Flere barn eller ikke?

[Aiva j121110 og en i mai13]

Gode argumenter for og i mot?

 

Jeg tenker ikke at noen skal bestemme for meg altså, bare sliter så veldig med å finne ut om vi ønsker flere barn eller ikke.

Vi har faste jobber, grei økonomi og alt det, så det er ikke det det står på. Vi bare lurer så veldig.. Kanskje egoistiske?

Vår nydelige lille (som straks er 15 mnd) var veldig ønsket og planlagt, men nå føler jeg litt at vi står fast. Og føler et visst tidspress ettersom jeg tenker det er best om søsken ikke har for stor aldersforskjell. (mine søsken er laaangt fra meg i alder i hver sin retning, så vi har liksom ikke hatt noe særlig glede av hverandre før vi ble voksne) (hvis vi skulle lykkes igjen da, var ikke videre enkelt å få første)

 

Er det flere som ikke riktig er sikre på hva de skal velge videre?

 

:-)

[Gråsonen]

Hei, ja står i samme situasjon som dere! Vi har de fleste forutsettningene for å bringe et nytt barn inn til verden.. rent bortsett fra at jeg er i gang med master og det tar virkelig på med fulltidsjobb ved siden av.

Samboeren min ønsker ikke flere barn ( Vi mistet en liten engel for ikke så lenge siden. )

 

Har også søsken med stor aldersforskjell og vi har heller ikke hatt glede av hverandre før voksen alder..

Er veldig i tenkeboksen på om vi faktisk skal prøve på en ny eller vente til jeg er ferdig på skolen ( 3 år til, går deltid. )

 

Poden vår er nå snart 2 år forresten!

[*Nøtta*]

Skjønner akkurat hva du mener.

 

Jeg har gått gjennom hele den tankerekken der selv,men ble så stresset av det at jeg sa til meg selv at "Nei,er dere sååå usikre på om dere vil ha et barn til,så vent!"

 

Hva så om det blir 3-4-5-eller 6 års aldersforskjell på et evt søsken, vi fant ut at det er greit å ikke stresse med det,og vil vi ha flere om så mange år,ja da er det DA det passer oss best.

Ikke nå fordi de fleste andre i samfunnet mener at maks 2 år mellom søsken er det man må forholde seg til.

[babyjakob]

Samme dilemma her-vil bare si at mine søsken er 7 og 13 år eldre og jeg har hatt enormt mye glede av de både som barn og som voksen. Så det er ikke nødvendigvis negativt med aldersforskjell :-)

[Aiva j121110 og en i mai13]

For min del, så var aldersforskjellen for stor til mine søsken. Det har ingenting med hva andre synes å gjøre :-)

Og å vente i flere år er uaktuelt pga min alder.

Da vi startet prøvinga på første, så tenkte vi at det kom til å gå forholdsvis fort. Det gjorde det ikke...

Nå har vi det liksom så fint, jenta vår begynner å bli stor, begynner i barnehage om kort tid og jeg tilbake til jobb. På en måte ikke særlig fristende med en ny runde, men samtidig så har jeg liksom ikke pakket bort ting for å kvitte meg med det, men for gjenbruk.

 

æææsj.. jeg syns det er vanskelig! :-(

[Anonym bruker]

Hva med at dere deler mer på permisjonstida med nestemann? Her skal jeg ta de første 3 mnd, så skal mannen ta 6 mnd, og jeg de siste 3 mnd; også kalt sjarmøretappen Syns det er helt rettferdig at også mannen får kjenne på hvor tøft det er i permisjonen. Nå var førstemann her ganske krevende da, men det er hvertfall en gulrot for meg å vite at pappaen har hovedansvaret for nestemann fra 3-9 mnd, uansett om vi får en rolig baby eller ikke. Jeg har også tenkt å gjøre mitt beste for å få keisersnitt, da den første fødselen var helt grusom..

 

Vi tenkte lenge at, aldri om vi gjør dette igjen, men uansett om man har ett eller to barn, så må dere faktisk gjøre barneting hver eneste ettermiddag/kveld + helg likevel. For dere har jo faktisk et barn som skal stimuleres og underholdes <3 Så da kan man like gjerne ha to...

[El1]

Vi skal ikke ha flere enn en. Det holder for oss og det føles utrolig deilig å ha bestemt. Når venner av meg får barn tenker jeg stakkars. Jeg er for ustabil og lat bl.a så da må jeg ha vett til å la være Når det er sagt lar jeg meg virkelig imponere av de med mange barn.

[Aiva j121110 og en i mai13]

Jeg ordla meg litt knotete ser jeg nå.. Jeg mente ikke at jeg ikke har lyst til å være hjemme med barn i permisjon. Jeg storkoser meg jeg. Har jo vært en god stund i ulønna permisjon og får vi en til, så håper jeg at vi kan gjøre det på samme måte.

