Vanskelig fødsel!

[car123]

Jeg sliter fortsatt med fødselen fem mnd etter! Alt gikk bra frem til han skulle ut! Jeg presset i over time, før de valgte vakuum! Han pustet ikke når han kom ut. Men kom seg raskt. Flere som har opplevd Moe av det samme?

[Matrosen og Meg:)]

jeg har fullstendig fødselsangst, og må jobbe mye med dette frem til neste fødsel. nå bare fortrenger jeg det hele, og vil helst ikke prate så mye om fødselen. Som med deg, så gikk forsåvidt selve fødselen bra. En smerte jeg ikke kan sette ord på, men man kommer seg jo gjennom det. Fødselen min startet med at vannet gikk kvart over ti på kvelden, en halvtime etterpå kom riene og dem kom tett. Jeg tok en dusj, dro på sykehuset. Jeg hadde vært på overtidskontroll kl 8, og hadde vært oppe 6 samme dag. så jeg var allerede trøtt og sliten. Kom på sykehuset, og hadde 2 cm åpning, men siden riene var så tette, og helt forferdelige vonde, så ville dem ikke sende meg hjem. jeg ble lagt på et slags venterom og fikk stå i dusjen, sto i dusjen kanskje tre timer, kastet opp, og ble bare tappet for mer og mer krefter. når kl var 7 fikk jeg epidural, hvor jeg fortsatt hadde bare 2 cm åpning. Da tok det 1 time, så hadde jeg full åpning. Det var når presseriene kom det ble problemer.

 

I familien min har hverken min mor eller søster klart å føde normalt, slik at jeg hadde en liten formening om at jeg også ikke skulle klare det. Begge to har også fått ganske små barn, slik at når midt under pressriene sier jordmor på en litt begymret måte at han er er stor. Jeg presset i 1 1/2. på slutten ble det tilkalt barnelege, og det som det kunne være plass til. Det var kanskje ti personer der inne. En lå på magen min, hadde en person på hvert ben, samboer bak hodet, en som hjalp meg med å puste. også sto barnelege klar sammen med jordmor. han hadde navlesnora to ganger rundt halsen, og jeg fikk beskjed om at nå Må han ut. Jeg presset så nesten blodårene i annsiktet sprakk, og han kom ut. jeg fikk han opp på magen, og var helt hysterisk. puster han, puster han? jeg spurte sikkert 20 ganger. uten å få svar. Han ble tatt fra meg, og bort på det undersøkelses bordet. jeg prøvde å se, men det sto så mange forann, så hører jeg, vi finner ikke pulsen, også ble det kaos. samboer gikk bort og spurte om noe var galt, og han spurte igjen, og han spurte igjen. og jeg kjente jeg bare knakk sammen. så hørte jeg verdens beste skrik. Gutten vår skrek og skrek, og jeg var så glad. Plutselig sier hun ene, han puster og er helt frisk, det er bare den pulsmåleren som det er noe galt med.

 

Nå var det aldri noe galt med lillegutten, han pustet hele tiden, og alt var bare bra med han. men for oss, som spurte og spurte, var livredde for at noe var galt, så opplevde vi alt som kaotisk og ganske traumatisk. Det er nå 5 mnd siden fødselen, og tanken på at jeg skal føde igjen en gang, velger jeg desverre å bare skyve bort og langt bak i tankene. Han var forøvrig stor, 4,5 kg og 54cm lang. Men det er nok hjelp å få, og jeg håper jo at man kanskje glemmer litt med tiden..

 

lykke til:)

[Anonym bruker]

Opplevde noe av det samme med min eldste ja. Men for meg har det ikke vært et "traume" i ettertid. Har vært gravid og født igjen, uten problemer.

 

Du har vel hatt innlegg om det samme tidligere? Har du ikke snakket med noen om fødselen? Hvis ikke, anbefaler jeg deg å ta kontakt med fødeavdelingen eller fastlege, evt helsesøster for å få bearbeide opplevelsen.

[januarbaby012]

Jeg sliter fortsatt med fødselen fem mnd etter! Alt gikk bra frem til han skulle ut! Jeg presset i over time, før de valgte vakuum! Han pustet ikke når han kom ut. Men kom seg raskt. Flere som har opplevd Moe av det samme?

