Min mann vil at jeg skal ta abort...

[Anonym bruker]

...Men det vil ikke jeg. Vi vet enda ikke om jeg er gravid, men om jeg er, så er jeg snart 12 uker på vei og forbi da det er lov til å ta abort. Han har nettopp funnet ut at man kan få lov under spesielle omstendigheter og avtale med lege. Da blir det gjort medisinsk og må være på sykehuset til alt er ute av kroppen og man får ikke se på det som kommer ut.

 

Jeg nekter å være med på det!

 

Vi er begge studenter i 20-årene. Jeg har utdanning, det har ikke han. Han har to år igjen av utdannelsen sin og det er livsviktig for oss begge at han får den. Vi har egentlig ikke penger eller leilighet eller noe til å ha barn og det var absolutt ikke meningen å bli gravid nå. Det hadde vi planer om å bli om to år.

 

Men jeg klarer ikke tanken på abort. Jeg er for abort og jeg tror ikke det er noe problem hvis vedkommende VIL ta abort, men føler man seg tvunget, er jeg redd for hvordan jeg vil reagere. Jeg synes det er unødvendig bruk av resurser, for jeg vet vi kommer til å klare det, selv om det vil bli litt tøft. Vi har begge foreldre ganske nært.

 

Men hver gang vi tar opp det, blir han sint og frustrert og redd og jeg føler at det er min feil at dette skjer, fordi jeg ikke vil ta abort. Jeg kjenner meg hjelpesløs og aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er fryktelig glad i ham og redd for forholdet vårt. Han er en utrolig god mann som elsker barn og gleder seg like mye som meg til at vi skal bli foreldre, bare ikke nå.

 

Jeg skal til legen onsdag den 18. januar og håper å få henvisning til ultralyd for å finne ut om der er noe inni meg eller ikke.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg blir så lei meg og føler meg fullstendig alene! Dette skal jo være noe man deler lykkelig sammen, noe han er enig i.

 

Takk til alle som skriver noe her, har bare et behov for forståelse eller andre kloke ord som kan hjelpe meg.

[Anonym bruker]

Første råd er å ta en graviditetstest ettersom dere ikke vet om du faktisk er gravid.

Tar du en abort mot din vilje kan du komme til å angre bittert resten av livet. Det gjør man ikke hvis man får barn.

 

Ingen kan kreve at du fjerner fosteret uten at du vil det selv. Tror mannen din bør reflektere litt over hva en abort innebærer for den som gjennomgår det, både fysisk og ikke minst psykisk.

Abort etter 12 uker er KUN i veldig spesielle tilfeller. At man ikke "vil ha det" er vanskelig å forsvare både etisk og moralsk.

 

Håper for din del at du har noen du kan lene deg på i denne situasjonen og som kan bidra til at du kan ta et valg DU kan leve med.

 

ønsker deg lykke til.

[Anonym bruker]

Takk for det. Jeg har jo ikke her fortalt alle opplysninger, men kan jo prøve å informere litt mer nå. Jeg har tatt 11 tester som viser negativ, men har ikke hatt mensen siden 25. oktober. Var til legen lillejulaften og der sa testen "i grenseland". Noe jeg ikke vet hva betyr. Jeg hadde brun utflod i noen dager i begynnelsen av desember, var svimmel i to uker i jula og fryktelig trøtt i to mnd. Jeg kunne ha sovet hele dagen. Hadde kviseutbrudd på ryggen. (aldri hatt siden pubærteten). Hadde blodsukkerfall eller blodtrykksfall eller hva det heter noen ganger. Hadde også fryktelig dårlig matlyst og spiste lite, men har gått opp to kilo. Magen har vært oppblåst de siste tre mnd. I en uke nå har jeg hatt menssmerter, men ikke noe blod, ikke noe brunt, ingenting. Har mer utflod, mer sexlyst (har slitt med vondt og lite sexlyst og plutselig nå vil jeg hele tiden og det er supergodt). Har også fått vonde brystvorter. Kjenner også at noe presser mot tisseblæra, men ikke noe overdrevent. Magesekken kjennes også mye mindre, blir fort sulten, men kjenner meg stappmett bare jeg har spist bittelitt. Jeg har energi igjen, ikke kjempetrøtt lengre, men menssmertene og brystvortene er der. Har kjent slike stikk nederst i magen og har støtsmerter. Kjente på livmortappen (noe jeg aldri har gjort, så aner egentlig ikke hvordan den skal være), og den var langt nede og hard, kunne ikke kjenne noen åpning. Så jeg vet ikke.

 

Det kan jo hende at mensen er på vei nå, men har aldri hatt menssmerter en uke før jeg skal ha mensen, bare samme dag og de dagene jeg faktisk har mensen. Men hvem vet hva som kan skje med kroppen. Jeg går forresten ikke på p.p. heller. Sluttet på de i sommer og skulle egentlig begynne på noen nye nå, men så kom aldri mensen.

 

Det er veldig sant og han sier det selv også - han sier at han ikke kan bestemme over min kropp og at det er jeg som må velge, selv om han synes det er dumt av meg å ikke ta abort. Han mener selv han ikke er i stand til å ta vare på et barn nå og han er livredd for å ikke klare skolen, for han sliter litt allerede nå. Men jeg mener vi klarer det hvis vi tenker løsningsorientert og er positive.

 

Jeg har to gode venninner jeg har snakket med om dette og han lar meg velge, selv om han viser sine følelser og tanker. Noe han må få lov til å gjøre. Det er jo tross alt et valg jeg tar på vegne av ham også. Det forandrer jo livet hans også, så det skulle bare mangle at han ikke skal få si det han mener og føler.

 

Men det er godt å ha noen som er med på min side. For vi er som mennesker fryktelig opptatt av barn og barneoppdragelse og har begge engasjert oss i det politiske som har med barneoppvekst å gjøre. Han tenker på barnet, og han mener at barnet ikke vil få det bra... At han ikke kommer til å få tid til det, det synes han er trist.

 

Takk for tanker

[Anonym bruker]

Vel.. Nå tror jeg at mensen har kommet, selv om jeg har hatt menssmerter i en uke. Så da er det bare å leve normalt videre og vente til om to år. Føles egentlig veldig behagelig og godt. Slipper jeg dilemmaer og problemer.

[Wao]

Heldiggris. Jeg er i akkurat samme knipe, men jeg er definitivt gravid. Fått det bekreftet av lege.