vil ikke være alene....

[Nutte87+ februar spire!]

51 dager til termin og er førstegangs gravid. nå de siste dagene så liker jeg mindre og mindre det å være alene.... er det flere som har det sånn? vet det mest sansynlig ikke vil skje noe nå, men er ikke derfor heller. bare liker meg veldig dårlig alene. blir nesten på gråten når samboeren drar noe sted uten meg. nå har jeg svangerskaps depresjon også, men det har aldri vært sånn tidligere. lettere frustrerende å ha det sånn. skjønner jo at samboeren ikke kan være med meg 24/7.

[kleika]

hei nutte87

jeg venter nr 3 nå og har det ikke sådan denne gang,men husker at jeg kunne få den følelsen med nr 1.

at vi bodde veldig isolert ute på landet og jeg er fra dk og ikke riktig kjente noen gjorde det absolut ikke bedre.

det er ekkelt å føle det sådan,og nei samboer kan jo ikke være hos deg hele tiden.

selvom man prøver å tenke rationellt og ta seg selv i nakken,mkan man altså ikke styre sine føleleser og slett ikke når hormonerne blander seg.

Mitt beste råd er pratt med din samboer og dine omgivelser om dette,forklar at du vet det lyder rart,men du kan ikke styre det,se om der er noen forholdsregler dere kan ta som gjør det litt lettere for deg,altså kan dempe angsten.

nå vet jeg ikke hvordan din form og situasjon ellers er ,men kanskje du har noen venner eller famile du kan se litt oftere.

en ting der hjalp meg var altid å vite hvor samboeren var,hvor lenge han var borte og at han altid tok telefonen hvis jeg trengte å ringe ham.

sender en varm klem og håper det blir bedre for deg

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen! :)Har 10uker igjen...

 

Har aldri savnet samboeren så mye når han er på jobb etc, som nå... Ser på meg selv som en veldig selvstendig person, og tidl hadde jeg ikke brydd meg fletta om han var borte en uke -bare kost meg med alenetiden...

Men etter at jeg ble gravid er jeg mye mer "avhengig".

 

Nå for en time siden dro han på sin årlige guttetur, og kommer hjem på søndag... Syntes det er grusomt! Men jeg viser det selvsagt ikke til han, fordi han fortjener det virkelig!

 

Han vet at jeg savner han mer en vanlig, og setter pris på det. Det han gjør for å ta hensyn er at han sender meg melding eller ringer oftere -f.eks som nå så vil han sende melding når de er i skibakken, for da vet jeg at dekningen er dårlig. Han sender mld når han er fremme på hytta, for da vet jeg at alt er bra...osv

Det hjelper meg endel, faktisk!

-Man må jo bare presse seg litt, og la de få ha et liv også. Føler gutta seg kvalt, vil de bare trekke seg mer unna

 

Er absolutt ikke redd for utroskap, mer for at noe skal skje han...

 

Dette er hormonpreget territoriell oppførsel, og helt normalt -har jeg hørt.

[Nutte87+ februar spire!]

hei nutte87 jeg venter nr 3 nå og har det ikke sådan denne gang,men husker at jeg kunne få den følelsen med nr 1. at vi bodde veldig isolert ute på landet og jeg er fra dk og ikke riktig kjente noen gjorde det absolut ikke bedre. det er ekkelt å føle det sådan,og nei samboer kan jo ikke være hos deg hele tiden. selvom man prøver å tenke rationellt og ta seg selv i nakken,mkan man altså ikke styre sine føleleser og slett ikke når hormonerne blander seg. Mitt beste råd er pratt med din samboer og dine omgivelser om dette,forklar at du vet det lyder rart,men du kan ikke styre det,se om der er noen forholdsregler dere kan ta som gjør det litt lettere for deg,altså kan dempe angsten. nå vet jeg ikke hvordan din form og situasjon ellers er ,men kanskje du har noen venner eller famile du kan se litt oftere. en ting der hjalp meg var altid å vite hvor samboeren var,hvor lenge han var borte og at han altid tok telefonen hvis jeg trengte å ringe ham. sender en varm klem og håper det blir bedre for deg

 

Familien min bor 1.5 time unna og jeg går på krykker pga bekkenet mitt, så klarer ikke å kjøre så mye bil så føler meg lettere isolert. Men samboeren min forstår meg godt og sender meg koselige meldinger osv. så det hjelper jo jeg sover så dårlig pga bekkenet mitt også, så dagene blir så laaaange! så jeg er rimelig klar for å føde nå kjenner jeg. Hun har ikke snudd seg enda heller, så er så nærvøs for at hun ikke vil gjøre det heller. så tenker mye på det mange tanker og følelser i sving om dagen gitt

[Fru.Vestavind]

Kjenner meg igjen:) Forrige gong var eg skikkeleg utolmodig og småstressa når min kjære var vekke. Einaste som hjelper er jevnleg kontakt (telefon, sms o.l.).

 

Hadde det slik at siste vekene var han hos meg konstant, det var vel frå 1 veke før ul termin til ungen kom 2veker seinare(på menstermin). Veldig glad for at vi hadde den mulegheita, hjalp veldig på sinnssteminga mi, samt at eg klarte å slappe av. Så om din kjære har noko avspassering eller ferie til gode, så kan ein jo prøve å få til noko liknande.

 

Det går over, men ein blir litt hjelpelause når ein er i nye situasjonar som ein ikkje heilt veit korleis ein skal forhalde seg til. Det går over:)