kjæresten misliker datteren min! hva skal jeg gjøre?!?

[Anonym bruker]

Jeg har en datter på 5 år og har kjæreste og et nytt barn med han som er 3 mnd.. han simpelthen liker ikke datteren min:/ Trodde egentlig at ting skulle bli annerledes, at han kom til å bli glad i henne selv om hun ikke er hans.. men sånn er det ikke. problemet hans er at han ikke takler tanken på at det er ikke hans barn,og at hun kommer fra en annen mann:/ han er kjempe flink med babyen, men med henne så blir han bare irritert over ting hun sier og gjør, hvis hun bråker for mye eller roter.. i mine øyne er hun flink og go`, men som sagt er hun bare 5 år, bare barnet.. han krever alt for mye av henne, og blir fortere irritert over ting enn meg.. han hjelper til hvis hun spør, men hun det er sjeldent hun spør han om hjelp.. Han blir irritert hvis hun spør meg om hjelp til å pusse tennene fordi han mener hun er stor nok selv.. men tannlegen anbefalte oss om å hjelpe barn med tannpuss til skolealder..han snakker aldri til henne hvis ikke hun gjør det først, men om det er folk på besøk da gjør han det.. vet ikke hva jeg skal gjøre.. jeg blir sliten av ha det sånn.. I går så hadde vi besøk av svigerfar og fetteren til kjæresten min og da kom datteren min inn og sa: mamma er her og pappa er der (pekte med henne bort fra hverandre) og så sa hun mamma og pappa kysser og tok hendene sammen igjen.. Han reagerte skikkelig på det og sa til meg at han skammet seg over hva hun sa foran familien hans.. en annen gang så kom hun med en babybok med bilde av henne og faren og viste den til min svigerfar, og det får jeg høre om enda, om hvor flau og irritert han var pga det.. Hun har en far, og hun er glad i han, det kan ikke jeg noe for! baahhh.. Blir så utrolig oppgitt.. det sårer meg at han ikke klarer å akseptere det.. det har gått så langt at jeg føler jeg kjefter mer på henne for at hun skal være stille slik at han blir fornøyd, enda hun bare sitter på rommet og leker eller når hun sitter å tegner og snakker samtidig, for det plager han.. hun kan ikke sitte i sofaen og spise pizza, selv om han gjør det hele tiden.. Han er så redd for at hun skal miste en bit på gulvet.. han går ut av rommet hvis han ser hun spiser potetgull i stuen fordi han blir irritert hvis hun mister noe. han ungår henne for å slippe å bli sint.. er hun nede går han opp, og er hun oppe går han ned osv.. han takler henne bare ikke.. Jeg begynner å irritere meg selv over de minste ting, selv om hun ikke gjør noe galt.. bare pga han:/ alle vennene hans sier : "hun er da ikke ille i det hele tatt, jeg skjønner ikke hvorfor du sier det".. og da begynner jeg virkelig å lure på om det er henne eller han det er noe galt med.. HVA skal jeg gjøre??!? skal dette fortsette i alle år, for det orker jeg ikke, jeg blir lei meg og deprimert.. En dag så er hun voksen og flytter hjemmefra og da blir jeg sittendes og angre på hvor alt for streng jeg var og at det var pga en mann... Hun er bare ei lita jente en liten stund og plutselg en dag er det for sent..Jeg elsker han alt for høyt til å gå ifra han, og vi har fått en nydelig gutt sammen, men hvor går grensen? Vi har snakket om dette mange ganger, og det ender bare opp i en stor krangel,jeg har til og med skrevet et brev til han på 11 sider, og fortsatt er ting som de er.. Noen som er i samme situasjon eller er det noen som kan komme med råd?

[Anonym bruker]

Dette er ikke svaret du vil ha - Men dropp denne mannen! Han vil ødelegge selvfølelsen til datteren din =(

[Anonym bruker]

Stakkars, stakkars jenta di!!! Du mååå beskytte henne mot dette! Vær så snill å handle. Enten må mannen din få hjelp til å finne følelser for henne ellers så må du gå fra han. Han kommer til å ødelegge henne fullstendig og gi henne dårlig selvtilitt for resten av livet. Jeg mener det. Han kan ikke oppføre seg sånn mot et barn. Du må ta en real prat med han og få han til å forstå. Forstår han ikke, så Gå!!!

[LillaGorilla♥♥]

Her er det barnet du skal beskytte, noe annet vil være å være en elendig mor.

