**"Beholder du barnet vil jeg ikke vite av verken deg eller det!"** -Hjelp noen? :(

[90210]

Heisann alle dere!

 

Jeg har fått meg selv oppi et lite dilemma her...

 

Jeg er en jente på 23 fra rogaland som har siden 2009 vert alenemamma for min datter på 5 år.

Faren har henne annenhver helg og ferie.

 

Og nå har jeg holdt på en liten stund med en ny mann, og jeg fant ut i dag at jeg er gravid. Et sted imellom 6-8 uker tror jeg.

 

Men da jeg fortalte ham det så svarte han "oh shit, hva gjør vi nå? jeg vil ikke betale enda mer barnebidrag!!" (han har 2 barn fra før)

 

Jeg fikk så utrolig avsmak fra han i det øyeblikket der.. at han kunne være så egoistisk å si noe sånt i en slik situasjon. Jeg er fullt inneforstått med at dette kom som et like stort sjokk for han som for meg. Men likevel syns jeg det der var smakløst!

 

Deretter sa han at han ikke ville ha et barn til nå, han ville ikke bli alenepappa til 3, ergo han avfeide alle mulige sjangser for at vi kunne gjøre dette sammen. Og så sa han at han ikke kunne tvinge meg til abort men at om jeg ville beholde så ville han ikke ha noe med meg eller barnet å gjøre.

 

Og jeg bor for øyeblikket hjemme hos min mor sammen med dattera mi (etter et samlivsbrudd sist sommer).

Jeg står for tiden uten jobb og er i full gang med jobbsøking.

Så timingen for å bli alenemamma til en til nå kunne ikke vert verre.

 

Men på grunn av at jeg mistet i 3mnd i januar i fjor (med exen) så sliter jeg fryktelig med tanken om abort.

Jeg måtte da nemlig ta medisinsk abort og føde selv hjemme på badegulvet i uke 12+3. Det var en svært uhyggelig opplevelse.

Og exen min støttet meg ikke i det hele tatt, han var glad til at jeg mistet, ettersom heller ikke han ville ha flere barn. (ble gravid på pillen, så var ikke som om jeg var uforsiktig med hensikt).

 

Så ja, det gikk svært sterkt innpå meg, og derfor vet jeg ikke om jeg klarer å ta dette barnet bort, selv om det ville vert det mest "logiske" å gjøre i min situasjon. Og nå når min "kjæreste" reagerte på denne måten og uttalte seg som han gjorde så forstod jeg fort at han var like følelsesløs som min ex. Og da fant jeg ut at med eller uten barn så vil jeg uansett ikke ha en slik mann.

 

Så oppsummering:

Beholder jeg så blir jeg alenemor til 2 hvor 1 barn ikke vil ha faren i bildet. Så jeg blir komplett alene. Og lets face it, min økonomiske situasjon nå er ikke akkurat ideel for dette...

 

årrrh jeg aaaner ikke hva jeg skal gjøre

Jeg er delt i 2... inderst inne vil jeg ikke drepe barnet, jeg vil ha det, jeg vil ta ansvar for egne handlinger.. det er ikke barnets feil at ting ikke passer..

 

samtidig tenker jeg på om jeg vil klare dette...

Jeg må forholde meg til at når barnet blir større så må jeg fortelle h*n at pappaen ikke vil ha noe med h*n å gjøre..

Barnet kommer jo til et punkt en gang i livet hvor h*n kommer til å spørre hvorfor min datter på 5 år får reise til pappaen sin og hvor hans/hennes pappa er....

 

Huff dette er fryktelig vanskelig

 

Noen som har noen oppmuntrende ord?

[nurkisimaven]

Selv om det virker komplisert må du føle på hva du orker<3<3 dessutrn så har du jo barna dine som elsker deg for alltid. disse mennene kommer og går:-) så du må føle på hva du vil. mylig du blir alenemor igjen.. orker du det? Lykke til. klem

[90210]

Selv om det virker komplisert må du føle på hva du orker<3<3 dessutrn så har du jo barna dine som elsker deg for alltid. disse mennene kommer og går:-) så du må føle på hva du vil. mylig du blir alenemor igjen.. orker du det? Lykke til. klem

 

Jeg har overkommet det meste og skulle alltids klart å ta meg av 2 barn alene. Det er absolutt ikke det det står på..