 

Hei

Jeg har opplevd det samme. lille prinsen ble født for 4 uke siden, han ble tatt med vakum og pustet ikke når han kom ut, og gråt heller ikke når han lå på brystet mitt. Jeg ble sydd en god del og kan hør mitt eget stemme ( skrikene og pressene jeg gjorde ) inni meg når jeg tenker på tilbake på fødeselen. Men prøver å tenke positiv, får et smil i ansiktet når jeg ser på lille guten min

[♥ Min engel ♥]

Jeg sliter fortsatt med fødselen fem mnd etter! Alt gikk bra frem til han skulle ut! Jeg presset i over time, før de valgte vakuum! Han pustet ikke når han kom ut. Men kom seg raskt. Flere som har opplevd Moe av det samme?

 

Ja her gikk også alt fint frem til snuppa skulle ut. Presset og presset men hun kom ikke lengre ned i åpningen. Så sank pulsen og der var det fult inne på rommet av barneleger osv. Snuppa ble dradd ut med vakum, syns det var helt inn for JÆÆÆÆV... vondt!

Snuppa pustet ikke skikkelig så de brukte nesten en time på å suge opp slim, fostervann osv fra brystet hennes. Var helt forferdelig å høre på!! Stakkars lille gullet var smertepåvirket av dette i flere dager etterpå

 

Samboer tok nok også litt skrekken av fødselen, han så ut som et lik leeenge etterpå.

 

Kommer nok ikke akkurat til å glede med til neste fødsel nei. Men når jeg ser på lille skatten min så vil jeg absolutt ha en til uansett

 

Jeg ville absolutt snakket med noen om fødselen hvis jeg hadde slete med den enda (3mnd siden) Så det ikke bare gnager og blir verre for deg.

[Anonym bruker]

Jeg sliter også med min fødsel, det er snart 9mnd siden og jeg vil ikke prate om fødselen min fordi det er mye negative følelser og reaksjoner som jeg fortsatt ikke har klart å bearbeide eller godta. Smertene var ikke så ille egentlig, men jeg ble behandlet som en bikkje på fødeavdelingen og fikk ikke smertestillende eller noen av det jeg ønsket. Når jeg kom inn hadde jeg 3.5 cm åpning og da plasserte de meg alene på et rom i 16 timer uten at de sjekket åpningen en eneste gang. Jeg spurte flere ganger om epidural men enten var det for sent eller for tidlig. Jeg braste inn på personalrommet etter 1o timer å krevde smertestillende, en jordmor sa jeg kunne få akupunktur og sendte meg tilbake på rommet. Hun kom aldri med den akupunkturen.

Etter 26 timer med rier sjekket de åpningen som da var 8 cm (til jordmorens store sjokk), og da fikk jeg endelig komme inn på fødestuen, men fikk fortsatt ikke smertestillende.

Når jeg var 20 minutter ut i pressriene sa jordmoren at nå kommer babyen, hun lovde på tro og ære at alt ville være over innen maks 5 minutter. Da satt hode seg fast i åpningen og der satt hun mellom hver eneste ri i over en time. Fikk ikke pause mellom riene fordi hode var halvveis ute hele tiden og jeg skrek og hylte så mye at det svei i lungene i en uke etterpå. Til slutt sluttet kroppen min å fungere og den koblet ut alt av følelser, tanker og ikke minst selve fødselen. Jeg ble helt apatisk og hele fødselen stoppet opp. Husker ikke resten av fødselen. Jeg fikk riestimulerende og jordmoren hadde vist revet henne ut manuelt med hendere. Ikke vet jeg, jeg husker ikke.

Under syingen fungerte ikke lokalbedøvelsen og jeg måtte puste inn lystgass som smertestillende når de skulle sy, jeg gremmes over hver eneste stikk, og dette varte i 1.5 time! Etter syingen fikk jeg pluttselig en finger stappet opp i endetarmen uten glidemiddel på en plastikkhanske og uten at de sa i fra. Fyyy fff.... det gjorde vondt, især etter en fødsel der alt er ømt. Så fikk jeg pluttselig den samme fingeren inn en gang til, og siden legen var usikker måtte jordmoren også stikke sin finger opp, uten glidemiddel og uten å si i fra!! Når jeg spurte hva f.. de holdt på med, så sa de at de med hensikt ikke sa ifra, slik at endetarmen strammet seg pga. smerte slik at de fikk undersøkt endetarmsmuskelen ordentlig...

