Jeg er så utrolig deprimert :( Og tankegangen min skremmer meg.

[Anonym bruker]

Jeg føler ikke noe livsglede i det hele tatt. Eneste jeg vil er og ligge i senga eller i sofaen og slippe og gjøre noe. Bare det og dusje er ett jævla ork. Tenker ofte på hvordan jeg bare kan ende alt. Skal jeg gjøre det med piller kanskje? Men så kan jeg jo dessverre ikke gjøre noe med det, siden jeg har en liten en på 2 år. Faen, da får jeg fortsette dette trasige livet mitt som ikke har noen mål og mening, og dumme meg som ikke bidrar med en dritt til samfunnet. Søvnen har blitt helt ræva. Jeg ligger og vrikker og drar meg hele tiden, pga det krapylet jeg har inni magen sparker så jævla hardt.

Ikke føler jeg noe glede ved at det skal komme en liten en til i Mai. Jeg tenker aldri over det, jeg glemmer faktisk ofte at jeg i det hele tatt er gravid. Jeg føler meg bare stygg feit og ekkel. Med sønnen min var det jo noe helt annet? Tiden kunne ikke gå fort nok. Alt av baby utstyr stod ferdig før jeg var 30 uker på vei. Sparket den så smilte jeg fra øre til øre. Hver gang!

Nå har jeg kun kjøpt noen bodyer og de ligger og støver ned, når jeg ser på de og prøver og få litt glede av og tenke på at den lille bodyen snart rommer en bitteliten baby, tenker jeg bare; jaja, whatever... Jeg er helt likegyldig til alt.

 

Er ofte forbanna. Jeg klikker av den minste lille ting. Bare samboeren min ser på meg uten og si noe så rabler det for meg. For 2 uker siden hadde jeg ett sinne utbrudd uten like. Han måtte holde meg nede mens jeg sparket og slo og var helt GAL! Og det var pga en lampe!

Jeg tenker også at; tenk om jeg noen gang blir så sint at jeg slår sønnen min? Jeg har aldri gjort det, men tanken skremmer meg. Jeg vet jo at jeg aldri kunne gjort han noe vondt, men når jeg er kapabel til over nevnte saker så blir jeg nervøs. Jeg tenker også ofte over døden hans. Jeg er livredd for at noe skal skje med den fineste lille gutten i hele verden. Jeg kan sitte og gråte bare over tanken på at han faktisk kan dø når som helst. Sånn som alle oss andre. Jeg kan se for meg helt syke scenarier, der han brenner opp og skriker på meg, blir påkjørt av måkebilen, at noen kidnapper han og misshandler han, at han får kreft osvosv.. Hvorfor tenker jeg sånn?

Også tenker jeg igjen; hvis han dør, så kan jo jeg også dø, og det er jo fint. Fordi jeg hater og leve.

[Gravid og overlykkelig]

Med så sterke følelser som du beskriver her så er mitt beste råd å søke hjelp :/ er jo noe som heter svangerskapsdepresjon. Er ikke noe godt å ha det slik Det hjelper ofte å snakke med noen om det. Vil tro at alt er bedre en slik du har det nå?

[cici83]

;(

hørtes ikke ut som deg .. høres ut som du ikke er helt deg selv.. snakk med jordmor og lege og få litt hjelp .. for du skal ikke ha det slik ..

[Anonym bruker]

Hvordan får man hjelp om sånt da? Jeg leste en gang om ei jente som fikk fødsels depresjon og gikk til helse stasjonen for hjelp, da ble barnevernet koblet inn.

Dette er ikke meg i det hele tatt. Jeg er egentlig ganske livslysten, glad og fornøyd. Har lite med ro i kroppen og vil finne på noe hele tiden. Nå er det helt omvendt.

[Anonym bruker]

Ta kontakt med fastlegen din med en gang kontoret der åpner på mandag! Fastlegen vil hjelpe deg så du får den hjelpen du trenger med en gang. Det finnes flere kommunale tilbud til de som sliter, uavhengig om de er gravid eller ikke. Og når du har så mange tanker om døden og det å ikke leve, så vil du få hjelp med en gang om du klare å kommunisere til fastlegen din hvordan du har det. Kanskje det er en ide å printe ut det innlegget du har skrevet her og la legen lese det så han virkelig forstår, om du synes det er vanskelig å forklare når du sitter der. Så er du sikkert på at han forstår hvor ille det er.

 

Mange kommuner (alle?) har også noe som kalles ambulant team eller akutteam som følger opp de som sliter akutt psykisk. Det er miljøarbeidere/sykepleiere/etc. som kommer hjem til deg og snakker med deg. Disse har direkte kontakt med leger som kan skrive ut medsiner om det er nødvendig. Du kan ringe til dem også i helgen.

 

Regler for å varsle barnevern i sånne situasjoner kjenner jeg dessverre ikke til, men så lenge barnet ditt også har en far tilstede og han ikke er syk så burde det ikke være noen sak. Jeg er gravid og sliter periodevis med tunge depresjoner. Dette er notert på helsekortet mitt, men det har ikke gått noe varsel til barnevern...