Vil du virkelig være sammen med en mann som ikke liker ungen din? Seriøst?

[Gjest Heartbroken]

Du fokuserer veldig på hvor sliten og trøtt du blir. Hva med følelsene til datteren din? Hvor er omsorgen for de i innlegget ditt? Du sier at hun bare er et lite barn, men samtidig sier du at du elsker mannen for høyt til å gå fra han - altså ofrer du barndommen til datteren din for en mann!

 

Jeg syns du skal tenke deg godt om hva det gjør deg til? Syns du det gjør deg til en god mor? Syns du at du setter barnet ditt først? Syns du at du sørger for at hun får en god barndom?

 

Jeg syns du er svært egoistisk, og faktisk like tankeløs som stefar - hun er DITT ansvar og hun har bare deg (og sin pappa heldigvis).

 

Du må vokse opp og ta ansvar for barna dine - de er faktisk ditt ansvar!

[Gjest Tullmusa83]

Du burde la faren til datteren din få full umsorg. Siden du setter samboern din foran henne.

[Anonym bruker]

Jeg har vært i samme situasjon, men i kjæresten din sine sko. Jeg klarte rett og slett ikke å like barna til han jeg bodde sammen med. De var ufyselige, utspekulerte og skikkelige drittunger. Det er antakelig ikke bare deg situasjonen er forferdelig for, antakelig strever også kjæresten din med vanskelige følelser knyttet til dette. Jeg elsket mannen jeg var sammen med, men det var en situasjon som aldri kunne fungere på sikt. Så jeg valgte å gå.

[Anonym bruker]

jeg setter ikke samboeren min foran henne! hun går først uansett! blod er tykkere enn vann! Jeg elskere henne høyere enn livet selv, og kunne ALDRI gitt fra meg foreldreretten! Hun er hjerterota mi! jeg skrev dette fordi jeg er opprørt over situasjonen, jeg har faktisk fått et barn med han. Han fortalte meg aldri før jeg ble gravid at han ikke er så begeistret for datteren min.. hadde jeg hatt en anelse hadde jeg aldri latt det gått så langt! Dette er ting som har kommet ettter at jeg ble gravid og vi flyttet sammen.. jeg har henne 50/50, og den uken jeg har henne gir jeg ikke ifra meg! Jeg vet jo innerst inne hva som er det rette å gjøre, men man håper jo at ting skal forandre seg.. Jeg spurte henne i dag hva hun synes om han og hun svarte, litt bra, noe som for meg ikke er bra.. datteren min skal gå først og sånn er det, jeg er ikke helt idiot.. jeg bare spør om det er noen som har vært i samme situasjon før. Jeg vil at hun skal ha en god barndom som hun kommer til å huske som bra, og nå vet jeg at jeg ødelegger dette for henne.. jeg er glad for tilbakemeldingene jeg har fått, selv om de er krasse, for jeg tror det er det jeg trenger å høre for å komme meg gjennom dette, så jeg kan ta et valg. Kjærlighet gjør en blind, men jeg er ikke så blind, jeg ser hvordan det påvirker henne nå og at hun heller bare vil være med mamman sin...

 

anononym 15:36:

Jeg skjønner det at det ikke er lett å være stefar/stemor, men det finnes grenser for hvor langt det skal gå..Hun gjør jo ikke noe mer galt enn en vanlig 5 åring! hun leker og har det gøy. Spiser pent ved matbordet uten å snakke med mat i munnen og tygger med munnen igjen. hun rydder rommet sitt etter seg, pusser tenner og bader uten krangel, kler på seg selv, og lytter på det jeg har å si og følger reglene. men noen ganger er de trassige og sånn er barn! han burde jo vite det før man trer inn i ett forhold at barn er barn.. hvis han mislikte det så innmari så kunne han heller ha sagt det til meg så jeg kunne gått min vei før.. Men jeg har oxo fått en sønn med han, og det kan jeg ikke si jeg angrer på, for det blir helt feil for meg! kunne ikke tenkt meg et liv uten babyen og datteren min!

[Gjest sug lut]

Du trenger ikke ha et liv uten babyen og datteren din. Men du trenger å gå fra en mann som ikke er bra for barnet ditt. Ellers ødelegger du henne.