 

Bare er litt.. tja.. Jeg følte kanskje at nå som jeg er så nærme å komme tilbake til jobb, så har jeg sikkert godt av å være der litt. Er litt lite sosial ellers. Ikke kjenner jeg noen rundt her vi bor heller.

Er så vanskelig å beskrive hvordan jeg føler det.

 

El1: Det høres utrolig befriende ut å ha bestemt seg! Heldiggris. :-)

[El1]

Ja, det er veldig deilig å ha bestemt seg, jeg gjorde det tidlig fordi jeg syntes dagene var tunge og da var det godt å tenke på at jeg ikke trenger gjøre det igjen. Alle mener at jeg kommer til å få lyst på en til, men da har jeg sagt at hvis det skjer må noen minne meg på hvordan det første året var. Dessverre er det ikke så lett for mange å godta dette valget og jeg synes at det er trist å tenke på at han blir enebarn men sånn er det bare. Jeg er ikke tøff nok til å få et barn til så da må jeg la være. Vi velger å ha full fokus på det barnet vi har og jeg gleder meg til vi kan begynne gå på kino, dra til Legoland osv. Lykke til med valget ditt.

[Skaubinna]

Jeg tenker at tvilen prøver å fortelle deg noe jeg :-) ellers hadde du vel ikke vært i tvil?

 

Minuset med flere barn, er jo mer stress, kaos, våkenetter, to å dele oppmerksomheten på, enda mindre tid til deg selv og mannen, sykdomsperioder, tidsklemme, spenningen rundt babylaging osv

 

Plusset er jo enda et lite kjærlighetsbarn å elske, gleden ved en større familie, se søsken lære av hverandre, krangle, leke, den gooooooode babylukten som de minste har, de pittesmå tottisene og de små små hendene, større trygghet pga erfaring gjør kanskje de første ukene med ny baby til en større glede fordi man bekymrer seg mindre? Man vet hva man går til og hva som kommer i enden av en graviditet, om du skjønner meg?

 

Jeg forstår tvilen din og jeg kjenner også på noen av de samme følelsene som deg. Vi prøvde jo på baby ved samme tider og brukte vel også så og si like lang tid....?

 

Jeg tenker at alderen ikke er på min side heller og vi brukte lang tid forrige gang (riktignok har vi fått en sannsynlig forklaring på årsaken i ettertid som i teorien skal gjøre tiden raskere ved en evt neste gang, men teori og praksis er to vidt forskjellige ting lærte jeg da vi prøvde på baby.

 

Hva om du tar utgangspunkt i at det tar like lang tid som forrige gang da? Da er det vel bare å sette i gang nå og likevel kunne komme deg ut i jobb og være der en stund!? Om det tar halvannet år med prøving og så 10 mnd med graviditet har du jobbet en gooood stund og har fått fylt opp både foreldrepengerettigheter OG den sosiale kvota igjen :-)

 

Og skjer det før, så detter ikke himmelen ned av den grunn....hehe

 

Koselig å høre at du tenker på nr 2, lykke til med prøving og jobbstart!!!

 

:-)

[Aiva j121110 og en i mai13]

El1: Det er så rart at folk ikke kan respektere ens meninger. Har vært borti det selv ved noen anledninger og jeg kan høre dem for meg hvis vi bestemmer oss for at vi er ferdige.

Gir vi oss nå, så er det vel gjennomtenkt og en av oss skal steriliseres, så blir ikke snakk om å ombestemme seg på et senere tidspunkt.

Kos dere masse som dere har det. Jeg syns det høres gjennomtenkt ut jeg, og er du ikke tøff nok (som du sier) til å få flere, så er det jo fint at du lar være, så får barnet deres en oppegående mor som er fornøyd med tilværelsen :-)

 

Skaubinna:

Hei igjen, det var lenge siden.

Om tvilen prøver å fortelle meg noe.. Nja.. Egentlig ikke. Ikke på den måten du tenker nå. Jeg er nok litt rar sånn. Hadde jeg hørt på tvilen, så hadde vi ikke hatt barn i det hele tatt. Enkelte ting må jeg tenke ihjel først skjønner du, sånne store avgjørelser..

 

Ja, du har helt rett i at veien var litt lang og vanskelig og akkurat det gjør det heller ikke så mye lettere. Tror kanskje jeg ville satt en maxtid for prøving, for å hindre at jeg blir sprø underveis eller noe.. Hehe :-) Eller kanskje det ville være lettere denne gangen, siden vi nå vet at det er mulig å lykkes?!

Så bra at dere har fått noe konkret å forholde dere til, at det kanskje blir enklere neste gang.

Her regner jeg med at det fortsatt bare å ta løpefart og krysse fingrene hardt.