[Ikkesåallerværst]

Hei, kjære deg. Jeg fikk fødselsdepresjon med førstemann, og var i kontakt med helsestasjonen. Det var ingen som kontaktet barnevernet. Jeg jobber der selv, og tro meg, jeg var livredd for at jeg skulle komme i kontakt med dem.. Så lenge du er litt på beina og er tilstede for barnet ditt, og du har innsikt i at din sykdom påvirker barnet, så er det ikke nødvendig å kontakte barnevernet. Men hjelp trenger du. Man klarer ikke slike tunge tanker når man har ansvaret for små barn.

 

Har du noen ide om hva som kan ligge bak depresjonen din? Er det noe i barndommen som kan ligge bak, og som trigges av ny graviditet? Ting som skjedde under forrige svangerskap/fødsel/barseltid som kommer tilbake nå som du er gravid på nytt? Eller er det rett og slett hornonene som får deg rett i kjelleren? Uansett: snakk med den i helsetjenesten du stoler mest på (fastlege, jordmor, helsesøster), og fortell at du trenger hjelp.

 

Jeg var en utadvendt, driftig dame full av selvtillit inntil jeg fødte. Etter det var jeg trist, tiltaksløs og full av angst for å treffe selv vennene mine. Jeg følte meg verdiløs som menneske, ubrukelig som arbeidskraft og som en klamp om foten for sønnen og mannen min. Jeg skjønte i terapi at jeg hadde mye selvtillit, men et selvbilde på bånn. Fødselen og det å bli mamma trigget noe som har ligget der siden jeg var et lite barn, men som jeg klarte å skjule inntil fødselsdagen til sønnen min.

[Anonym bruker]

Jeg er også i psykiatrien og det har aldri vært snakk om barnevernet. Selv om jeg har en lidelse som går ut på at jeg ikke kan kontrollere følelser. Du må ringe fastlegen din på mandag og be om henvisning og at det haster, om ikke for din egen skyld så for dine barns! skynd deg!

[Gjest MMJ]

Jeg føler ikke noe livsglede i det hele tatt. Eneste jeg vil er og ligge i senga eller i sofaen og slippe og gjøre noe. Bare det og dusje er ett jævla ork. Tenker ofte på hvordan jeg bare kan ende alt. Skal jeg gjøre det med piller kanskje? Men så kan jeg jo dessverre ikke gjøre noe med det, siden jeg har en liten en på 2 år. Faen, da får jeg fortsette dette trasige livet mitt som ikke har noen mål og mening, og dumme meg som ikke bidrar med en dritt til samfunnet. Søvnen har blitt helt ræva. Jeg ligger og vrikker og drar meg hele tiden, pga det krapylet jeg har inni magen sparker så jævla hardt.

Ikke føler jeg noe glede ved at det skal komme en liten en til i Mai. Jeg tenker aldri over det, jeg glemmer faktisk ofte at jeg i det hele tatt er gravid. Jeg føler meg bare stygg feit og ekkel. Med sønnen min var det jo noe helt annet? Tiden kunne ikke gå fort nok. Alt av baby utstyr stod ferdig før jeg var 30 uker på vei. Sparket den så smilte jeg fra øre til øre. Hver gang!

Nå har jeg kun kjøpt noen bodyer og de ligger og støver ned, når jeg ser på de og prøver og få litt glede av og tenke på at den lille bodyen snart rommer en bitteliten baby, tenker jeg bare; jaja, whatever... Jeg er helt likegyldig til alt.

 

Er ofte forbanna. Jeg klikker av den minste lille ting. Bare samboeren min ser på meg uten og si noe så rabler det for meg. For 2 uker siden hadde jeg ett sinne utbrudd uten like. Han måtte holde meg nede mens jeg sparket og slo og var helt GAL! Og det var pga en lampe!

Jeg tenker også at; tenk om jeg noen gang blir så sint at jeg slår sønnen min? Jeg har aldri gjort det, men tanken skremmer meg. Jeg vet jo at jeg aldri kunne gjort han noe vondt, men når jeg er kapabel til over nevnte saker så blir jeg nervøs. Jeg tenker også ofte over døden hans. Jeg er livredd for at noe skal skje med den fineste lille gutten i hele verden. Jeg kan sitte og gråte bare over tanken på at han faktisk kan dø når som helst. Sånn som alle oss andre. Jeg kan se for meg helt syke scenarier, der han brenner opp og skriker på meg, blir påkjørt av måkebilen, at noen kidnapper han og misshandler han, at han får kreft osvosv.. Hvorfor tenker jeg sånn?

Også tenker jeg igjen; hvis han dør, så kan jo jeg også dø, og det er jo fint. Fordi jeg hater og leve.

 

 

 

 

Hei HI

 

Det du skriver her er ikke slik du skal ha det. Mitt "råd" er å søke hjelp. Snakke med fastlegen din og få en hastehenvisning til en samtale-terapeut. Trenger ikke være psykolog, men kanskje en psykiatrisk sykepleier eller liknende.

 

Gjør det ikke kun for din egen skyld, men for din baby + din sønn... og selvfølgelig din mann.

 

Lykke til, og klem!!!!