Grøss! Søknad sendt! Trenger dere!

[minnymor]

Gynekologen min sendte avgårde "Søknad om assistert befruktning" i dag. Jeg vet ikke om jeg jubler eller sørger, men jeg trenger i allefall noen ord fra dere som har gått gjennom dette.

 

Jeg er 34, mannen det samme, og vi har en sønn på tre år som ble laget to måneder etter ppilleslutt, og mens vi egentlig prøvde å unngå å bli gravide (hvordan er det mulig, tenker jeg i dag)

 

Vi begynte prøving på nr2 i juni 2010, og tenkte at det skulle gå like greit.

 

Utredning på både meg og mannen, laparoskopi osv, viser at alt er normalt (kun pittelitt endo), så diagnosen er da uforklarlig sekundær infertilitet.

 

I tillegg til sønnen min, så hadde jeg hadde en SA i uke 5 i august i fjor - så jeg vet jo at jeg kan bli gravid.

 

Jeg vet også at 20 mnd med prøving ikke er en evighet, og alle ære til dere som har slitt i flere år! Men grensen min var altså nådd nå - jeg orker rett og slett ikke leve med denne berg-og-dal-banen stort lengre.

 

Det føles som et nederlag.

 

Og ikke er det sikkert at det blir noe barn, selv om vi får hjelp om noen måneder.

 

Noen som har noen kloke, trøstens ord til meg?

[TanteTroll]

Hei!

Klart det er trist, leit og en sorg å ikke få til babyproduksjonen selv, men ikke tenk at det er et nederlag. Det er ingen som ser ned på deg pga det, og de værste dømmende tankene rundt dette sitter vi kanskje med selv.

Fra de få som vet vi holder på med ivf, har jeg aldri møtt annet enn støtte og oppmuntring, selv om de ikke til fulle kan forstå hvor vanskelig dette til tider er da de ikke har gjennomgått det selv.

 

Lykke, lykke til - det er veldig godt å få hjelp

[titta]

Jeg har ingen kloke ord, men vi er visst i samme båt, du og jeg.

 

Jeg er også 34 og har en 4-åring fra før, som ble til uten videre arbeid. Begynte å prøve på nummer to sommeren 2010. Etter laparoskopi har vi fått vite at jeg har masse sammenvoksninger i egglederene som følge av akutt keisersnitt med førstemann. Så nå er vi igang - er midt oppi første ivf-forsøk nå.

 

Jeg prøver å tenke at om det ikke går så er ikke det krise, for vi er jo så veldig, veldig heldige som har en fra før. Men jeg klarer ikke helt å overbevise meg selv.

 

Jeg føler det også som et nederlag. Og så syns jeg det er vanskelig med alle rundt oss, venner og familie, som venter på at vi skal få en til. Jeg vil ikke dele dette med alle dem!

 

Håper ventetida blir kort for dere!

[Puma - sprekker snart!]

Lik historie jeg også. Gutt på første forsøk naturlig for 5 år siden, prøvere uten hell i snart 2,5 år nå. Ingenting som feiler oss. Skam og nederlagsfølelse til å begynne med, samt voldsomme nedturer for hver mens. Tiden har hjulpet, og er nå åpen om prosessen. Føles mye friere, følelsen av skam og nederlag er borte. Fast bestemt på å lykkes, og har blitt mere nøktern og tålmodig. Det var et vendepunkt å akseptere at vi måtte ha hjelp. Føles styrkende å være åpen.

[mayflower]

Jeg er 27 og min samboer er 28. Ingen av oss har barn fra før og jeg har ikke vært gravid før.

 

Jeg forsto ganske raskt at vi ikke fikk det til selv, når det hadde gått over ett år. Og jeg tenke tanken ganske tidlig at vi kanskje måtte ha prøverør. Jeg slo meg egentlig til ro med tanken om at får vi det ikke til på egenhånd så er ønsket om barn så høyt at blir det prøverør så får det bare være så.

 

Nå er vi heldigvis godt i gang. Vi er begge utredet, min samboer har dårlig kvalitet og trege svømmere og jeg har endometriose (fant ut dette i går under LAP). Nå er det bare å vente på at vi får time for IVF/ICSI.

 

Jeg ser ikke på dette som noe nederlag, men syntes det er kjedelig. Blir så mye styr ut av dette å få barn. Ting tar så lang tid, og det koster mye penger. Vi har helt gitt opp og klare dette på egenhånd så vi har sluttet å stresse med sex og eggløsningstester osv. og er ganske rolige i forhold til at dette bli gravide greiene.

 

Nå har vi også fortalt nesten hele familien på begge sider også, og det er litt deilig å slippe å sitte på hemmeligheten alene. Slipper vi i allefall mas om barnebarn.

 

Ta ting med ro er mitt tips.

[minnymor]

Åh, tusen takk, alle sammen!

 

Det føles sÅ godt Å lese om erfaringene deres, og høre hvordan dere takler ting&tang.

 

Jeg er veldig privat av meg, sÅ det føles ubehagelig Å skulle fortelle om prøvingen til familie og venner. Jeg VET jo at det muligens vil føles som en lettelse Å være Åpne om situasjonen, men jeg fÅr ogsÅ helt angst av Å tenke pÅ alle spørsmÅlene som jeg vet vil komme. For ikke Å snakke om alle blikkene pÅ magen min.

 

Jaja. Skal i allefall begynne følge med pÅ dette forumet nÅ i stedet for Bli Gravid - der blir jeg nemlig bare deprimert av Å være.

 

 

Men nÅ som søknaden er sendt skal jeg prøve Å slappe helt av framover. Jeg skal ikke bruke EL-tester, jeg skal ikke tempe, jeg skal ikke telle dager.

 

SÅ fÅr vi se hvor lenge det holder

[Puma - sprekker snart!]

Det holder nok helt i mål, minnimor. Jeg er også veldig privat, men tiden vil hjelpe deg. 7 av 10 par v vår klinikk får barn, så slapp av, dropp alle "greier" og tunge tanker, finn ro og tålmodighet - så tror jeg du snart kommer i mål.