[Anonym bruker]

Synes det høres ut som datteren din strekker seg langt for å holde husfreden med sin gode oppførsel. Hun høres rett og slett svært veloppdragen ut, eller tør hun ikke være seg selv i sitt eget hjem? Er hun redd for samboeren din? Alle fem åringer har "krav" på hjelp til f.eks. å pusse tenner! Samboeren din er urimelig! Det kan være at han skjønner litt mer av hvordan barn fungerer når babyen blir større, men mye skade kan skje før den minste blir så stor at han skjønner. Han høres psykopatisk ut synes jeg. Spesielt ille at han ikke takler at datteren din har et bilde av sin egen far og selv selv når hun var baby og vil vise det fram. Tenk på hva det gjør med følelsene hennes. Huff Jeg feller en tåre for henne, helt ærlig. Gå fra han....

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hvordan det er å være mamma, men jeg vet en hel del om å være steforelder. I starten av mitt forhold var det helt ok at han hadde to barn. Min mor var dagmamma en del år for mine tanteunger, og hadde omlag 10 års fartstid med tanteungene fra baby til 11-12 års alder. Visst var jeg glad i unger og hans var også kjekke.

 

Men å bo sammen er en ganske annen greie. Fra å tilbringe kosetid sammen med barna som stort sett oppførte seg fint når jeg var med dem, til plutselig å skulle bli en omsorgsperson for barna i hverdagen... det var en forbaska stor utfordring. Plutselig gikk det opp for meg hvor mye barn faktisk krever... Ikke bare i form av stell, mat og bli kjørt hit og dit, men også den kranglete delen med sinneanfall osv. Jeg syns det ble for mye jobb...

 

Ta den delen med at hun ikke får spise pizza i stua foran tv'en... det har jeg også satt ned forbud mot. Men jeg gjorde det da minstemann var 3 år og griset ned sofaen hvert måltid, hvorpå JEG var den som måtte vaske det bort etterpå før jeg overhodet kunne sette meg ned selv. Og jeg har selv unngått å spise foran tv'en med mindre de andre har spist og jeg ikke vil sitte alene ved spisebordet. Nå har hun blitt større og hun får lov til å ha noen måltider foran tv'en så lenge hun sitter på sin egen lille stol inntil stuebordet. Hva med en sånn mellomløsning hos dere?

 

Det er mange følelser i sving i mine-dine-barn-familier, og det har vært mange krangler oss voksne i mellom. Men med velvillighet fra begge parter går det fint an å lykkes såpass at alle kan leve med det hele. Du må være villig til å nedsette husregler som passer han, og han må strekke seg på noe av det som irriterer han. Det er mye diskusjoner og tilpassninger før alt legger seg til rette for alle...

 

Jeg syns det høres ut som han er sjalu på dattera di og sjalu på den fortiden du har hatt med faren, og det forstår jeg veldig godt. Fra å vite om din fortid og tenke at alle har en men fortid er fortid, til å måtte forholde seg til den og leve med den, er ganske tungt. Man tror man skaper en ny framtid sammen med sin kjære, men innser ikke at hans/hennes fortid for alltid må være en del av din egen framtid med din kjære, og da mener jeg ikke bare barna men alt rundt som det drar med seg. Jeg syntes også det var tungt når den minste alltid skulle snakke om mamma, og påstå at mine klær som hang i skapet vårt var mamma sine, selv om hun hadde flyttet ut for lenge lenge siden.... Slikt snakk minner om din og din eks's fortid og at dere "aldri" blir en ordentlig familie. Din eks lurer alltid bak i kulissene og kommer opp på diverse ymse vis, noen ok andre mindre ok.

 

Men du må likevel sette krav om at han må jobbe med følelsene sine og la det gå på barnekvoten. 5 år er ikke mye. Hans sjalusi får være hans byrde å bære (og litt dere voksnes), men ikke din datters byrde. Jeg har vært dødelig sjalu selv, men jeg har biti det i meg og oppført meg bra mot barna hans. Men jeg har vært på nippet til å dra flere ganger....

 

At din samboer trekker seg unna, det kan jeg faktisk forstå. Nå har ikke vi den største plassen, og jeg må si at jeg fort føler at barna hans er "oppå meg". Andres barn, selv stebarn, blir aldri som egne for de fleste. Man klarer ikke å slappe like mye av på samme måte som man gjør med egne barn. Her må dere finne et kompromiss. Han er med på aktiviteter sammen, men får lov til å trekke seg tilbake utenom (balansen avhenger seff av hvor mye eller lite dere har av aktiviteter).

 

Han må også begynne å finne på hyggelige ting med dattera di. For å bli glad i stebarn må man tilbringe hygge-tid sammen. Og når man er glad i stebarna, så blir de mindre irriterende.