Er litt mer om jeg BøR beholde det...

Ettersom økonomien ikke er den ideelle nå, jeg har ingen jobb og jeg bor hjemme hos foreldre... ingenting av det er ideelt ...

 

Og det med at barnefaren ikke vil ha noe med barnet å gjøre... Jeg kvier meg litt for det... da jeg vet barnet engang vil lure på hvorfor min andre datter har en far, men ikke han/hanne..

 

Så jeg er ganske rådvill.. er mange faktorer med her..

[*lille blomst*]

Hei! Så trist at du har havnet i denne situasjonen!

Det viktigste du gjør er å ta en beslutning som du kan leve med. Hvis du kommer til å angre på en evn abort, tenke på denne lille hele tiden osv, så kommer dette til å prege deg og livet ditt med den du har fra før. Har du mulighet til å snakke med noen som forstår deg og kan støtte deg uansett hva du velger? moren din? Noen andre? Amathea er en organisasjon som tilbyr samtaler og støtte i din situasjon, kanskje du kan kontakte de?

 

H*n i magen har tydeligvis 2 halvsøsken hos faren også, så disse blir du vel nødt til å fortelle om etterhvert, også hvem faren er... men det er mange år til.

 

ønsker deg lykke til med valget! klems

[nurkisimaven]

Vokst opp med en far som aldri har brydd seg og bare vært der når det måtte passe han.. det har ødelagt meg ganske mye.... men kan hende du finner den perfekte stefar. du må hvertfall tenke på angeren hvis du tar abort.. snakk med foreldrene dine? du bor jo trossalt hos dem?

[90210]

Hei! Så trist at du har havnet i denne situasjonen!

Det viktigste du gjør er å ta en beslutning som du kan leve med. Hvis du kommer til å angre på en evn abort, tenke på denne lille hele tiden osv, så kommer dette til å prege deg og livet ditt med den du har fra før. Har du mulighet til å snakke med noen som forstår deg og kan støtte deg uansett hva du velger? moren din? Noen andre? Amathea er en organisasjon som tilbyr samtaler og støtte i din situasjon, kanskje du kan kontakte de?

 

H*n i magen har tydeligvis 2 halvsøsken hos faren også, så disse blir du vel nødt til å fortelle om etterhvert, også hvem faren er... men det er mange år til.

 

ønsker deg lykke til med valget! klems

|

 

Min mor vet om det, ettersom hun var tilstede da jeg fikk beskjeden. Men hun ønsker ikke at jeg skal ta abort, hun sier selv at hun angrer den dag i dag på at hun tok abort da hhun var yngre...

 

Men jeg kan ikke tenke på hva andre mener jeg skal gjøre, jeg må jo gå etter hva jeg selv ønsker. Men jeg må også tenke på barnet, og hvilket liv det vil få...

 

Jeg skulle nok alltids klart meg, jeg skulle nok alltids fått det til på et vis. Og jeg har alltid ønsket meg flere barn, og jenta mi har et stort ønske om å bli storesøster. Men nå er det jo ikke den ideelle situasjonen da...

 

Og jeg har sååå fryktelig mye å tenke på, ikke vet jeg hvor langt jeg er på vei, bare at jeg er mer enn 5 uker ettersom clear blue med ukesindikator ikke går høyere enn til 5..

 

Og jeg tenker på dette med barnefaren.. han ønsker at jeg eventuelt skal føre han opp som "far ukjendt" i papirene...

Og jeg har null snøring på hvordan jeg skal gå frem med dette..

Som du selv sier her, dette barnet vil da ha 2 halvsøsken som barnet har en rett til å vite om...

Og det er ondt å ta fra barnet retten til å vite om sitt opphav på fars side. Men så tenker jeg også på at barnet kanskje har det bedre uten faren i livet sitt om det er slik han ser på det, når barnet er så uønsket fra hans side at han ikke vil vite av det... huff er ikke lett dette her

 

Men nå ringte jeg legen og fortalte hvor usikker jeg var på alt sammen og at jeg måtte vite snarest mulig hvor langt jeg er på vei på grunn av tanken om mulig abort. VISS jeg i det hele tatt skal klare å ta abort så kan jeg ikke være særlig langt på vei, da jeg ikke hadde hatt hjerte til å ta det bort om det allerede hadde et dunkende hjerte, armer og bein...