 

I ettertid gikk en del av stingene opp fordi jeg hadde vridd meg så mye i smerte under syingen, og jeg gikk til legen som henviste meg til gynekolog. Gynekolgen sa at det er så mye nerver akkurat der at det ikke er lov å sy uten narkose akkurat der, fordi lokalbedøvelse ikke fungerer og dermed blir for vondt. Neeeeiii? Sier du det...

Ungen fikk konstatert noen skader og bulker på hodeskallen når hun var 4 mnd av barneavd. i følge av fødselen, og vi har levd i 9 mnd i frykt for at dette har gitt utslag i hjernefunksjonen og gitt lettere hjerneskade. Det er det ingen som vet enda, så lang ser alt normalt ut, men frykten henger over som en tung sky.

 

Fødselen var 30 timer i helvette, men behandlingen jeg fikk, syingen og pluttselige fingrer i rompa var faktisk verre.. Tro det eller ei...

 

Huff det her ble langt og jeg jo egentlig ikke svart på noe av det du ønsker... Tror jeg også har behov for å prate om fødselen mange nok ganger som du har. Prat om den til partner og andre, når man har gjort det mange nok ganger er det lettere å få det litt på avstand. Jeg jobber med saken som du ser, det må du også

 

Lykke til:)

[Gidder ikke!]

Huff, det er så trist å lese om fødsler der man har fått så dårlig behandling og bare vært en statist i egen fødsel.

 

Jeg hadde også en helt forjævlig opplevelse første gangen, det gikk mange år før de

traumatiske minnene bleknet såpass at jeg turte å bli gravid på nytt.

Men da bestemte jeg meg for å ta grep, ville føde i så trygge og naturlige omgivelser som mulig, valgte ABC og har ikke angret på det valget!!

Hadde en drømmefødsel med full kontroll hele tiden

Så til dere som gruer dere til neste fødsel, den blir med stor sannsynlighet en søndagstur i forhold!

[helene0: jan09+jun11]

Her er en kortversjon av mine historier, kanskje til hjelp?

 

Min første fødsel varte og rakk. Jeg hadde veldig veldig vondt, men riene dabbet av, og jg fikk ristimulerende. Dette førte til ristorm og at jeg mistet all kontroll. var veldig redd og helt utenfor min egen kropp. Fikk epidural som ikke fungerte. Deretter kom en jordmor jeg ikke kjente og sa "det er noe galt med barnet" da trodde jeg at jeg og gutten skulle dø og hele alt raste sammen for meg. Etter en time ble det besluttet hasteKS og endelig ble det orden på ting. heldigvis kom gutten ut og var i god form.

 

Pratet en del om fødselen i ettertid og trodde jeg hadde bearbeidet den godt og var "kvitt" opplevelsen. Men da jeg ble gravid igjen fikk jeg fulstendig fødselsangst. Gråt og skalv bare jeg tenkte på fødselen. Men heldigvis var det hjelp å få. Hadde en fantastisk jordmor som var spesialisert på fødselsangst og som hjelp meg masse. og var til samtale på sykehuset. før jeg var 7 mnd på vei var det bare normal spenning i forhold til fødselen og jeg gledet meg faktisk.

 

Fødselen ble satt igang og gikk forferdelig fort. Fra det tidspunktet jeg ville dratt hjemmefra om jeg hadde vært hjemme til full åpning gikk det 2 timer. fra 3 cm til 8,5 40 min. De kjørte meg i rullestol fra obsposten til føden for om ikke hadde vi ikke rukket det. Jeg fikk pressetrang før full åpning og måtte prøve å ikke presse. Forferdelig. Etter 3 press gikk pulsen til lillebror veldig ned og han måtte ut med en gang. Og da ga riene seg. Han ble presset og dratt ut med vakuum på ren vilje uten ri. Heldigvis gikk alt bra og han var i superform.

Men så ville ikke morkaka ut. Det endte etter 1 time med forsøk på å få den ut, med en kjempeblødning og løping til opersajonssalen med en JM som hang på magen min for å stoppe blødningen. Alt ble ordnet i narkose og jeg ble sydd og greier. Våknet fra narkosen med kjempehallusinasjoner og etter 12 timer fikk jeg endelig se ungen min.

 

Likevel sitter jeg igjen med en god følelse etter fødselen nettopp fordi jeg har hatt en så god oppfølging i forkant.