 

Når alt dette er sagt, så syns jeg også det høres ut som han har fått mye i fanget, hvis jeg forstår deg rett?

1) Dere blir kjærester

2) Du blir gravid med hans barn

3) Dere flytter sammen

 

Dette er mye å håndtere som en stakkar. Så vidt jeg forstår så er det hans første barn? Han måtte både forberede seg på å bli pappa og alle følelsene det medfører, takle samspillet med å være samboer og på toppen av dette håndtere den "tunge" nyheten om at det ikke er så lett å være stepappa som han så for seg. Det er nok et sammensurium av følelser i han. Det må han snakke med deg om. Det er viktig at han får lov til å klage til deg, du er mor til barnet hans og den han håper å leve livet ut med. Men det er ikke dermed sagt at du skal gi etter for kravene hans. Her er rett og slett din rolle å være megler og advokat for begge parter, så dere finner en god løsning. Funker ikke det, så gå til familievernkontoret, der får dere god hjelp til problemene deres:)

 

Jobb med saken!! Og kommer du ikke noen vei etter virkelig å ha prøvd, da kan du begynne å tenke på å gå fra han.

[Bee&Alie]

Veldig enig med innlegg nr #11.. Det kan virke som han sliter med den sjalu følelsen som omhandler fortiden, noe jeg også forstår sinnsykt godt! Som det sies her.. alle har en fortid! Men er det barn med i bilde vil den fortiden til din kjære alltid være foran snuten din. Jeg innså ikke dette selv og følte ikke dette, før jeg sto godt i det, med de kamelene man svelger, praten om fortiden, barnet som prater om ting de alle gjorde sammen som en familie, hans familie som pratet om fortiden, hans tidligere svigerfamilie er mer innvolvert, opplevelsen de delte av å få barn sammen, det å føle man også skal strekke til som ny inn i dette når eksen er så sentral.. Alt dette ER fryyyyktelig sårt! Har selv vært på nippet til å dra flere ganger pga alle disse følelsene en slik situasjon frembringer. Men dette er følelser som IKKE skal gå utover barna. Dette er noe dere voksne virkelig må sette dere ned å diskutere. Hvordan vil dere ha det i hjemmet. Kan barnet spise i sofaen eller ikke.. kan barnet sove natt på natt i deres seng, kan det være noe din mann vil hjelpe med i sin stedatters liv, slik at han kanskje kan begynne å føle et samhold, hvor mye kan din mann si ifra (på en ordentlig måte) til barnet osv. Hvor åpen er du for at han skal være med å bestemme husregler? Kommer du i forsvarsposisjon om han diskuterer det han er uenig i med deg? Det er ikke lett å bo i samme hus med et barn som ikke er ditt, om man må bite seg i ting man er uenig i, føle man ikke kan si ifra, føler man ikke er "en del" av oppdragelse og reglene i huset. Det er lett å føle seg fanget, og da blir frustrasjonen og sjalusien EKSTRA stor! Men han kan ikke fortsette å oppføre seg sånn ovenfor datteren din! Du må virkelig ta en alvorsprat med han, og finne løsninger hvor han kan inkluderes og dere kan bli enige i hjemmet. Om han er villig til å prate med noen om sine følelser kanskje det også kan hjelpe. Om han ikke er villig til å jobbe med saken, bør han ikke være i livet til din datter.

Det med at han trekker seg unna.. la han får gjøre det! Så slipper hans frustrasjon å gå ut over dere.. ikke minst datteren din! Pluss at det er viktig for han med alenetid om det blir for mye tanker og følelser rundt dette.

Endret 14. februar 2012 av tr.trolla

[Gjest Antarctica]

Jeg syns dessverre mannen din høres ut som en egoistisk, umoden idiot som bør ut av livet til denne jenta jo før jo heller. Jeg har erfaring med både å være mor og stemor, og det var uutholdelig å se på det klasseskillet eksen min etablerte i hjemmet mellom hans barn og mitt barn. Nå er det 3 år siden vi flyttet hver for oss, men jeg har ennå dårlig samvittighet for de påkjenningene jeg utsatte min sønn for den gangen. Han var 6 år, kjærlig, naiv og åpen da han ble kjent med mannen, og 11 da forholdet tok slutt. I ettertid har vi hatt mange samtaler og mye "debriefing" omkring hvordan han ble behandla, hvilke krav som ble stilt til ham og hvordan alders-forventningene hele tida ble negative. (F eks "dette bør en sjuåring klare!" til min sønn, mens det het "han er jo bare sju år" om mannens eget barn.)

