Hva tenker dere... Hvis mannen din ikke vil bli med på fødsel..

[Leirha]

Syns du det er helt greit at han vil bli hjemme, eller på gangen på sykehuset, eller hvor han enn helst vil være?

Og isåfall hvorfor?

 

Og hvis du ikke syns det er så greit at han ikke vil bli med, tvinger du han med? Mener du at dette er noe han skal ha med seg.

Og igjen, isåfall, hvorfor?

 

 

[☆☆☆]

Nei, jeg synes ikke det er greit hvis han prioriterer egne behov foran mitt behov for å ha han med på fødsel.

 

Men dette er en ren hypotetisk problemstilling, vi hadde vel neppe fått barn sammen om han ikke var villig til å støtte meg i vanskelige situasjoner.

[Isola&Lille+julegave]

Jeg syns han bør stille opp for kjæresten sin! Uansett! Det er en så utrolig viktig begivenhet, og for den fødende er det jo viktigere enn noen gang å ha sin kjære som støtte ved sin side.

Hadde det vært meg, hadde jeg følt det som et kjempe-svik hvis samborer ikke hadde stilt opp. Det hadde fått meg til å tvile på hele forholdet. Faktisk.

[turbooglykkelig]

Ikke greit.... Men om han f.eks halvdauer av litt blod, kan det jo være greit om han holder seg litt på avstand også...? Men nei, jeg for min del synes ikke det hadde vært greit!! Men jeg får jo ikke sove uten å ha ham ved min side heller... Slik går det når man har holdt sammen i snart 15 år

[VenterPåNr.2]

Jeg syns uansett hva grunnen er til at han ikke "kan" være der er, så burde han iallefall prøve! og hvis grunnen er fordi at det er fotballkamp-kveld med gutta, så hadde JEG antageligvis slått, uansett om det var min eller noen annen sin mann! HORMONEER!!

 

det handler tross alt om støtte og trygghet for oss som ligger der og er redde å har vondt.. Derfor syns jeg at han bør være der, jeg synes iallefall at han var til stor trøst og hjelp den første gangen! Hadde blitt utrolig lei meg/snurt om han ikke vil bli med denne gangen, men jeg kan jo ikke tvinge ham heller....

[Leirha]

Nå er ikke jeg i en situasjon hvor pappaen ikke vil være med,, men jeg tror innerst inne at han ville sluppet, for han føler seg nok mest i veien.

 

Min mening om dette er at det er to om dansen.

Det er to om å ønske et barn ( i de tilfeller barnet er ønsket av begge da, ønsker ikke fra, blir det litt annerledes).

og jeg syns ikke det er greit at mor og bare mor skal gå gjennom en graviditet og fødsel alene.

Den gravide må gjennom hele svangerskapet passe hva hun gjør, hva hun spiser, ikke røyke osv.. Mens far kan mer velge det bort av solidaritetsgrunner, som vel egentlig få gjør?

 

Og jeg syns faktisk at så lenge mor ønsker fra til stedet på fødsel, så skal han være med.

Personlig har jeg faktisk litt problemer med dem utsagn som "nei stakkars han skal få slippe, ikke noe han kan gjøre uansett..Så tåler han ikke blod..."

Jeg tror aldri jeg hadde blitt så glad i en mann at han fikk la vær å være med. Ikke bare for meg som fødende, men mest for barnet sin del, faktisk.

 

Det samme gjelder om mor ikke ønsker å ha med far, og han virkelig ønsker å bli med, men ikke får lov.

Ja kvinnen føder, hun går gjennom smerter osv.

Men det gir ikke henne automatisk noen rett til å si at far ikke få bli med (situasjonsavhengig selvfølgelig).

[Gjest Lilu87]

Jeg tenker at så lenge far er fysisk og psykisk i stand til å være med på fødselen, så SKAL han det. Det at "han føler seg i veien" er ingen grunn, han er der minst like mye som støtte for mor.

[Anonym bruker]

Venter nr. 3, og første gang var far med. 2. gang rakk han det ikke pga. veldig rask fødsel. Gikk veldig bra å føde alene (var ikke planlagt det da), hadde veldig nok med meg selv kan du si. Men han kom selvfølgelig rett etterpå.

Denne gangen har jeg spurt hva han vil. Han vil bli med, sier han. Men hadde han sagt nei, hadde jeg respektert det. Noen fedre opplever ikke fødselen som positivt, og føler seg fullstendig hjelpesløse og redde.

å ikke bli med på fødsel, betyr ikke at han skal ut med gutta eller noe i den dur, håper ikke det finnes så mange slike. Det handler mer om at vi har barn hjemme som er litt engstelige, og kanskje er det da bedre at pappa er hjemme og tante er med på fødsel. Slik har jeg tenkt! Men han vil bli med, og da er han selvfølgelig hjertelig velkommen.