 

Men siden legen min var fullbooket de 14 neste dagene så ble jeg rådet til å ringe inn en hastetime på mandag, og forhåpentligvis da få henvisning til tidlig ultralyd. Kanskje jeg blir litt mer sikker også da, når jeg får se nurket og det hele får sunket inn... men det kan også slå andre veien, at det blir verre å ta det bort om jeg først har sett det inni der... huff.. det skal jaggu ikke være lett dette her!

[Nyttårs barn]

Er ikke så lett å rådgi noen i et personlig valg. Vil gi deg en god klem ihvertfall og ønske deg lykke til. Tror du må kjenne på hva du orker og klarere selv.

Husk at du har fremtiden foran deg, du treffer sikkert en kjekk mann etterhvert som er verdt å satse på og om vil bli en god far.

[*lille blomst*]

http://www.amathea.no/index.aspx?cat=1003&mid=2

 

Se om denne siden kan hjelpe deg jeg snakket med dem i forbindelse med informasjons innhenting da jeg skrev en hovedoppgave om abort, så jeg vet at de er veldig imøtekommende og fine å prate med. Ikke sikkert det er noe kontor i nærheten av der du bor, men du kan sikkert ringe uansett.

 

Håper dette kan hjelpe litt

[90210]

Er ikke så lett å rådgi noen i et personlig valg. Vil gi deg en god klem ihvertfall og ønske deg lykke til. Tror du må kjenne på hva du orker og klarere selv.

Husk at du har fremtiden foran deg, du treffer sikkert en kjekk mann etterhvert som er verdt å satse på og om vil bli en god far.

 

Ja det er også en faktor å tenke på ...

Jeg ønsker jo en gang i fremtiden å få meg en god mann, og danne en familie. Og hvordan vil det da se ut om jeg er alenemor til 2 med to forskjellige.. ikke akkurat det en fremtidig mann skriker hurra for...

 

Men samtidig kan jeg ikke tenke slik, da en mann må ta meg som jeg er, enten jeg er 1 eller 2 barnsmor. Og enhvermann som ikke kan akseptere det er rett og slett ikke riktig mann for meg.

 

Så jeg kan liksom ikke tenke slik heller...

Fremtiden kommer når den kommer, det er her og nå jeg må tenke på.. Hva som er best for meg, jenta mi på 5 og nurket i magen. Men det er jo et umulig valg.

 

Men dere skal se jeg ender opp med å beholde ..

Jeg er en svært emosjonell person som sannsynligvis hadde opparbeidet depresjoner over en eventuell abort for resten av livet. Så jeg tviler på at jeg klarer å gjennomføre det..

 

Takk uansett for svar, jeg får se om jeg kanskje får den tidlige ultralyden, så får vi ta det derfra...

[MajaKaja]

Om du fører opp far-ukjent så slipper far å betale barnebidrag.. Kun økonomisk vinning han er ute etter da.. Syns det er trist at noen mennesker er så kyniske.. En sånn far er det kanskje liksågreit å ikke ha (

Men det er ikke det samme som at du ikke vil bli en fantastisk mamma til dette barnet òg!)

Vanskelig situasjon, men uansett så håper jeg du kommer frem til en fin løsning for deg selv! )

[kattemamma]

Sender deg en kjempestor klem! Dette er et veldig vanskelig valg å ta! Men søk hjelp og snakk med noen, og følg magefølelsen din så du forhåpentligvis ender opp med å ta et valg du kan stå inne for resten av livet!

 

Om du velger å beholde: Når det gjelder "far-ukjent", så ville jeg enkelt og greit informert ham om at han var da med på "morroa" så det er helt uaktuelt. Selv om han ikke vil ha noe med barnet og deg å gjøre må han ta ansvar for sine handlinger og synes også barnet bør få vite om sitt opphav og sine halvsøsken. Har kun forståelse for "far-ukjent" dersom det virkelig er ukjent eller man selv hadde et ønske om barn og barnets biologiske far godtok å stille opp som donor.... Tenk ihvertfall nøye over det!