 

Jeg kan ikke si annet enn at dere har 2 muligheter. Den ene krever så mye omveltning og egeninnsikt av en mann som neppe har evne til det, at jeg levner det lite håp. Men den muligheten består altså i at dere går til en klok, voksen familieterapeut og tar opp dette. Da er det viktig at dere unngår all mulige detaljer omregler, forventninger og oppførsel, f eks "hva skal hun få lov til, da!?" eller "når er det mulig å vente at et barn klarer ditt og datt." For problemet ligger ikke i barnets oppførsel, eller at noe blir bedre for alle dersom dere bare harmoniserer regelverket. I stedet skal dere ta opp hans holdninger, hans evne til å nærme seg barnet på en positiv måte og hans ansvar for relasjonen. Og ikke minst, hans motivasjon for å ta det ansvaret og få en bedre relasjon!!!

 

Den andre muligheten er skilsmisse.

Sorry, that's life. Det han driver med nå er totalt uakseptabelt, og vil eskalere til full krig når barnet blir større og mer oppkjeftig, eller tenåring og trassig. Og da har ditt tidligere snille barn MYE å ta igjen for!

 

Sender deg og barna dine en kjempeklem. ønsker 5-åringen din det aller aller beste.

[Anonym bruker]

Er det en ok mann, som ikke takler bedre kan det fikses. Er han en egoistisk dritt, må du gå. Hvor mye selv innsikt har han?

 

Jeg har fått min del fnatt av stebarn, men jeg greide å forstå at det var meg som ikke takla situasjonen. Det blir referert til som sjalusi, men jeg føler det ikke er særlig dekkende. Følelsen var mer skam, at det at han hadde vært gift før og hadde unger gjorde både meg og han mindre vellykket.

 

Særlig i forhold til andre, som gjerne gryntet kommentarer i meg i tillegg, som foreldre som ikke var så fryktelig begeistra for at han hadde barn fra før.

 

Ville helst ikke se, bli minnet på, hvor lite kult det var. Og aller minst ville jeg at andre skulle se det. Det negative ved det hele er/var konfliktene rundt barneoppdragelse, økonomiske prioriteringer, tids prioriteringer, konflikter rundt ex. Og det var temmelig flaut at han hadde greid å ikke bare få et barn med sånn ei hurpe, men to og et ekteskap.

Om din mann greier å få sortert litt så kan dere få det til, men du og jenta di må klare å tilgi, og han må greie å akseptere. Du må akseptere at han aldri blir far for henne, slik som for felles. Han må endre seg.

 

Femåringer trenger mye omsorg, de trenger å få slappe av å være seg selv. De trenger å hoppe i sofaen uten å være redd, og de må flere ganger for dagen minnes på at man spiser ved bordet :-)

[Anonym bruker]

Samboeren din er tvers i gjennom et usympatisk menneske.

Mener du kun har to valg:

1. Ta barna med å flytt fra han.

2. La barnefaren få hovedomsorgen for datteren sin.

Han kommer aldri til å begynne å like datteren din!

Blir både sint og lei meg av innlegget ditt.

[Anonym bruker]

Jeg tror nr 14 sier mye riktig. Sjalusi er ikke nødvendigvis et dekkende ord, for det er sjalusi iblandet frustrasjon over mye forskjellig, og ikke minst sorg over at man ikke får og ikke har den kjærligheten som de som deler blod har i kjernefamilien. Noen føler også skam over diverse ting... Jeg tror ikke din mann nødvendigvis skammer seg over at du har hatt en familie før med pappaen (selv om han kan gjøre det også). Jeg tror det er mer skam over at det ikke er så mye familiefølelse. Altså er dere på en måte en litt "mislykket"...

 

Slike følelser trigger mer frustrasjon og følelsen av å være fanget i en situasjon man ikke liker. Det fører igjen til en følelse av hjelpeløshet. Det er for vanskelig å gå og det er et helsikes slit å leve med det hele. Man blir misfornøyd og bitter på seg selv, på sin partner, på situasjonen og kanskje til og med stebarna (selv om man vet at de er uskyldige oppi det hele).

 

Du må finne ut om din mann har evne og vilje til å endre seg, og ikke minst om DU har evne og vilje til å endre deg??

