Takk for støtten!

[mirakuløst]

Hei,

jeg har i flere tunge år lest innleggene til alle dere aktive på dette forumet, og de har gitt meg mye støtte. ønsker å si tusen takk for at dere har delt det som har vært vanskelig og vist at vi er mange i samme situasjon med de samme vanskelige følelsene, opplevelsene og møtene med andre mennesker som ikke skjønner. Så tusen takk! Har ikke tall på hvor mange tårer som har falt på tastaturet i medlidenhet over andre, og egen sorg. For det er fryktelige ting vi gjennomgår.

 

Men nå etter 3 SA og 1 MA på to år, alle mellom uke 7 og 12 har jeg endelig fått en perfekt velskapt og utrolig etterlengtet prinsesse. Hun kom til verden etter et helt normalt svangerskap og en normal fødsel. Men jeg har ikke vært helt "normal" underveis. Har lyst til å dele litt av mine erfaringer med et normalt svangerskap etter mange aborter, for jeg vet at mange av dere som nå sliter vil komme i den situasjonen også (for det er mange som til slutt lykkes).

 

Jeg har fått mye kommentarer for at jeg har vært så nøye med å følge alle råd som finnes. Men selvfølgelig gjør man alt man kan og litt til i en sånn situasjon. Jeg har takket nei til mat jeg har vært i tvil om er ok, selv i selskaper og har fått mye tildels nedlatende kommentarer på dette. Har vært redd for å bære for tungt og har dessverre sluttet å trene i en urealistisk frykt for at det plutselig kunne bli for mye. Unngikk å bade hele svangerskapet med en tanke om at det kunne komme bakterier (gynekologen var helt uenig i at det var skadelig å bade i saltvann). Hver dag har jeg brukt masse krefter på å undertrykke angsten sånn rimelig og har prøvd å svare vanlig på samtaleemner om tiden etter fødselen når folk tar det som en selvfølge at det kommer et barn. Jeg har ikke turt å tro på at det skulle komme et barn, selv ikke under fødselen var jeg helt sikker på at dette kom til å gå veien. For de nærmeste som jeg fortalte tankene mine til har det vært slitsomt å høre om disse pessimistiske tankene i 9 måneder uten at det har vært noen tegn til at det skulle gå dårlig. Men det gikk veien med Crinone i 3 mnd (og de klumpene som kommer ut kan ligne skummelt mye på blod, det leste jeg her på forumet og det hjalp meg utrolig å vite. Sykt hvor fort en anelse rødfarge på papiret kan gjøre at katastrofetankene velter over en), Albyl-E til uke 36 og sykemelding fra en stressende jobb fra uke 8. Hadde ukentlige ultralyder fra uke 7-16. Jeg har fått skikkelig god oppfølging av en privat gynekolog og er helt sikker på at alt dette er grunnen til at det gikk. Så nå er tiden inne for å nyte mirakelet jeg har fått, er evig takknemlig og det har vært verd det uten tvil. ønsker for alle som prøver at dere også skal få oppleve et sånt mirakel!

[Lotta27]

Forferdelig trist å lese at du har mistet så mange ganger kan ikke forestille meg hvor vanskelig dette må ha vært.

 

UTROLIG koselig å lese at du nå endelig har fått en frisk og fin baby! Gratulerer såå mye :) Det er virkelig vel fortjent!

Kos deg masse fremover og nyt!

 

Takk for at du deler med oss andre.

[Håpet ble virkelighet!]

Gratulerer så masse med ei flott jente, er sterke disse jentefosterene og kommer til verden som små, sterke frøkner (har ei på 9 måneder som også kom etter 4 aborter) Livet har vært helt vidunderlig siden fødsel i mai. håper dere også får en flott permisjon- og babytid, etter den lange ventetiden prøver jeg så godt jeg kan og nyte alle aspekter med mammarollen!

 

Kjenner meg igjen i det du skriver om et "normalt svangerskap". Etter 4 dårlige erfaringer er det vanskelig å nyte å være gravid. Jeg sluttet også å trene tidlig, tok ikke karbad, men svømte noen ganger i badeanlegg.

 

Når fødselen nærmet seg var jeg nervøs for at noe skulle gå galt da, er glad jeg fødte 2 uker før termin for da rakk jeg ikke tenke for mye.

 

Men nå er svangerskap og fødsel bare fjerne minner, nå handler hverdagen om kos, sikkel, barselstreff og familiehygge. Gratulerer igjen og kos deg masse!

[mirakuløst]

Takk for hyggelige svar, gratulasjoner og forståelse!

Til håpet kom i mai- så flott at du også har fått det etterlengta barnet til slutt. Man setter så uendelig pris på det når det ikke er en selvfølge. Og godt å høre at svangerskap og fødsel blir et fjernt minne etterhvert.

[Håpet ble virkelighet!]

De første 6-8 ukene var jo slitsomme og overveldende, jeg var vel ikke helt forberedt på at det skulle ta tid å komme seg for meg fysisk etterpå. 4 uker uten å gå normalt, tårer som kom uten forvarsel, baby med magevondt etc. Men når hun var 7-8 uker begynte vi å legge henne i egen seng om kvelden i 22-tiden og det gikk fint, jeg fant tilbake til meg selv psykisk og fysisk og ting gikk seg til.

 

Har hatt en fin permisjon, vært sosial men også hatt dager hvor vi loffer rundt i pysjamas fram til lunsj, og om vi er "flinke" ut å trille i 15-tida, ingen stress! Tilbake på jobb om 3 uker så tiden flyr, men nå er det pappaen sin tur til 3 anderledes og fine måneder med jenta vår!

 

Har vært heldig å få ei som liker mat og søvn, men noen våkne nattetimer har det jo blitt. Men istedenfor å stresse over det har jeg tenkt at alternativet - å ikke ha baby som gråter litt - er mye verre! Så igjen - håper dere får en fin tid sammen fremover, nyt ukene for det er sant som de sier - tiden går så fort! (selv om jeg mente det måtte være en overdrivelse de første 3-4 mndene!) Klem

[mirakuløst]

å, det høres ut som du har hatt en fantastisk permisjonstid. Herlig tid! Babyene er jo forskjellige, så det blir spennende å se om min også vil like mat og søvn. Foreløpig går det rimelig greitt og hun sover en del på natta, men jeg har også blitt overrasket over hvor lang tid det tar å komme seg fysisk etterpå.

Lykke til på jobb igjen, det er jo helt utrolig å tenke på at vi skal tilbake til jobb som lykkelig mor (istedenfor for min del å være en trist utgave av meg selv hele tiden).

Klem