 

Lykke til!

[snartfampå5]

Jeg hadde ALDRI gått med på å sette opp ukjent far. Far vil da slippe alle økonomiske plikter til barnet er 18, i tillegg til at barnet ikke vil arve noe fra hans side.

 

Jeg har en venninne som har en sønn som har møtt faren sin kun en gang. Og han hadde store problemer med aggressjon og savn da han var mindre.

Utifra mine erfaringer med dette, og det du skriver, så hadde jeg nok tatt abort om det var jeg som var i din situasjon.

Du får plenty av muligheter senere til å møte en skikkelig mann, en som verdsetter barna sine. DET er verdt å vente på.

 

Det er ditt valg, og uansett hva du velger, lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg tror nok barnet vil velge livet selv om det vil si at han/hun må leve med en drittsekk til far. Jeg går utifra at du har dumpet denne drittsekken allerede?

Jeg er som deg, og hadde aldri klart å ta abort, og hvis du virkelig føler det, så skal du heller ikke gjennomføre det.

økonomisk sett så er du jo heldig som bor i Norge, og man kan klare seg helt fint som alenemor med to barn, det er ingen hindringer her for det :-)

Lykke til :-)

[nr.4 på vei]

du er ung og kan starte på nytt med en ny mann, som vil elske deg og din datter. Og deres barn. Kan ikke sette meg i dine sko, men syns du skal tenke på deg selv. For det er det du må. Det er ditt liv og du får bare en sjanse. Men valget er riktig uansett hva du gjør, for det er du som bestemmer over deg. ønsker deg masse lykke til. Men tenk deg godt om, for du kan oppleve lykke igjen. Vanskligere med to barn med to ulike fedre når man skal møte en ny mann. Håper du skjønte hva jeg mente her.

Masse lykke til

[90210]

Takk for mange svar i forskjellige retninger.

Her er det litt for og imot, noe som jeg selv tenker på...

 

Jeg heller mer og mer mot å beholde...

Jeg VET det vil bli vanskelig, jeg vet det vil bli utrolig hardt til tider, og jeg vet det ikke er ideelt å ha 2 barn med 2 ulike fedre og fortsatt være singel..

 

Men Jeg kan få det til om jeg bare går inn for det..

Jeg kan rekke å få meg jobb og leilighet før fødselen.

Jeg og jenta mi og den nye babyen kan ha vår egen lille familie..

Så kan en eventuell mann komme i fremtiden, og respekterer han ikke at jeg har født 2 barn til verden med 2 ulike fedre, så er han rett og slett ikke mannen for meg..

 

Jeg tenker også på om jeg engang møter en mann som gjerne vil ha et eget barn, så vil jeg da ha 2 fra før og da ser jeg fortsatt muligheten for å få et 3 barn... men jeg vil ikke være alenemor til 3 med 3 ulike fedre.. så om jeg en dag skulle møte denne mannen, så skulle jeg hatt et langt forhold med ham før det engang ble tenkt på å få barn... jeg ville vert sikker på at det var et solid forhold.

 

Og jeg klarer meg fint som alenemamma, jeg trenger ingen mann, klart jeg vil ha, men jeg TRENGER ikke... ingen trenger..

 

Så siden denne barnefaren velger å skyve dette fra seg, så har jeg begyndt å tenke at jeg ikke vil være en som gir opp... jeg vil kjempe for barnet som så uheldig ble til... det fortjener et liv det også...

 

Og jeg tror virkelig vi kan få det veldig fint, jeg, jenta mi og lille nurket..

 

I fjor var jeg stemor for 4 barn... tvillinger på 2, en gutt på 4 og en gutt på 7 + min egen datter..

Så det med å ta meg av 2 unger blir nok ikke så veldig fælt tror jeg..

(selv om jeg var i et forhold da, så var jeg ofte alene sammen med barna da han jobba natt og måtte sove på dagen)

 

Så tror nok at om jeg bare vil det sterkt nok så får jeg det til

 

Og barnefaren har jeg selvfølgelig avskrevet alt med, etter DEN reaksjonen hans vil jeg ikke ha noe mer med han å gjøre, sånn foruten om han bestemmer seg for at han vil ha kontakt med barnet - det skal jeg ikke nekte ham.