 

Som nr 14 sier må han akseptere din datter og du må tilgi. Men DU må også akseptere at din mann ikke er faren til din datter. Han må få trekke seg litt tilbake. Dere må kunne gjøre ting sammen som en familie, men dere er ikke en familie. Det er KUN DU som er i familie med alle. Din mann og din datter er ikke familie. Det er tøft å innse både for steforelder og bioforelder... Mange er av den oppfattelsen at bare man bor sammen, så blir man glad i hverandre og lærer å elske. Sånn er det ikke. Og man føler seg ofte mislykket som menneske fordi man ikke klarer å favne stebarna, og også mislykket som "familie".

 

Begge de voksne må lære seg å leve med at forholdet til stebarna og ikke minst affeksjonen "er det den er". Hverken du eller din mann må forvente mer av forholdet, at det "skal" eller "bør" være bedre bånd mellom din datter og din mann. La det være som det er. Da slapper alle parter mer av og det blir lettere å være fornøyd.

 

Men oppførsel derimot, DEN kan og bør korrigeres - hos alle parter i husholdet. Din mann må godta en del av din datter, f.eks. at hun forteller om sin pappa og "gamle dager" samme hvem som er tilstede. Og din datter må godta å spise ved spisebordet. Man har også lov som voksen å korrigere høye lyder barna lager når de leker. Og ikke minst hvor mye barna har lov til å bråke. Jeg sier ikke at jenta ikke kan lage noen lyder, men at det kan modifiseres. Her må man gå for en mellomting. Husk på at datteren din får ut mye i barnehagen. Der får de lov å leke fritt og høylytt, så hun får være løs og fri i leken ganske store deler av dagen. Da gjør det ikke noe om hun roer seg noe om kvelden.

 

Bare fordi du som mammaen til jenta ønsker henne verden, er det ikke dermed sagt at alt det du lar henne ture i vei med og synes er søtt, regnes som god oppførsel av andre. Og er noe plagsomt for din mann, så får det heller tilpasses. MOT at han jekker seg på andre områder. Sånn er det å leve sammen. ALLE må jekke seg. Jeg leste et sted at gravide gjennomgår en slags "personlighetsforandring" før de blir mødre, noe som gjør dem mye mer tålmodige og i stand til å ta vare på en liten baby. Dermed gjør din tålmodighet og kjærlighet deg i stand til å ikke engang ense mye av det som er store irritasjonsmomenter for din mann. Det fører til misnøye. Da er det vel bedre å møtes på halvveien? Jeg tror ikke barn i dag tar skade av å ta litt hensyn til de voksne, det er tvert i mot sunt.

 

Din manns aksept og bånd til din datter er ganske enkelt avhengig av 2 ting:

1) At du viser forståelse for hvordan han opplever situasjonen

2) At han får være med å påvirke husregler og oppførsel

 

Du kan simpelthen ikke forvente at han skal leve med din datter og være en omsorgsperson for din datter 50% av sitt liv, også ikke få være med å påvirke "familielivet" med henne. Du kan ikke alltid forsvare din datter med at hun er så liten. Barn klarer faktisk ofte en god del mer enn foreldrene tror (særlig mødrene). Se på barnehagen, se alt det de klarer fra svært tidlig alder der!! Klart femåringen klarer mye og kan ta litt hensyn, men hun må få være et femårig barn også

 

Det er ofte de små tingene man endrer som utgjør store forskjeller:) Snakk sammen og lag avtaler. Som nr 11 sier så er din oppgave å være advokat for din mann og ditt barn, og lage gode avtaler for alle.

[Anonym bruker]

Her høres det ut som han har blitt altfor bitter fordi han gått rundt og latt følelsene fortære seg... Han må innse at han må endre seg. Hjelp til tannpuss anbefales frem til de er 8. De har rett og slett ikke motorikken og strukturen til å utføre tannpussen på en skikkelig måte på egen hånd. Ting som at hun søler o.l er det mye lettere å godta om han engasjerer seg og har det hyggelig med henne. Kjøp sånt brett man har til dataen, så man kan ha dataen på fanget, eller enda bedre sånt brett som man kan ha i senga med "ben". Da kan du dette chipsbollen oppå brettet og det blir mindre søl. Så får din mann sette seg i sofaen sammen med henne og lære seg å tåle litt mer - ikke la han få trekke seg tilbake i irritasjon. Det er ikke sunt, men la han få ro innimellom om han trenger det fordi han er sliten.

