Mannen ønsker ikke nr. 3 (langt)

[Anonym bruker]

Hei. Vi er gift og har to tette barn på 1 og 3 år, 22 mnd mellom de. Og venter nå nr. 3. Ikke planlagt, men hoppet av i svingen. Ja, vi har vært ansvarsløs, ikke noe å si på det, og ønsker ikke en debatt om det! Jeg er nå dypt fortvilet, fordi mannen ikke ønsker dette barnet. Selv vet jeg at jeg ikke kommer til å klare å gjennomføre en abort.

 

Grunnen til at han ikke ønsker dette barnet er fordi han føler seg veldig sliten, og mener vi har mer en nok å henge fingrene i med de to vi har. Begge, spesielt han, er en del alene, da han reiser i jobben, og jeg arbeider turnus. Ungene er mye våken om natta, og skal opp tidlig, og dessuten er det jo mye jobb med to småttiser. Et til barn vil bety store omveltniger i livet vårt, jeg må definitivt bytte jobb, og han mener også at han må bytte da han ikke vil ha samvittighet til å reise bort og levne meg alene med tre små barnehagebarn. Jeg er helt enig i alt han sier. I utgangspunktet ønsker ikke jeg et til barn med alt det medfører, men det er blitt en realitet, og da ser jeg ingen andre valg enn å beholde. Det er jeg som må igjennom denne forandringen, et nytt svangerskap, fødsel, barseltid og amming, sykemelding og permisjon fra jobb, og til slutt virkelig jobbe for å få kroppen min tilbake. Dessuten må jeg bytte jobb, og den tanken liker jeg ikke. Har en flott jobb jeg trives i og gode kollegaer. Jeg ser mao bare negativt i dette. MEN!!! når det er sagt så har jeg vent meg til tanken, og kommer til å kose meg vidrere i svangerskapet, og glede meg til å treffe den lille, og elske barnet like høyt som de to andre!!! Det er jeg ikke i tvil om!! Derimot vet jeg at dersom jeg skulle velge abort kommer jeg til å angre resten av livet, og føle at familien mangler et barn, akkurat det barnet som nå spirer i magen min.

 

Jeg er bare veldig redd for ekteskapet vårt. Vi har vært sammen lenge, og har et godt og solid ekteskap, og elsker hverandre høyt. Men nå er vi veldig uenig i en veldig viktig sak. Valget mellom å beholde et barn eller ikke. Og mannen sier at han ikke vil pålegge meg abort, det vil han aldri kunne leve med. Så han sier at vi skal beholde barnet. Men hvordan kan jeg få et barn som han i utgangspunktet ikke ønsker. Hvordan skal vi klare å samarbeide om en baby han ikke ville ha, som han ønsket å ta bort? Tenk om i verste fall ekteskapet og familien ryker. Han mener at det viktigste er vi fire som er her nå (oss og barna). Jeg mener at den lille spira også har rett til å leve. Problemstillingen min er egentlig, vil vi komme oss igjennom dette? Tenk om vi blir så slitne at det ender med at vi går fra hverandre. Jeg vil virkelig ikke miste mannen min..

 

Måtte bare få lufte meg, og håper noen kan si at det ordner seg;) ønsker ikke å høre at han er en dritsekk, for det er han virkelig ikke. Han er bare veldig fortvilet og redd for at vi ikke skal greie det...

[Anonym bruker]

Om ekteskapet deres er sterkt nok så overlever det dette også! Og selvsagt vil han ikke angre på barnet i ettertid han vil jo elske det like høyt som de andre. Og om du egentlig ikke vil ta abort synes jeg ikke du skal gjøre det heller. Følg magefølelsen DIN

[mammalykke-til2]

Du sier det jo selv han er bare redd for dere ikke skal klare det. Men hvis dere er flinke å snakker sammen om alle problemstillinger før barnet kommer kan dere forebygge mye. Kommunikasjon er det viktigste.

 

Og han var jo like uansvarlig som deg,ved ikke å bruke beskyttelse. Virker som han er klar til å ta ansvaret også,siden han ikke vil pålegge deg å ta abort.nei du,dette kommer til å gå fint det

[Anonym bruker]

HI her. Tusen takk for fine tilbakemeldinger. Det hjelper veldig på å høre siden jeg ikke har snakket med noen andre om det, annet enn legen min, som forsåvidt er utrolig dyktig, men travel! Jeg er veldig kort på vei, og vi har bare visst om det i ei uke. Det har vært en prosess, men nå kjenner jeg at jeg virkelig ser fram til det forestående. Håper bare mannen gjør det samme snart. Ikke noe koselig å se hans fortvilelse. Tror kanskje vi burde snakke med nærmeste familie om det. Og jeg tror at dersom han bare får litt tid på seg så vil han glede seg han også!