 

Så ja.. alt dette fant jeg egentlig ut litt nå i kveld.. prata litt med familien min her.. og tenkte masse.. så tilbake på hvor knust jeg var da jeg mistet tvillingene mine 31 jan i fjor..

Så tror en abort ville ødelagt meg mye for resten av livet..

 

Men TUSEN hjertelig takk for svar og støtte folkens! Uansett om det var for eller mot abort, så var det godt å få svar, få litt synspunkter!

 

Tørr ikke glede meg eller si det til noen enda, da jeg er redd for å miste igjen..

Så jeg får se om jeg får tidlig ul nå for å stadfeste hvor langt jeg egentlig er på vei, så hopper jeg kanskje på en terminklubb etterhvert.

 

og må virkelig si at det føles litt godt å kunne tenke "faren gir opp og vil ikke gi barnet en sjangse, men jeg fighter i det minste for det..."

(vet det er ondt å tenke sånn men.. )

[Lillababy]

Kjære deg, lei for at du har det så vanskeleg og har vore så uheldig med menn. Som du seier, det er ikkje barnet sin feil. Du har støtte hos mora di. Når du trur du ikkje kan leva med deg sjølv etter ein abort, så vil du truleg ikkje kalra det heller. Der har du svaret ditt. Og kven veit kva framtida vil bringa. Ting kan endra seg. no har du et verdifullt liv i magen din. Masse lukke til.

[90210]

og ang dette med å vokse opp med en far som ikke vil ha barnet.. det blir nok ikke ideelt, men det går.,.

Min far sa selv til min mor, "ta abort nå ellers tar jeg ut skillsmisse"..

Så da mor valgte meg, tok han ut skillsmisse og flytta.. så jeg har ALDRI sett min mor og far sammen..

Var på vanlig helgesamvær med min far til jeg begyndte på ungdomskolen, men derfra tok det slutt.. jeg har den dag i dag ikke kontakt med min biologiske far, og jeg lider ikke så fælt mye av den grunn.

Har en flott stefar som faktisk stiller opp for meg

[Netti***]

Skjønner ikke hvorfor det skal være vanskelig å finne Mr. Perfect med 2 barn med forskjellige menn. Det er vi kvinner som har fordommer mot sånt. Menn bryr seg ikke om du har en eller tre om han liker deg. Har aldri vært lite tilbud selv om jeg var ung 3 barns mor. Men nå har jeg hatt samme mann hele tiden, men gutta bryr seg ikke. Det er kvinner som har et sykt behov for å være bedre enn andre som fordømmer de som har flere fedre til barna sin :-) masse lykke til :-) tror du klarer deg kjempe bra, og du har støtte av de viktigste, familien :-)

[90210]

Tusen takk for alle svar og støttende innlegg!

 

Jeg har nå pratet litt med den vordende far, og han har nå bestemt seg for at det ville bli for tøft å få et barn til verden uten å ha kjennskap til det. Så han ønsker å ta del i barnets liv likevel.

Og det er jo bra (jeg kunne ikke brydd meg mindre, men for barnets del så er dette bra! Barnet fortjener både en mor og en far dersom muligheten er der)

 

Men det han argumenterte med nå var "ja jeg vil ta del i barnets liv, og jeg har tenkt litt... Det blir jo ikke så mye samvær, ivertfall ikke overnatting det første året likevel, så da har jeg jo litt tid på meg til å få tatt dette inn, til å flytte, og til å begynne å studere igjen... "

 

Og for all del, det er jo bra at han har tatt til fornuft, men syns bare det er litt rart at han nå tenker "mora tar seg av barnet det første året, så får jeg ordnet alt jeg vil ordne, og så kan jeg hoppe inn i barnets liv når det passer litt bedre for meg"

 

Men men skal ikke klage jeg, klarer fint å ta meg av barnet alene

Syns bare det er litt dumt at han tenker sånn, og håper at han i det minste ønsker å se barnet en gang i uka eller noe i den duren. Ettersom selv om barnet ikke forstår så mye det første leveåret, så trenger det stabilitet. OG da nytter det ikke med en pappa som dukker opp en gang hver tredje måned for å si hei liksom...