 

Men jeg tror du også må endre tenkegangen din litt. Ja, hun er bare 5. Men tror du at de voksne er hushjelper i barnehagen?? Nei, der rydder de etter seg fra i hvertfall 3 års alder - om ikke før. Hun kan fint legge sine klær i skittentøysdunken, rydde sin egen tallerken og sine egne leker når hun er 5. Ikke forlang at det er plettfritt arbeid, men at hun gjør en del selv. Rotet har nok vært til frustrasjon lenge før du fikk babyen, men da ryddet vel du? Nå som du er opptatt av babyen blir det mindre tid til rydding og han føler at alt blir overlatt til han.... Han må rydde etter en unge som ikke er sin. Eller eventuelt leve med søl og rot fra en unge som ikke er sin. Ja, men sånn er det å være sammen med en som har barn fra før tenker du. Ja, det er det. Men det er ikke dermed sagt at du og din datter ikke kan lette byrden for han med å være litt i møtekommende.

 

Men helt ærlig, jeg tror din mann bør snakke med en profesjonell om dette. Sånt sinne og sånn bitterhet kan ikke fortsette.....

[Anonym bruker]

Husk at strid om barneoppdragelse er vanlig i de familier der man begge er foreldre til barna, og at det blir enda vanskeligere i de familier der det kun er en forelder og en steforelder.

 

Barneoppdragelse og syn på hvordan barn skal oppføre seg er ikke lett. Men sannsynligvis er han karen din alt for streng i forhold til jenta di.

[Anonym bruker]

Jeg kan komme med hvordan det er og være barnet her. Og jeg LOVER deg at det stopper ikke der det er nå.

 

Tårene TRILLET når jeg leste hovedinlegget ditt. Fordi det i detalj beskriver deler av min barndom. Jeg har vært der din datter er nå, og det er ikke noen god plass å være på.

 

Moren min fikk seg en ny mann, en stund etter min far. Han var kjempegrei når jeg en 5-6, og vi ikke bodde sammen. Men: så bestemte de seg for å flytte sammen. Jeg gikk på glass i så mange år! Alt jeg gjorde var feil for denne mannen, jeg fikk kjeft om jeg holdt gaffelen feil når jeg spiste, når jeg ikke fant boka mi når vi skulle kjøre til skolen, når jeg ikke hadde støvsugd til de kom hjem, når jeg sølte noe, når jeg ikke tok inn posten... Om jeg satt på rommet mitt å hørte på musikk og sang, så kunne han finne på å bare komme inn å ta CD-spilleren min å gå igjen,- uten å ha bedt om å få lyden skrudd ned.

 

Etter noen år med dette når tenårene kom, om han hadde en dårlig dag kunne jeg ikke lengre gå ut av rommet mitt, fordi jeg var så irriterende. Det som var ille var ikke alt det han sa, når han sa at jeg var i veien, at han skulle ønske jeg ikke var der.

 

det som var VONDT var at moren min hørte alt, og ikke sa noe. Ever! Hun kunne si neste dag at: "Jamen han sa unnskyld til meg i går", hva faen hjelper det meg.

 

I tenårene låste jeg meg inn på rommet mitt, fordi jeg gikk på glass rundt i huset. Distanserte meg ifra alle, jeg TIGGET min mor om å la meg flytte til faren min, det ville hun ikke gå med på. Jeg rømte og til slutt, etter en hel uke i strekk med å få høre hvor dum jeg var, hvor flaut det var å ha meg i nærheten av hans familie (og TRO meg hun meker det!).

 

Jeg prøvde å ta livet av meg, som 14åring, pga alt dette hjemme. å føle seg så uønsket ønsker jeg ingen! Moren min fant meg bevisstløs når hun kom hjem ifra jobb.

 

Når jeg tilslutt fylte 16 fikk jeg flyttet til faren min, i en annen del av landet. Min mor har sendt meg brev de siste 7årene, 3ganger i uken,- jeg har fortsatt tilgode å svare på disse. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å få det i meg å svare igjen.

 

Hun skriver alltid at om hun hadde kunnet gjort ting om igjen, så hadde hun valgt annerledes. Og hun skriver alltid at hund angrer seg som en hund og hvor vondt hun har det. Men jeg vet ikke om hun er klar over at hun ene og alene har ødelagt alt jeg hadde av barndom, med det hun utsatte meg for.

