Hver dag er en kamp... skal det være sånn? Hjelp...

[Anonym bruker]

I den siste tiden syns jeg hverdagen er bare blitt en eneste lang kamp.

Og jeg lurer på om det er sånn det skal være? Er det sånn å ha barn?

I tilfelle hadde det vært godt å høre at det ikke bare er meg... Begynner å lure på om det er noe vi gjør feil, eller bare det at vi ikke har sett andres barn i denne perioden.

 

Mini er nå blitt 18 måneder, og har helt fra første stund vært en bylt med masse temperament og lopper i blodet. Forskjellene fra barna i barselgruppa var synlige for å si det sånn

 

Viljen rekker herfra og til evigheten...stikk motsatt av tålmodigheten.

Jeg er nok litt lik, og nekter uansett å gi etter når jeg først har sagt nei til noe...og disse kampene syns jeg det er veldig mange av for tida. Er det alderen?

 

Barnehagedagene er nok blitt litt lenger i det siste, på grunn av arbeidsforhold. Skjønner da at mini kan være sliten på ettermiddagen. Alikevel er det ikke snakk om full uke med fulle dager.

Timene fra vi kommer hjem og til legging er ofte et drama uten like. Den minste lille motstand og verden raser sammen. Og da mener jeg ikke sutring, men HYLGRINING av full hals og gjerne bli geleklump (eller stiv stokk) samtidig. Det virker som om det blir fullstendig låsning, og det kan være vanskelig å få stanset grininga før det har gått ei tid. å tro at man kommer noen vei videre i måltidet eller hva det nå enn er, før grininga har sluttet, er å tro på julenissen. Noe som kan være utløsende er noe så lite (i mine øyne i allefall) at mini misforstår når jeg tar maten hennes på skjea for å se om den er passelig varm - og mini tror at jeg skal prøve å mate henne, istedet for å la henne få spise selv. Da har vi det gående, og det blir fullstendig låsning. Har prøvd avledning, være litt streng, og være vanlig/vennlig, men ingenting funker.

Det var bare et lite eksempel på hvor lite som skal til før det blir kaos.

 

For ca 2 mnd siden begynte nettene å bli preget av oppvåkning. Det startet i forbindelse med sykdom, men så sluttet det aldri igjen. Det er mest helt tydelig sutring, så vi går ikke inn hver gang men hører det an litt. Oftest holder det å rope "nå er det natta, du må sove lille venn" eller liknende. oppvåkningene kan variere fra 0 - 15 i løpet av ei natt, og er stort sett korte i varighet.

I og med at det tar såpass mange timer fra legging og til oppvåkningene starter, har jeg etter samtale med legevakta slått fra meg tanken på feks ørebetennelse.

 

Så mitt spørsmål er dette....er det noen andre som har det sånn? Det er som dere skjønner første barnet, så erfaringene er deretter.

Jeg tenker med skrekk å gru på når trassalderen kommer... Føler litt av vi går på tå hjemme for tida, for å unngå disse tinga som gjør at det blir krise.

Og mamsen her begynner å bli sliten...

[Anonym bruker]

Skulle tro det var mitt barn du skrev om. Den magre trøsten er at du er ikke alene. Min har egentlig trasset siden han ble født, og han har en så sinnsyk sterk vilje at jeg lurer på om dette virkelig er et lite barn.. Han trasser, raser og skriker for dte meste som kan gå galt. Trøsten er at det roer seg lit etterhvert som de skjønner mer. Nå er min 20mnd, og det var verst når han var 13-18mnd.

 

Har ikke noen magisk løsning på problemet annet enn å være konsekvent, og fortsette med det dere gjør allerede.

 

Syns igrunn det verste er når vi er på butikken og han får et trassanfall der, for da ser ALLE på deg, og mange himler med øyne over dårlige foreldre med trassete unge. Pleier bare å holde han rolig, og snakke rolig til han, og det funker etterhvert. Hehe. Men folk kikker jo så. Tror jeg skal gi neste dame med trassete unge i samme situasjon en klem, og si at jeg er glad for at jeg ikke er den eneste som opplever slikt..

[Anonym bruker]

Nei, hver dag er ikke en kamp, men i perioder er det sånn...

Spesielt når hverdagen veldig rutinepreget.

Når vi har sånne perioder kommer jeg alltid på alt for sent at vi har glemt å le. Vi glemmer rett å slett å gjøre noe koslig sammen fordi det skal vi gjøre, men jeg må bare først...

Kanskje dere har glemt å le litt også? Selv om barnet er 18 måneder så kan det hjelpe til med ting som må gjøres, eks lage middag, vaske, rydde osv. Tilpasset barnets alder selvsalgt. Kanskje dere kan bake noe eller ake, ta en sparktur osv.

 

Anngående søvnen så har jeg ingen svar, annet enn å drøye litt før du svarer, så litt lenger og lenger osv...