[Anonym bruker]

Jeg tror du har rett, han også kommer til å glede seg etter hvert. Det er ikke alt som kan planlegges, men hvis dere har familie i nærheten, så snakk med de og hør om det er noen mulighet for at de kan avlaste med f.eks. henting i barnehagen en dag eller to i uka. Alt hjelper. Det er flere som sier at overgangen fra en til to er større enn overgangen fra to til tre, så selv om dere er slitne nå, så kommer dere til å klare det.

 

Er det noen mulighet for at du kan få tilrettelagt i jobben du har så du slipper å gå turnus på samme måte som nå? Arbeidstider som passer bedre i forhold til familielivet? Det er alltid skummelt å skifte jobb, men som oftest går det bra, og skulle du komme et sted du ikke trives er det mulig å bytte en gang til!

 

Dere høres ut som fornuftige og realistiske mennesker, så bare dere får tenkt igjennom noen ting, funnet mulige avlastningspersoner (familie, gode venner, betale vaskehjelp hver/annenhver uke etc) og ikke minst fortsetter å prate godt sammen, så tror jeg dette går bra!

[Anonym bruker]

Tror du vet det innerst inne du også, han trenger bare tid på seg.

 

Klart han kommer til å elske denne som de andre, klart ekteskapet holder. Men dere må bli ennå mere strukturert. Vi har 3. Overgangen fra 1-2 er kanskje stor, men 3 små barnehage barn er overgangen 2-3 også stooor.

 

Gi han tid, når du nærmer deg 10 uker tror jeg verken du eller han sliter med tanken.

 

Lykke til, gi mannen din tid til å komme over første sjokket uten mas fra din side. Uten at du fører din frustrasjon over på han. Uten at du maser om hans mening. Gutta trenger litt tid i "snekkerboden" for å legge alle brikker på plass...

[Anonym bruker]

Hei, tusen takk for flere svar:) Det hjelper virkelig på.

 

Det er ingenting som tilsier at vi ikke skal klare det! Vi er ressurssterke mennesker med begge sett foreldre i umiddelbar nærhet, som elsker sin barnebarn og mer enn gjerne stiller opp med det som måtte være. Vi har hus med god nok plass til tre barn, to biler, god økonomi (ingen bekymringer der), og masse kjærlighet. Begge trives veldig godt i jobben, og det er ikke slik at jeg må bytte arbeidsgiver, bare til en annen avdeling med andre arbeidsoppgaver slik at jeg kan jobbe dagtid. Så det er ingen avgjørende faktorer i livet vårt som tilsier at abort vil være rett, annet enn at vi har to tette fra før og at vi er mye sliten i hverdagen.

 

Jeg gir mannen tid, og unngår å ta opp temaet. Vi er sånn nogenlunde tilbake i det vanlige sporet der vi koser oss med de små øyeblikkene, og har det hyggelig sammen. Tenker som så at han må venne seg til tanken, og gir han mulighet til å ta det opp uten at jeg maser. Vi har ikke snakket om det siden søndag. Håper at det vil synke inn sånn litt etter litt og at han makter å se positivt på det ganske snart. Selv kjenner jeg at jeg ser positivt på framtiden, og har begynt å glede meg. Dette er jo det største man kan oppleve i livet, og jeg tenker framover og prøver å se løsninger hvordan vi kan innordne oss de nærmeste årene!

 

Tusen takk for innspill:)

[Anonym bruker]

Hei, en liten oppdatering fra HI.

 

Mannen "snudde" på lørdag, etter at jeg hadde en laaang utblåsning på fredag. (Har forresten latt temaet hvile i en uke..) Endelig klarer han å se positivt på situasjonen. Han sa at han gleder seg til vi blir en storfamilie! Tror dere jeg ble lykkelig eller? åhhh, endelig:)

[b_a_b_y_]

Hei, en liten oppdatering fra HI.

 

Mannen "snudde" på lørdag, etter at jeg hadde en laaang utblåsning på fredag. (Har forresten latt temaet hvile i en uke..) Endelig klarer han å se positivt på situasjonen. Han sa at han gleder seg til vi blir en storfamilie! Tror dere jeg ble lykkelig eller? åhhh, endelig:)

 

Supert å lese!!

Håper dette blir tilfellet her også, selv om vi kanskje har større bekymringer ang hus, økonomi og biler :/