 

Tenker så det knaker hver dag.. :-)

[Anonym bruker]

Vi hadde bestemt oss for at vi bare skulle ha ett barn pga helt for jævlig grusom fødsel, både jeg og mannen var traumatiserte etterpå. Men etter 2 år kom tanken om et søsken snikende, og siden vi var bombesikre på at jeg kom til å få ks pga fødselsangst, tok vi sjansen og ble gravide. Fikk ikke det da, men da hadde jeg jo knyttet meg til lillebror i magen og måtte bare gjennomføre det vi hadde startet. (Meget lang historie gjort kort!)

 

Poenget er at tanken på et søsken til barnet mitt ble etterhvert så viktig for meg at jeg trosset fødselsangsten, og det var selvsagt Så verdt det. Hvis du fortsatt tviler, tror jeg det etyr at du vil ha et barn til. Jeg har nå to barn og vet med 100% sikkerhet at jeg er FERDIG, jeg blir nesten kvalm av og synes synd på nybakte mødre. Ingen tvil om at butikken er stengt her

[Pumba78]

Jeg har tvilt selv, da fødsel og barseltid for meg var helt sinnsykt grusomt. Men nå er jeg sikker på at vi vil ha en til, mye fordi jeg vil hun skal ha er søsken å leke og krangle med. Vi prøvde i noen måneder, men det var fordi jobben min er så krevende at jeg ville ut igjen med en gang. Men nå har jeg fått ny jobb, så da venter jeg litt, kanskje til det blir minst 2.5 år mellom, og tar det tid får det bare være.

 

Lykke til med valget folkens. Eneste jeg har av råd er: ikke dropp det Pga fødsels og barselangst, det går jo over.

[Aiva j121110 og en i mai13]

Det er nesten så jeg skulle ønske det dreide seg om "bare" fødsels- eller barselangst.

Hadde et komplisert keisersnitt sist. Kan føde normalt neste gang (hvis ikke det dukker opp noe..), men blir det hastesnitt, så blir det garantert de samme komplikasjonene. Så blir jo da spørsmålet om jeg orker å utsette meg for skrekken med å ligge timesvis i fødsel for så å bli hasta bort på operasjon midt på natta og utsettes for det når jeg er sliten.. Eller om jeg går rett for keisersnitt. Jaja.. Som sagt, egentlig ikke det som er problemet. I hvert fall ikke foreløpig da. Har liksom ikke helt begynt å tenke på DEN biten. Barseloppholdet mitt sist var helt topp (selv om jeg var veldig slapp pga blodtap), så det går nok bra igjen.

 

Den første tiden hjemme var jo skummel siden alt var nytt og det var vanskelig å få henne til å spise siden hun bare sov, men nå føler jeg at jeg har noe erfaring, så det skulle vel også gå bra, tror jeg.

 

Men så må man kanskje tenke på en større bil da. Og kanskje vi må flytte, for plassen her blir litt snau altså.

Vi har hatt det ganske "enkelt" så langt, men det er jo ikke til å komme fra at kvelder og netter tidvis har vært litt slitsomme. Endelig kan man sove en hel natt igjen f.eks, nå som hun har blitt så stor.

 

Det er jo koselig med søsken, det syns vi begge to.

Vi har bestemt oss for å tenke på det en mnd eller to til. Så får vi se hva det blir til. :-)

[*L*H*]

Ja, det er veldig deilig å ha bestemt seg, jeg gjorde det tidlig fordi jeg syntes dagene var tunge og da var det godt å tenke på at jeg ikke trenger gjøre det igjen. Alle mener at jeg kommer til å få lyst på en til, men da har jeg sagt at hvis det skjer må noen minne meg på hvordan det første året var. Dessverre er det ikke så lett for mange å godta dette valget og jeg synes at det er trist å tenke på at han blir enebarn men sånn er det bare. Jeg er ikke tøff nok til å få et barn til så da må jeg la være. Vi velger å ha full fokus på det barnet vi har og jeg gleder meg til vi kan begynne gå på kino, dra til Legoland osv. Lykke til med valget ditt.

 

Helt enig her! Vi har også nok med den lille herlige gutten vår og skal ikke ha flere. Jeg hadde også en veldig krevende og slitsom barselperiode. Selv om jeg elsket/elsker gutten min over ALT på jord så var han intenst krevende det første året.

 

Nå går alt bedre, han er 1 1/2 og jeg har ham hjemme enda. Men aldri om jeg går i gjennom hele sulamitten en gang til. Heldigvis har jeg en mann som er enig. Vi ønsker også å ha nok tid til hverandre. Pluss at jeg har hatt mange dødsfall i nær familie; jeg er sliten etter dette og har dermed nesten ingen avlastning.

Er redd for å gå på en smell hvis vi hadde fått et barn til.

 

Jeg koser meg med den lille og den store gutten min og det er virkelig deilig å vite at man faktisk er ferdig!

 

Folk burde respektere at man har bestemt seg for å ikke få flere - alle er forskjellige og ulike ting passer for ulike familier. Noen vil ha mange små, noen to, noen en Når det gjelder å få barn så burde man rett og slett følge magefølelsen og fjellvettreglene: Stopp i tide - det er ingen skam å snu!