Sier dere til "alle" at dere prøver å bli gravide?

[mia_mia]

Jeg synes det er veldig vanskelig å vite om jeg bør si til venniner og familie at vi prøver. Mannen min har tydeligvis sagt det til sine venner, noe som overrasket med ganske mye - jeg har nemlig ikke sagt det til noen andre enn en helt tilfeldig kollega, siden vi ble stående fast i heisen sammen og hun plutselig innsømmet at hun er gravis, og jeg plutselig bare sa "vi prøver å bli det". Blir skuffelsen større av at det tar tid hvis "alle" vet det, eller synes dere det er bedre å faktisk dele med andre at det tar tid? Vi har prøvd i et halvt års tid.

[Mamma med spire]

Samboeren min har fortalt det til sine venner og noen kollegaer av seg. De har vist det ganske lenge. Jeg tror han syns det er godt å snakke med noen og det kan jeg forstå.

 

Jeg har nettopp fortalt det til min søster og mor. Det er de eneste som vet at prøver og at vi har prøvd så lenge som vi har gjort. Grunnen til at jeg fortalte det var fordi jeg følte et behov for å snakke om frustrasjonen ved å ha prøvd så lenge. Det var godt å få litt støtte etter 1,5 år som prøver!

Til andre, for eksempel venner og kollegaer sier jeg bare at det kommer når det kommer hvis de spør.

 

[☆☆☆]

I begynnelsen var det "hemmelig", men etterhvert som det dro ut var det greiere å bare si det enn å få de stadige hintene om at det var på tide. Etter hvert som folk hadde visst om prøvingen en stund fikk jeg angre på åpenheten. Tro det eller ei, men svært mange tror at "bare du slutter å stresse med det så kommer det til å skje" er en hjelpsom kommentar. Det var ille nok å være til fertilitetsutredning og lure på om man i det hele tatt kom til å få barn til slutt uten at "alle" nærmest sa at det var min feil fordi jeg visstnok stresset for mye med det. Derfor var det faktisk en lettelse å kunne fortelle til slutt at det var en grunn til vår barnløshet og at vi måtte ha assistert befruktning.

 

Hadde jeg visst hvor mange "hjelpsomme" kommentarer vi skulle få og hvor sårende det etterhvert var, hadde nok prøvingen vært noe vi ikke fortalte om til folk.

[Fiemamma]

Jeg sa ikke noe i starten, for trodde dette kom til å gå knirkefritt. Etter 8 pp'er og behov for utredning, har jeg fortalt det til ganske mange. Jeg har endo så har pårørende i forbindelse med det. Vanskelig å holde det skjult når jeg har vondt 3 uker hver måned, og har fått beskjed om å prøve å lage barn så fort som mulig Folk spør hvordan det går osv så like greit å bare fortelle hele greia. Da vet de jo at jeg er vanskeligstilt, men likevel prøver. Så slipper jeg unødvendig og uvitende mas om det og. Jeg er jo tross alt 28 snart så føle rmeg sent ute i forhold til de andre

 

Hvis jeg kan bli gravid, kommer mamma til å få vite det etter jeg har sagt det til kjæresten min, uavhengig av uke, men kommer til å prøve å holde det hemmelig så langt det går etter det. Synes det er litt for tabu dette med sa. Alle vet jo at det hender så synes ikke det er for privat til å fortelle det dersom det mot formodning skulle skje meg.

[Prøvekanin86]

Selv har jeg fortalt at vi prøver til mamma og besteforeldre. Og 3 av venninne mine. Kjæresten har ikke fortalt annen en tilfeldig tidligere kollega av han det bare fordi det passa sånn når de prata sammen.

Ser ikke noe press med å fortelle folk det, men vil likevel la det komme som en overraskelse på mange:)

Grunnen til at jeg har fortalt det til de venninnene jeg har er for å ha noen å snakke med det om. Blir jo at man tenker mye på det og kribler litt over at det plutselig kan skje noe en dag. Deilig å kunne snakke med noen om det.

Derimot har jeg bestemt med for at den dagen det klaffer skal kun nærmeste familie og ei venninne av meg få vite det med en gang. Resten får ikke vite noe før det har gått 3 mnd for sikkerhetsskyld.

[Renate har ♂09, ønsker 1 til]

Her vet mamma, pappa og søskene mine det og noen venninner jeg har snakket med som har spurt om vi ikke skal ha en til.

 

Har også vært ærlig om det til de på jobben etter at jeg mistet i SA, så de vet hvorfor jeg plutselig blir borte fra jobben - de anbefalte meg å sykemelde meg fra dag 1 da jeg var gravid i november pga arbeidssituasjonen, men jeg hadde ikke samvittighet til det. Men vet bedre til neste gang - dårlig med tilrettelegging og mye utagering fra brukere på jobb. Har sagt at jeg er sluttet på prevansjon, men tar det som det kommer

[prins2010+lilleprins2012]

jeg har sagt det til 2venninner, for å ha noen å dele frustsjonen og håpet med <3

samboern er med på prøvinga, men får litt panikk av samtaleemnet, så er greit å ha noen å prate med:) er foresten vår nr 2.

syns det er plagsomt med spm, så vil ikke si det til noen andre. men etter 8pp så kjenner jeg frustrasjonen bygger seg opp, og snart er det vel så jeg sprekker! att folk skal bry seg sånn! haff.. selv er ejg veldig påpasselig med å holde meg unna spm som, "når kommer neste mann" og " dere som har vært sammen så lenge må jo snart få barn" utrolig sårende komentarer når man prøver syns jeg, og absolutt ingen andres avgjørelse enn min og gubben..