Ny og fortvilet

[trinisq]

Hei.

Jeg er ny her og føler meg litt rådvill..

 

Jeg har visst hele livet at jeg skal bli mamma. Det er det jeg vil. Det er det jeg skal. Det er det som er meningen med livet mitt. Det har alltid vært mitt aller største og aller første ønske og drøm..

 

Jeg og mannen min har prøvd å bli gravide i 18 mnd, uten hell.

Er nå under utredning hos spesialist i gynokologi. Jeg er 24 år, og har hatt mye helseproblemer opp igjennom årene, så grunnen til at vi ikke blir gravide kan nok være veldig kompleks... men det er prosessen, prøvingen, skuffelsene, spørsmålene og håpløsheten som tar knekken på meg.

Jeg vet at mange har slitt mye lenger enn meg med å bli gravide.. men jeg har det helt forferdelig..

Fikk mensen i dag, og hjertet mitt gråter.

 

Hvordan klarer dere det??

Hvordan klarer dere å holde motet oppe, når det dere drømmer om MEST AV ALT, ikke skjer??

[cindy85]

Det er utrolig vanskelig å rette tankene sine mot noe annet, vi sliter selv men har kun vært prøvere siden juli. Det rare med oss er at i juli klaffet det på første forsøk,men det endte i SA i sep. Etter det har det bare ikke funket..er så utrolig slitsomt og vondt når ting ikke går ens vei.jeg prøver bare å rette tankene mine mot andre ting jeg liker å gjøre, har ikke noe bedre tips. Drømmen vil uansett alltid ligge i underbevisstheten.lykke til og håper det klaffer for dere kjapt:)

[Anonym bruker]

Vi slet i 2.5 år. å den skuffelsen som kommer hver mnd er tung å bære. å redselen for at det ikke skal gå å alle tankene. Men utrolig nok kommer man seg igjennom det, å nå får dere jo hjelp, så håper på at dere får svar på spm å at det snart klaffer for dere.

 

for oss klaffet det etter 2.5 år så ikke gi opp

 

lykke til

[*Cilie - prøver igjen*]

trinisq; trist å høre det du skriver, føler virkelig med deg !! du er ikke alene !!

 

har nesten samme historie som deg jeg også. jeg og forloveden har prøvd i 1 år og 8 mnd nå. vi ble gravid for 2 mnd siden, men mistet desverre. vi hadde også gått så langt at vi skulle prøve fertilitetsbehandling, men fikk positiv test dagen før vi hadde time. nå ser det ut til at vi må tilbake til det igjen.

 

føler med deg på det at det er mye verre når vi blir stresset av tanken, vil ha barn, får det ikke til, kan vi bli gravide, er det noe galt osv... det er overhodet ikke lett !! du har dårlige dager, men også gode dager. det går veldig opp og ned. det er meget så slitsomt mentalt, og overhodet ikke lett. satt lenge etter vi mistet og tenkte at jeg bare skulle gi opp. det som driver meg er håpet om at det kanskje blir en dag. selvsagt har jeg dager der jeg ønsker å bare gi opp drømmen, men har så inderlig lyst på en baby.

 

men det som hjelper er å snakke om det, om du ikke har noen rundt deg, så snakk med de her inne. alle er i en eller annen form for lik situasjon, de kommer med råd og er støttende. forloveden min kan tidvis bli litt sliten av å høre om det, for han klarer ikke å sette seg inn i følelsene og tankene selv, for han er det mer den der det kommer med tiden ... men han har inderlig lyst selv, bare vil ikke stresse med det.

 

det er vel ikke så lett å komme med kloke råd, og hvordan vi klarer å gå videre, men det er det inderlige håpet om at en dag skal det være oss også !! bare hold fast ved det !! vi skal alle sammen klare det en gang det blir oss også tar tydeligvis bare litt lengre tid med oss

[trinisq]

Tusen takk for svar alle 3.

Det er så inderlig godt å høre at jeg ikke er alene..

Har så mange venner som er gravide og som har barn, og jeg synes det er kjempe vanskelig å snakke om dette med de, for de kan ikke forstå..

 

Jeg vet at med tiden blir det min tur (og deres tur)... og det er som du sier Cilie, det tar bare litt lenger tid <3

 

Igjen takk <3

[*Cilie - prøver igjen*]

nei, du sier det der. er vanskelig å finne noen som forstår, for man kan ane, men man vet det ikke før man har vært der selv. men her inne finner du hvertfall mange snille og forståelsesfulle mennesker som har vært igjennom både å slite med å få, miste osv. så det er bare å prate med de her inne

 

har visst at jeg ville bli mor siden jeg var liten ... har alltid hatt en følelse av at jeg ikke kunne bli gravid, selv fra ung alder ... men trodde aldri på det (sånn innerst inne) ... men her sitter vi da ....

 

det tærer hardt på humøret og alt at det tar tid, ikke kommer naturlig, og følelser og tanker rundt det ... ofte har man ingen å snakke med, ingen som skjønner det ... men det er som det meste her i livet, det går opp og ned ... gode dager og dårlige dager ...

 

men baby vil man ha, og vente må vi bare da det er det vi vil mest, så da får man bare prøve og prøve, og kanskje så blir det en dag

 

men en ting skal sies;

 

de som sier at man må slutte å tenke på det, for det blir - de har desverre rett trodde aldri på det selv, men etter 1 år og 8 mnd med prøving, så kan jeg si det er sant. den eneste mnd jeg skulle fokusere på blodprøver og sånn til fertilitetsbehandling - det var måneden jeg ble gravid desverre mistet vi men det skjedde den eneste måneden jeg ikke hadde tid til å fokusere på EL, sex og baby

 

men det er jo ikke så lett å ikke tenke på det - er ikke noe magisk bryter man slår av og på .... sliter med den nå .... om noen finner den - si fra hehe

[Ulykkesfuglen=lykke aug-11]

Vi slet i litt over et år. Ikke så lenge som mange andre som prøver i 2år osv. Men jeg visste eller følte på meg at noe ikke var riktig. Så derfor sendte jeg inn søknad etter ett år.

Fikk mannen min til å gå til dr.purvis etter et halvt år og der fant de problemet med en gang.

Jeg var veldig langt nede i den perioden. Dette pga jeg er av den samme oppfatningen som deg, at barn er livet. Så fikk søsteren min barn før meg og det knakk meg fullstendig. Stengte hele verden ute.

Nå skal det sies at jeg sliter med depresjon fra før, men barn har alltid vært den største grunnen til det.

Nå er vi et par som er mye på reisefot, så det var liksom det eneste som holdt meg oppe. Andre går på deppe shopping, jeg gikk på reisesider på nett.

Man kommer alltids gjennom ventetiden, aner ikke hvordan men dagene og årene bare går på en måte.

Og nå går tiden kjempe fort med min lille gutt på 5 mnd, merkelig det der:0)

 

[trinisq]

Jeg tror nok vi er litt like Cilie. jeg har visst hele livet at jeg skal bli mamma.. begynte tidlig å samle på barneklær o.l. og drømte om den dagen jeg skulle få en positiv graviditetsprøve..

å ha så store drømmer gjør det vanskeligere tror jeg.

Flere av mine venninner visste ikke at de ville ha barn før de allerede var gravide...

 

I dag var jeg hos legen, og fikk bekreftet at jeg ikke har eggløsning hver måned, og at det derfor er veldig vanskelig å treffe den. (logisk)..

jeg skal derfor begynne på PREGOTIME. Noen av dere som har erfaring med dette??

 

Takk for at dere svarer og støtter.

Det føles godt og endelig kunne sette ord på de vanskelige følelsene..