 

Dette ble veldig rotete, og det er så mye mer som har blitt gjort og sagt fra hans side at jeg bare har fått med litt. Men jeg ble så LEI MEG når jeg leste innlegget ditt, og at du aldri vil gå ifra mannen din. Hvor ille har DU tenkt å la det bli? Og vil du ende opp med å sende din datter brev resten av livet og aldri vite om du får svar?

[It's all about me]

Skjønner ikke hvordan du kan elske en mann som missliker datteren din slik. For hos meg ville slik oppførsel ovenfor mine barn vært den største turn off'en lenge før vi fikk et felles barn.

 

Her bør du sette din datter først, å gå å liste seg på tærne hele oppveksen gir ikke et bra resultat.

[Anonym bruker]

Du spør hvor grensen går og jeg vil si at dere har passert grensen for lenge siden.

Du er voksen. Han er voksen. Hun er et lite barn. Dere burde vite bedre, dere skal beskytte henne, være der for henne, skape et trygt hjem for henne og dere skal alltid la henne få vite at hun er ønsket og elsket. Spiller ingen rolle at hun ikke er hans datter. Han har valgt deg og du kommer med henne og da HAR han et ansvar overfor henne. Han kan ikke behandle henne som en dritt og du kan ikke bare stå å se på at datteren din blir behandlet på denne måten. Det er bare grusomt!!!!

 

Jeg er selv vokst opp med stefar, men ulikt din datter og hun over her som forteller om sin hjerteskjærende barndom så hadde jeg en meget flott mann som stefar. Han var slik en mann skal være. Han var snill, god, inkluderende, streng, rettferdig og han gjorde ALDRI forskjell på meg og min bror (bror er hans biologiske sønn og min halvbror). Og derfor slipper min mor å skrive brev som hun aldri får svar på fordi hun er nå mormor og stefar er morfar.

 

Din fremste jobb som mamma er å beskytte og å trygge dine barn. Syns du selv at du gjør en god jobb når du velger en mann, en usympatisk sådan, over barnet? Jeg syns du gjør en slett jobb og selv om jeg ikke tror du er noen dårlig mor så er du i denne sammenhengen en dårlig mor.

 

Du kan ikke la datteren din vokse opp i et hjem hvor hun blir behandlet på en slik måte. Jeg gråt da jeg leste innlegget til hun over her og jeg håper at vi slipper å lese et lignende innlegg fra din datter om 10 år.

[Skylander]

Hadde det kommet en mann inn i livet mitt som ikke hadde likt sønnen min, hadde jeg særiøst bedt han dra til helvete! Var det slik at du hadde fått barn med han også? Da har du sikkert vært sammen med han ei god stund da? Skjønner ikke hvordan du kan elske en mann som ikke liker den stakkars jenta di! Huff! *gråter*

[Gjest Antarctica]

Hvordan går det med deg HI?

[Skylander]

Hvordan går det med deg HI?

Det lurer jeg også på, har tenkt mye på dette!

[Anonym bruker]

Du har henne 50/50 skriver du, også klarer ikke mannen din å legge godviljen til hvis det er så at han misliker henne? Hvordan noen kan mislike et lite barn er helt vanvittig, i slike tilfeller er det de voksne det feiler noe. Mannen din henvender seg kun til henne når det er andre tilstede, skal han liksom leke god stefar da eller er han en liten psykopat innerst inne???

Jeg hadde ikke vært i tvil om min mann hadde vist så klart at han hadde mislikt mine døtre, selv om jeg har et barn med han. Han hadde fått en sjanse, hjalp ikke det hadde jeg reist og han kunne bare drømme om noe 50/50 deling. En mann med et slikt syn på barn, hvor han forventer altfor mye i forhold til alder skulle ikke fått ødelagt mitt barn.

Har ordentlig vondt av datteren din, håper du tar til vett ellers kan du risikere at hun selv velger å flytte til sin far når hun blir gammel nok med beskjed til deg om at du valgte denne mannen som har behandlet henne så stygt fremfor henne.

Har man valgt å få barn kommer de alltid først. Jeg er selv mor til 3 og stemor til 2, det er ikke alltid like enkelt, men de dagene barna er her så legger vi vekk alt av uenigheter om det skulle være noen og har fokus på barnas ve og vel.

Jeg fatter ikke at en mor kan stille spørsmålet en gang. Det er barnet ditt det handler om. Har du forsøkt å sette deg inn i hennes sted? Hvordan tror du hun føler seg når hun i tillegg opplever at du kjefter mer på henne? Stakkars jente!