som er like heldige og blir lett gravide. Føler med deg, og ønsker deg alt godt! Jeg tror også på det å tenke positivt (loven om tiltrekning).

[Misspiggy1]

Herregud....skjerp deg!

 

 

Voksent.... Og veldig konstruktivt...! :/

[Misspiggy1]

Takk for respons alle...!

Jeg HAR snakket med henne og vi er såpass close at hun vet veldig godt hva som gnager,men føler meg jo ikke mindre bedriten av den grunn.

Og som nevnt er jeg selvfølgelig glad på hennes vegne - jeg er da vel ikke helt kald heller.

 

Godtvondt å vite at jeg ikke er den eneste litt kjipe vennen her da i allefall

[Elsa88]

Kjenner til dette veldig godet. Etter 5pp ble jeg gravid, men mister like etterpå. På dagen jeg mistet fikk jeg vite at min venninne er gravid, og de har ikke prøvd og hadde ikke planer om dette. Nå sitter jeg er etter 9pp og er 6 uker på vei, mens hun har 10 uker igjen. Har fremdeles ikke truffet henne etter hun fortalte med det.

Har fremdeles ikke kommet helt over at jeg var sjalu på henne.

Men det er jo ikke hennes feil.

[Lille Ofie]

Jeg kjenner meg så alt for godt igjenn i det du skriver. Min beste venninne ble gravid ca 4 måneder etter at vi startet vårt forsøk. De hadde ikke prøvd en gang..... Den dagen hun fortalte meg det gikk stress nivået mitt fra null til hundre på sekunder. Var utrolig vanskelig å glede seg på hennes veiene når jeg ønsket det så sterkt selv. Jeg trakk meg unna og synes det var tøft å høre om den lille som vokste i magen hennes. Samtidig slet jeg med dårlig samvittighet for at jeg ikke orket å engasjere meg i det største som skjedde i livet hennes:-( Følte meg som verdens dårligste menneske og skammet meg over at jeg ble så fort stresset over at vi ikke fikk det til. Er jo helt normalt å bruke flere måneder på å bli gravid... Når hun var ca 4 måneder på vei satt vi oss ned og snakket ut. Vi gråt begge to, og jeg forklarte hvorfor jeg hadde trukket meg unna og at jeg trengte tid til å venne meg til hele greia. Hun var heldigvis veldig forståelsesfull. De neste 5 månedene hadde vi mye mindre kontakt enn vanlig og den dagen bilde av den nyfødte kom, gråt jeg lenge. Gruet meg helt vanvittig til å hilse på den lille. Var så redd for hvordan jeg kom til å reagere. Men så skjedde det jeg aldri hadde trodd.... i det øyeblikkelig jeg fikk den lille i armene forsvant alle de vonde tankene og følelsene. Jeg ble bare utrolig takknemlig for at alt var bra med mor og barn og følte meg så heldig som skulle få være en del av denne lille prinsens liv... Dette er snart to år siden og jeg har fortsatt ikke blitt gravid. På disse to årene har ikke mindre enn 19 venner og familie blitt gravide, så du kan si jeg har blitt vandt til det;-) Når det gjelder min venninne er jeg i dag meget takknemlig for at vi var ærlige med hverandre og at vi fant tilbake til hverandre. Jeg skal nå gjennom mitt første Ivf forsøk og jeg er så glad for at jeg har henne å støtte meg på og dele det med:-) Så mitt råd til deg er: Bit tennene sammen og reis å hils på den lille. Kanskje det ikke er så ille som du tror og i tillegg vil det nok glede din venninne veldig. Husk at ingen av våre venner kan noe for at vi er i den situasjonen vi er i og de er vår største heia gjeng:-) Håper det løser seg for dere:-) Lykke til: -)