[♥(¯`°•.¸Skal jeg? Ja¸.•°´¯)♥]

Signerer #8. Etter å ha født alene 2.gangen (Rask fødsel og lang vei, pappa`n kom 45 min for sent), så er det ikke skremmende å gjøre det igjen. Nå er vi i en situasjon der pappa`n jobber 180 mil fra hjemme, og om jeg ikke føder i friperiode, så blir jeg alene igjen. Det gjør meg ingenting, jeg føler meg veldig trygg med jordmødrene

 

Men om jeg skulle født alene fordi min kjære ikke vil? Da hadde jeg nok reagert anderledes, tror jeg, men her ønsker han å være med, så sant det er mulig

[☆☆☆]

Det samme gjelder om mor ikke ønsker å ha med far, og han virkelig ønsker å bli med, men ikke får lov.

Ja kvinnen føder, hun går gjennom smerter osv.

Men det gir ikke henne automatisk noen rett til å si at far ikke få bli med (situasjonsavhengig selvfølgelig).

 

Der er jeg faktisk uenig. Når man skal gjennomgå fødsel mener jeg at man skal få bestemme hvem som skal være tilstede. Nå kan man si mye rart om å velge å få barn med en man ikke vil ha med seg på fødsel (ting skjer), men uansett mener jeg det skal være opp til mor.

 

Under en fødsel er det mors ønsker som skal vektlegges, mener jeg.

[3 små skatter]

Synes ikke det hadde gjort noe, bare han hadde vært på gangen

[OptimistHoppa]

Hvorfor er det bare mors ønsker som skal vektlegges ifbm. en fødsel?? Far bærer riktignok ikke frem barnet, men det har han jo heller ikke mulighet til om han så hadde villet - han må bare være "utenfor" og rundt svangerskap/fødsel, stakkar, og prøve å støtte mor så godt han kan. Tenk å bli stengt ute hvis han ønsker å være med - med begrunnelsen - det er "min fødsel"? (Selvfølgelig annerledes hvis man ikke lenger er et par eller lignende.)

 

På samme måte mener jeg at dette er noe mor og far har vært sammen om, så for meg er det helt utenkelig at far en gang skulle vurdert å ikke være med på fødselen. Fødselsangst eller ikke. Dette ser vi begge frem mot å dele sammen. Det er "vi" som skal føde, ikke "jeg"

[Ikkesåallerværst]

Hvis mannen min ikke ville vært med, ville jeg hatt det ok med det. Jeg skjønner godt at man vil slippe hvis man kan, jeg vil helst slippe selv.. Jeg kunne aldri i livet ha vært med på noen annens fødsel, etter å ha vært med på min egen. Aldri! Jeg syns heller ikke mannen min sitt nærvær var viktig for hvordan jeg taklet fødselen (som var ganske dårlig, selv om ingen skjønte det..). Men det er jo veldig greit å ha han der, slik at han kan fortelle etterpå. Sist husket jeg nesten ingenting av de siste tre timene. Dessuten er det jo noe med å være sammen når barnet vårt kommer til verden, selv om det øyeblikket heller ikke føltes som noen spesielt fin opplevelse den gang..

 

Når det er sagt, så mener mannen min at det er helt forkastelig å ikke ville være med på fødsel. Han gleder seg ikke, men mener det er det minste han kan gjøre. Jeg mener at det finnes mennesker som ikke har godt av å være med, men selvfølgelig, hadde begrunnelsen vært "jeg blir sliten av å være oppe hele natten", hadde jeg jo blitt rimlig sur. Men jeg tror ikke at det finnes sånne menn??

Endret 14. februar 2012 av Ikkesåallerværst

[SuperMoM <3]

Om han ikke hadde ønsket å bli med,så hadde det vært hans valg.

Noen tåler ikke blod,mens andre kanskje ikke tåler å se at deres kjære har det vondt. Uansett så burde det være far sitt valg.

Det er jo klart at om far heller ville se fotballkamp enn å være med på fødsel,så hadde jeg blitt rimelig sinna.

 

Her er det ikke noen tvil. Min kjære har lyst til å bli med,og skal bli med <3

[*Lykkelig 1984*]

Ja jeg synes det er helt greit! Jeg ville aldri tvunget min mann til å være med på en fødsel. Det er nettopp det som faktisk er tilfelle hos oss.

Mannen ønsker ikke å være med på fødselen fordi han rett og slett er vettskremt av tanken. Han har sterk sykehusangst, samme for leger, blod osv... Han ble tilogmed dårlig av å bli med meg til jordmor... Og det var rett før han svimte av stakkar. Han klarer ikke at folk snakker om en sykehusopplevelse engang uten at han må trekke seg unna...

 

Vi har funnet ut at vi bare må ta det som det kommer, han får holde seg på gangen, i lobbyen, bilen, hvor som helst bare i nærheten:) Og visst han vil titte innom så skal han selvfølgelig få lov til det:)

 

Det går helt fint for meg, dette visste jeg om lenge før vi planla å stifte familie:) Og jeg orker ikke tanken på å synes synd på han mens jeg ligger der og sikkert har nok med meg selv... Vi har snakket om det med jordmor og hun var også enig om at det ikke var den beste plassen for han å være da det også blir ekstra jobb for en jordmor visst hun også må drive å passe på mannen.

