Oppdatering

[MK73]

Heisan!

 

På tråden jeg hadde her inne før jul var det noen av dere søte nettvennene mine som ba meg komme innom og oppdatere dere litt. Nå har jeg ikke vært så mye på forum siden Una kom, men jeg synes dere fortjener den oppdateringen, så her kommer den - til de av dere som er interesserte.

 

Vi har det fint! Una er som jeg har sagt før rett og slett et under, og jeg kjenner fortsatt på følelsen av uvirkelighet hver dag. Jeg kjenner hvor utrolig, ufattelig glad jeg er i henne, hver dag, og vi koser oss masse. Jeg gleder meg til hver dag vi skal få med henne, og å få se henne vokse, lære og utvikle seg, og se små trekk fra meg og samboeren dukke opp, gjerne når man minst venter det. Jeg har uendelig mye kjærlighet å gi henne, og skal være den aller, aller beste mammaen hun kunne ha fått. Så mye er sikkert.

 

Så er det mye følelser i spill for tiden, på den ene siden har vi Una, og alt som følger med, og på den andre siden har vi samboerens kreftdiagnose. Som sagt - mange, sterke, tildels motstridende og vanskelige følelser, samtidig. Krefttypen er ikke agressiv, men kronisk. I praksis betyr diagnosen at han har en forventet levetid på pluss/minus 10 år - og det er noe ganske annet enn det vi så for oss, naturligvis. Det har mange og vanskelige konsekvenser. Han har begynt å få flere symptomer, og skal derfor igang med behandling snart. Dette skaper også problemer ift evt forsøk på ett barn til - pga medisineringen, som kan medføre infertilitet og/eller fosterskader. Jeg tenker også på hvor riktig det er å evt bringe ett nytt barn til verden gitt at pappaen kanskje bare blir her i noen få år. Foreløpig heller jeg i retning av at det er viktigere at Una får søsken enn å spare et evt nytt barn for fremtidig sorg, men dette er ikke enkelt. Jeg mistet selv min far tidlig, så har personlig erfaring på området - uten at det gjør svaret noe lettere tilgjengelig.. Vi må ta det hele steg for steg, fryse ned sæd og komme oss i behandlingskø for IVF, og så ta noen beslutninger når vi ser hvordan samboeren responderer på behandlingen.

 

For å gå over til det mer praktiske, så har vi hatt noen av de sedvanlige startproblemene, med amming, luftproblemer etc - men det hele bedret seg radikalt da Una var rundt 2 mnd. Luftproblemene er nesten borte, og hun er nå "bare" en supergulper, men det kan vi leve med. Det er verre at hun ikke vil ta pupp - så her pumpes det og gis tillegg. Det er slitsomt og koster mer enn det gir (mhp hvor mye tid jeg bruker og hva Una får igjen for det, jeg har lite melk) - så når hun begynner med grøt kommer jeg til å avslutte ammingen/pumpingen, tror jeg.

 

...men vi gleder oss og koser oss, og gitt samboerens situasjon er jeg ekstra glad for at han skal være hjemme i over 5 mnd med Una - det blir fantastisk fint for dem begge.

 

ønsker dere alle lykke til med "prosjektene" deres, uansett hvor dere er i løypa! Klemmer fra oss

[blåmeis:)]

Takk for god oppdatering. Nå sitter jeg her og smiler med tårer i øynene og er både glad og trist på en gang.

 

Vil bare ønske dere lykke til med alle avgjørelser og behandlinger. Dere får sikkert mange gode år sammen!

[Lie79*har blitt mamma*]

Hei MK73

 

Så koselig med en oppdatering fra deg!

Glad for å høre at det går bra med lille Una og at du koser deg som mamma:) Det gjør jeg også:) Gutten min har blitt 16 mnd allerede og tiden har gått så fort. Jeg nyter virkelig hver dag jeg har sammen med han og føler meg priviligert som har fått sjansen til å oppleve å bli mamma.