 

Men jeg får da bare vente å se

 

En ting er vertfall sikkert, jeg vil IKKE ha han med på fødselen, så lurer jeg på, kan han KREVE å få være tilstede under fødselen? Evnt kan han kreve å få komme på besøk på sykehuset i det hele tatt? Vil jo han skal få se barnet sitt, men første dagen vil jeg helst ha alene...

[SuperMoM <3]

Han kan ikke kreve å hverken bli med på fødsel eller komme på sykehuset.

Det er det du som bestemmer om du vil ha ham der eller ikke.

 

Masse lykke til

[90210]

ok tusen takk for svar!

Vil selvfølgelig at han skal få besøke barnet sitt, bare vil ikke ødelegge fødeidyllen med sure miner liksom..

[gutt11spire12]

Bf her truet med selvmord da han fikk vite det, vi har en gutt sammen fra før,men var ikke sammen lenger. Jeg beholdt, jeg klarer ikke å ta livet av et uskyldig barn.

 

Han har nå helt gitt blaffen i gutten vår, har ikke vist seg,ikke spurt en eneste gang hvordan han har det. Men jeg tenker nå, at hvis han bryr seg så lite om sitt eget barn, er han ingen far uansett.

 

Familievernkontoret sier at et barn er ikke avhengig av en far for enhverpris. Han skal være god,snill og omsorgsfull for å være verdt å ha.

 

Gjør det som er riktig for deg. å si noe sånt at han ikke orker mere bidrag er utrolig egoistisk, lite inteligent og ondskapsfult å si. Det er et lite liv det er snakk om.

 

Klem

[90210]

huffda det hørtes jo helt forferdelig ut! :S

 

Men jeg er veldig enig med deg i at bryr man seg så lite så bør man kanskje ikke være pappa til barnet...

Så jeg får nesten bare vente å se, kan jo hende faren i mitt tilfelle stiller opp litt mer enn en han sier her og nå... får se hva han sier da han får se barnet med egne øyne ...

 

Men har mine tvil, han har 2 fra før og for han ser det ut til at det er de som er alt han trenger. At han har det han vil ha og at dette barnet er som di myke pakkene vi får til jul... (skuffende)

 

Men både meg og jenta mi skal elske dette barnet, ta godt vare på det og ønske det velkommen inn i våre liv!

[Lillababy]

Føler emd deg. Men det har gått kort tid enno. Ting kan endra seg. På denen korte tida som ahr gått har han komt til at han vil vera i barnet sitt liv. Det er jo ein stor omsnuing frå kva han sa for litt sidan. Eg trur at ting kan koma til å endra seg endå meir. Eg forstår at du er utruleg såra, og sint. Og me meiner nok det samme om "slike menn" Men for barnet sin del så er det kansekj lurt å vera så fredeleg som muleg. For all del skal du få vera tydeleg, og vera den som bestemmer her, og har ansvaret, men kansekj du gjer det litt lettare for han viss du ikkj elegg opp til mykje sinne og negative tilbakemeldingar til han. Menn er så stolte. Då vil det kansekj vera lettare for han å vise meir og meir interese. Og det vil vera gunstig for barnet ditt.- altså viss han likevel skal vera kjent for barnet.

 

Det e rnok mange som startar ut der de er no, og så kan det visa seg å bli annleis.

 

elels er eg kjempelei på dine vegne for heile situasjonen. Du skulle hatt ein barnefar som bar både deg- og seinare barnet på hendene. Stor klem

[Lillchris]

Heisann!

Vet du hva? Jeg tenker på måten du ordlegger deg, tingene du tenker gjennom og hvordan du ser på situasjonen så syns jeg du er en tøff jente. Jeg har all tro på at du finner en fin løsning på å beholde den lille spiren din og skape et lykkelig liv med den og jenten din.

Og det at du har støtte fra mammaen din betyr alt i en slik situasjon.

Tenk på hva som er viktig for deg og barnet, for hva som kommer til å skje med deg og barnefaren er det kun tiden som vil vise. Det er tydeligvis en del som må komme i orden mellom dere hvis det skal fungere,(med tanke på kontakt med barn o.l) men jeg har troen på deg!

Dette klarer du!

Lykke til <3

Endret 4. februar 2012 av Lillchris