[Anonym bruker]

Jeg har fire barn i alderen 2 til 10 år og kan med en gang si at dette med trassalder osv skal du slutte helt å tenke på. Ungene er i konstant utvikling både mentalt og fysisk og det har sine utfordringer uansett om de er 1, 5 eller 8 år gamle... Det er bare forskjellige faser av samme problemet, ungen skal vokse, utvikle seg, "fine seg sjæl", utvikle sin egen personlighet, bli kjent med egne følelser, kroppen vokser, frustrasjoner over at vilje og evne ikke er 100% i samsvar med hverandre osv osv osv osv.

 

Noen faser er mer slitsomme enn andre, men min erfaring er at ungene er forskjellig så mens en alder er veldig slitsom hos et barn kan en helt annen alder være slitsom hos et annet.

 

Mitt eldste barn var en skikkelig utfordring da han var rundt 2 år, mens andremann bare gled helt uproblematisk gjennom denne alderen. Men han holdt til gjengjeld på å ta fullstendig knekken på meg da han var i 6-års alderen

 

Alle foreldre blir slitne av og til, og alle ungene går oss på nervene av og til. Du er ikke alene om å føle det sånn i perioder.

 

Men senk skuldrene og velg dine kamper, ikke stress med dette. Ungen din er minst like sliten og frustrert om dagen som det du er, det må du ikke glemme. Det er ikke bare du som blir sliten, tenkt på alt som går gjennom hodet til ungen din og hvordan det på føles for han...

 

Har ingen gode råd egentlig, bare fortsett å være konsekvent, men velg dine kamper. Det er ikke alle ting det er nødvendig å sloss om i en fase hvor ungen er frustrert og sinna. Noen ting må du selvfølgelig ta styringen på, men ikke alt er like viktig. Kanskje ungen trenger litt ekstra søvn, og det gjør nok du også.

 

Når mine unger har vært i slike slitsomme perioder hvor kropp og sinn har vært helt i ulage og sinne og frustrasjon har dominert dagene har vi lagt oss litt tidligere om kvelden alle sammen vi, og det hjelper faktisk litt.

[Anonym bruker]

Jeg synes du har fått et veldig godt svar av #4.

 

Husk at barnet ditt bare forsøker å kommunisere at hun vil være selvstendig og ta egne valg og klare tingene selv. Det er ingen maktkamp der du skal knekke ditt barns selvstendighet og egenvilje. Barnet ditt er bare litt for liten til å forstå egne begresninger enda.

 

Ikke "ta kampen" hvis det ikke er absolutt nødvendig. Hvis det er noe hun vil gjøre selv, så la henne få prøve og så sier du at hun kan si ifra hvis hun trenger hjelp.

 

Oppfør deg normalt og vanlig og vær høflig, samtidig som du er tydelig på hvordan du vil ha ting. Barna vil på sikt kopiere din adferd.

 

I tillegg tror jeg barn blir vanskeligere å ha med å gjøre når de sover dårlig og det høres jo ut som dere har fått dette problemet. Så for hennes del bør dere jobbe for å få litt orden på sovinga. Hun er 18 mnd så det går fint an å være litt "streng" med henne.

[Anonym bruker]

Av og til lurer jeg på om det var rett å få barn i det hele tatt! Alt blir tungt, sliten og lei... klarer ikke huske noe annet en eviglange måneder med sutring, skriking, trass, vasking av matflekker, sandete tøy i en haug i gangen og bleieskiftkampene...

 

Neste øyeblikk angrer jeg, og vet i mitt hjerte at jeg elsker barnet mitt over alt på jord. Og ønsker meg en til etter hvert. Så vet at det er verdt det.

 

Men tanken om at alt er i perioder med barn, og går over i nye perioder, er god å vite

[Anonym bruker]

Takk for fine svar

 

Fokuserer veldig på "spise selv" før vi setter oss til bords nå, og det fungerer veldig greit. Har tydeligvis en gjør-det-selv viljeklump Og godt er vel det!

 

Herlig bare å høre at det er andre som har det likens, istedet for at man tror man gjør noe galt eller har "oppdratt" en liten tornardo.

 

[Anonym bruker]

Må svare som en over her: det er som å lese om min unge (hun er 21 måneder). Jeg er så drit lei av det samme helvete hver dag. Feks hvis hun ikke får noe å spise som hun absolutt skal ha (hun ser en nøtt feks som jeg ikke gir henne) klikker det helt... Veldig kult når det feks skjer i barnehagen, føler meg som verdens beste mor kan du si..

 

Har problemer med legging om kvelden, enkelte dager sovner hun som ingenting og andre dager kan det ta to- tre timer!! Hun våkner også mange ganger hver natt.. I tillegg har hun lært seg å komme ut av sengen, så da er det er inn i vår seng...

 

Jeg er så lei at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg... Jeg orker bare ikke å ha det sånn.. Aldri få sove en skikkelig natts søvn, hver morgen er det et helvete å få ungene i barnehagen og når jeg kommer hjem fra jobb er det hyl og skrik..

 

Dette ble ikke mye trøst, men du er hvertfall ikke alene! (var veldig godt å lese at det ikke bare er min unge som er litt uutholdelig om dagen...). Jeg kan også slenge meg på den at trassalderen ikke er noe spesielt å tenke på. Med nr en ble alt utrolig mye enklere da han rundet 3 år, og slik har det holdt seg frem til nå 4 1/2.