 

Videre skal det være sagt at jeg helst vil føde alene også Og gleder meg til opplevelsen!

[Anonym bruker]

Så lenge han er i stand til det forventer jeg at han blir med. Om han ikke hadde villet hadde ikke det vært god nok grunn. Jeg gleder meg ikke til den dagen (eller gleder meg jo veldig til å bli ferdig med det og babyen er her, men ikke selve prosessen) - og han får værsågod være med å støtte meg! Eneste grunnen til å slippe måtte være om han var veldig syk etc.

 

Om det går så fort at han ikke rekker det er det selvfølgelig ikke hans feil så lenge han prøver å komme så fort han kan og er tilgjengelig i forhold til de avtaler vi har gjort på forhånd. For eksempel at han ikke reiser bort de siste ukene etc. men man vet jo aldri helt når den kommer, så man kan jo ikke planlegge 100%.

[kattemamma]

Helt greit at mannen ikke vil bli med! Men selvsagt om årsaken er at han har angst, er vettskremt eller lignende. Samtidig så vet jeg at det hadde vært veldig vanskelig for meg om han ikke ville ha blitt med første gang (og jeg ikke hadde noen andre jeg stolte på som jeg kunne ta med) for da er man jo gjerne litt skremt selv!

 

Om han ikke ville ha blitt med denne ganga så hadde jeg fint klart å gå alene. Men nå gikk det helt greit sist han var med, så han har ingen gode unskyldninger for ikke å bli med :-)

[Full av liv]

Første gang jeg fødte var mannen med hele veien. For min del var han helt ubrukelig (praktisk sett). Jeg kunne ikke be han f. eks. "press der" eller "gjør sånn.." Han var helt fjern. Og veldig lite effektiv. Så for min del kunne han like gjerne sittet på gangen. Men for barnet sin del synes jeg det er betryggende å ha ham der om noe skulle skje.

 

Andre gang jeg fødte var mannen hjemme med eldste og jeg hadde tanten min (som står meg veldig nær) med. Det er virkelig å anbefale. Hun tolket meg godt og jeg kunne "dirigere" henne så lett. Selve fødselen ble lettere for meg av den enkle grunnen. Denne gangen skal mannen være med. Det er hans eget ønske og jeg vil ikke nekte han det, men jeg håper han vil være istand til å hjelpe meg gjennom smertehelvetet rent praktisk og ikke bare være tilskuer. Jeg unner ham å være tilstede idet øyeblikket vårt lille vidunder kommer til verden og jeg er glad for at han ønsker det selv, men rent praktisk fram til det øyeblikket så er det etter min mening den fødendes og barnets behov som veier tyngst, ikke mannens.

Mulig jeg virker kynisk og egoistisk nå.. jeg er egentlig veldig følsom, men når det gjelder akkurat fødsel så klarer jeg ikke å være romantisk. Der og da er det å få ungen ut og bli ferdig med smertene som betyr noe (fødte uten smertelindring og har tenkt å gjøre det denne siste gangen også), så får nærhet og følelser og alt det komme etterpå, når ungen er ute. Så hvis jeg skulle få valgt helt selv så hadde jeg tatt med meg tanten min som bistand for meg selv også hadde min elskede mann ventet på gangen til siste rie. Så hadde han fått klippet navelstrengen og vært den første til å holde knøttet. Men, men.. Mannen er jo den nest beste, da.. Hehe.

[Gjøkeredet③]

Hvis min man ikke ønsket å være med på fødselen, så tror jeg at jeg hadde måtte tatt et par runder med meg selv om dette virkelig kan være mannen for meg.

Hvis han ikke ønsket å være der for meg i den mest sårbare situasjonen jeg som kvinne mest sannsynligvis noen gang kommer til å være i, så hadde jeg revurdert ganske mye.

Jeg skulle fint klart meg på egenhånd, det er ikke det.

Men bare prinippet at han hadde satt sine egne behov foran mine i akkurat denne situasjonen er bare ikke ok.

Har heldigvis ikke en slik mann Han er redd for å ikke rekke fødselen da han pendler Så tror han kommer til å jobbe hjemmefra fra en uke før termin...

[toband]

Selvfølgelig skal mannen være med!!! Her er det ingen unnskyldning for å slippe unna!! Man er to om å lage barn, og da mener jeg at han skal være med på fødselen også. Og det at det ikke er noe "morsomt" å se på at kvinnen har det vondt, og at det kommer blod og andre ubehageligheter, det får han faktisk tåle, når kvinnen ligger der med smerter! Selv om ikke han får gjort så mye, er det faktisk en utrolig støtte og trygghet å bare ha han der!! Det er i hvertfall min mening!! Si at det ikke går som det skal da, og det skjer noe dramatisk underveis! Hva da? Skal kvinnen ligge der inne alene i uvisshet og kanskje ta avgjørelser alene om barnet?