 

Virkelig trist å høre at mannen din har fått kreft:( Skjønner at det er mange motstridene følelser å forholde seg til for dere nå.

 

ønsker dere all lykke i tiden framover, med både behandlinger, evt nye forsøk og underet Una :0)

[Tussi skalblimamma <3]

Jeg har ikke fulgt deg før, men leste dette innlegget nå! Ville bare si lykke til videre, og ta vare på hverandre <3

[MK73]

Heisan!

 

På tråden jeg hadde her inne før jul var det noen av dere søte nettvennene mine som ba meg komme innom og oppdatere dere litt. Nå har jeg ikke vært så mye på forum siden Una kom, men jeg synes dere fortjener den oppdateringen, så her kommer den - til de av dere som er interesserte.

 

Vi har det fint! Una er som jeg har sagt før rett og slett et under, og jeg kjenner fortsatt på følelsen av uvirkelighet hver dag. Jeg kjenner hvor utrolig, ufattelig glad jeg er i henne, hver dag, og vi koser oss masse. Jeg gleder meg til hver dag vi skal få med henne, og å få se henne vokse, lære og utvikle seg, og se små trekk fra meg og samboeren dukke opp, gjerne når man minst venter det. Jeg har uendelig mye kjærlighet å gi henne, og skal være den aller, aller beste mammaen hun kunne ha fått. Så mye er sikkert.

 

Så er det mye følelser i spill for tiden, på den ene siden har vi Una, og alt som følger med, og på den andre siden har vi samboerens kreftdiagnose. Som sagt - mange, sterke, tildels motstridende og vanskelige følelser, samtidig. Krefttypen er ikke agressiv, men kronisk. I praksis betyr diagnosen at han har en forventet levetid på pluss/minus 10 år - og det er noe ganske annet enn det vi så for oss, naturligvis. Det har mange og vanskelige konsekvenser. Han har begynt å få flere symptomer, og skal derfor igang med behandling snart. Dette skaper også problemer ift evt forsøk på ett barn til - pga medisineringen, som kan medføre infertilitet og/eller fosterskader. Jeg tenker også på hvor riktig det er å evt bringe ett nytt barn til verden gitt at pappaen kanskje bare blir her i noen få år. Foreløpig heller jeg i retning av at det er viktigere at Una får søsken enn å spare et evt nytt barn for fremtidig sorg, men dette er ikke enkelt. Jeg mistet selv min far tidlig, så har personlig erfaring på området - uten at det gjør svaret noe lettere tilgjengelig.. Vi må ta det hele steg for steg, fryse ned sæd og komme oss i behandlingskø for IVF, og så ta noen beslutninger når vi ser hvordan samboeren responderer på behandlingen.

 

For å gå over til det mer praktiske, så har vi hatt noen av de sedvanlige startproblemene, med amming, luftproblemer etc - men det hele bedret seg radikalt da Una var rundt 2 mnd. Luftproblemene er nesten borte, og hun er nå "bare" en supergulper, men det kan vi leve med. Det er verre at hun ikke vil ta pupp - så her pumpes det og gis tillegg. Det er slitsomt og koster mer enn det gir (mhp hvor mye tid jeg bruker og hva Una får igjen for det, jeg har lite melk) - så når hun begynner med grøt kommer jeg til å avslutte ammingen/pumpingen, tror jeg.

 

...men vi gleder oss og koser oss, og gitt samboerens situasjon er jeg ekstra glad for at han skal være hjemme i over 5 mnd med Una - det blir fantastisk fint for dem begge.

 

ønsker dere alle lykke til med "prosjektene" deres, uansett hvor dere er i løypa! Klemmer fra oss

 

Hei, dere, og takk for gode ord!

[MK73]

Jeg heiser denne - for flere av dere som har etterspurt den :-)

 

Fortsatt god helg!