Trives ikke i permisjon - deprimert??

[Anonym bruker]

Jeg har en nydelig datter på snart 7 mnd som ikke er spesielt krevende. Hun var godt planlagt, og jeg hadde et veldig fint svangerskap og en fin fødsel.

 

Likevel har jeg aldri klart å trives særlig godt i hjemmetilværelsen, jeg synes det virkelig er tungt å gå hjemme, og det blir egentlig bare mer og mer tungt, føler jeg.

 

Vi prøver å finne på forskjellige ting og være litt sosiale også, men opplever ofte at det er et "ork" å reise ut på ting også. Hjemme synes jeg det kun blir fokus på baby (som jeg selvfølgelig elsker over alt på jord) og husarbeid og atter husarbeid... Synes hverdagen er blitt så lite givende og at jeg utenom babyen har så lite glede i livet mitt!

 

Den første mnd med baby synes jeg var en enorm overgang, men så har alt blitt lettere med tiden og jeg føler meg sikrere i morsrollen nå.

 

Men nå begynner jeg nesten å lure på om jeg har vært/er i ferd med å bli deprimert?? Siden alt føles så tungt uten noen spes grunn? Koser meg virkelig ikke hjemme, og bare venter på å begynne å jobbe igjen (noe som først skjer til sommeren......)

 

Jeg trøstespiser mye sjokolade også, huff, (har alltid vært svak for dette da) og krangler lett med sambo om alt mulig, selv om vi i utgangspunktet har et veldig godt forhold og er flink til å ta seg av vesla.

 

Skulle starte et nytt og bedre liv fra 1. jan selvsagt, hehe, med mindre trøstespising og være mer fornøyd og grei med sambo, men sprakk vel på alle punkter første dagen.... Synes humøret sank enda mer når julen var over.

 

Dette kan jo ikke være helt "riktig"?! Føler meg så utrolig sytete og utakknemlig!!

 

Flere som har lignende erfaringer, tips, råd eller oppmuntring? Hvordan kan jeg komme videre ut av denne "tunge" tilværelsen?

 

Takknemlig for svar!

[Anonym bruker]

Det kan være at du er deprimert, men det kan også være at du rett og slett savner mer voksenkontakt, at du savner ditt gamle liv og at du savner mer innhold i dagene.

Jeg tviler ikke på at du elsker din datter, men jeg forstår den som sier at permisjonen er litt kjedelig og at man ikke trives med å "tråkke" hjemme.

 

Om du er helt ærlig, og det er lov å være ærlig, hva tror du selv?

[Anonym bruker]

Det er kjedelig og lite givende å gå hjemme over tid. Det er en grunn til at en eldig stor andel av kvinner som velger å gå hjemme lenge ender opp med psykiske diagnoser. Nå har du sansynlig vis ikke så lang tid igjen før du begynner å jobbe igjen. Da tenker jeg du kommer til å føle deg bedre, selv om det sikkert føles hektisk i starten.

Det er helt OK å ikke "koooose" seg når man er hjemme med barn. Det er en jobb som må gjøres for barnets skyld, men det er ikke noe å hige etter. Kom deg i jobb så fort du kan og la mannen ta sin del av "drittjobben" det er å gå hjemme.

[Lirest]

Kjenner meg veldig godt igjen jeg. Jeg hadde heldigvis mulighet til å få til at jeg jobber en gang i uken og har gjort det siden mini var 7 mnd. Er det en mulighet for deg kanskje? Har funket veldig bra for meg og nå er mini 10 mnd og nå gruer jeg meg litt til å jobbe 100% igjen. ;-)

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Min er 8 mnd. Jeg elsker datteren min over alt på jord, men jeg savner voksenkontakt og få bruke hode til litt mer enn å underholde/lære henne nye ting. Jeg synes ikke det er noe særlig morsomt med babyleker og sliter med å finne på aktiviteter. Før jul var vi med på babysang, men det starter ikke opp før i slutten av januar. Så nå har vi bare babysvømming 1 gang i uka. Da har vi lunch etterpå, og det er deilig å få prate med de andre mammaene.

I tillegg føler jeg på det at jeg gruer meg til å begynne å jobbe fult. Jeg angrer på hele permisjonsdelingen og skulle vikelig ønske at vi hadde delt permisjonen anderledes, slik at jeg hadde begynt å jobbe deltid når snuppa var 6 mnd. Og at vi delte permisjonen helt til slutt. Men da kan vi velge anderledes om vi skal ha fler.

Jeg var sykmeldt hele svangerskapet og gikk da hjemme. Så det hjelper vel ikke akkurat på det.

[Anonym bruker]

Takk for svar, godt å høre at det er flere som kjenner på noe av det samme/forstår hva jeg mener!

 

jeg tror vel egentlig ikke at jeg er deprimert, for jeg føler meg ikke nedfor/lei meg på den måten, og det går fint med alle praktiske gjøremål etc (selv om jeg synes alt dette husarbeidet osv er driit kjedelig!)

 

Det er mer det at dagene blir så like hele tiden og kun preget av rutiner og husstell, at det blir så tungt dag etter dag, uten annet påfyll...

 

Tror også det vil hjelpe mye å begynne å jobbe igjen, og få tilbake mye av mitt "gamle" liv, som jeg savner nå. Må seriøst se på mulighetene for å komme tidligere i jobb, synes det er veeldig lenge til sommeren nå....

 

Hva gjør dere andre om dagene, og hva gjør dere for å ha det trivelig i permisjonstiden? Klarer dere å få det "påfyllet" dere trenger?

[abella]

Jeg synes ikke permisjonen var noe særlig med førstemann. Hadde det litt sånn som du beskriver. Følte dagene ble ensformige og savnet voksenkontakt og intelektuelle utfordringer. Gutten min nektet også å sitte i vogn, så det var ikke så lett å komme ut.

 

Nå er jeg hjemme med nr to og synes det er mye lettere denne gangen. Gleder meg til å begynne å jobbe igjen denne gangen også, men synes tida går mye fortere nå.

 

Jeg og mannen har delt begge permisjonene likt, så jeg har ikke vært lenge hjemme med noen av barna mine. For meg er det kun jobb som fungerer, så har ikke så mange tips dessverre. :-/ Jo forresten, jeg synes det hjelper å komme meg ut på kveldene når ungene er lagt. Treffe venner, gå på kino, ta et glass vin. Og prate om noe annet enn babyer, he he! :-)

[☀ Lille prinsesse - juli2011 ☀]

Jeg er helt motsatt av deg, har vært hjemme i 6 mnd, og stortrives. Jeg synes dagene går så fort, og skulle ønske jeg kunne bremse det litt, for vips er jeg i jobb igjen. Jeg skal ikke ha flere barn, så jeg virkelig nyter denne tiden. Men jeg er ikke sånn oversosial til vanlig da, så kanskje vi er forskjellige der. Men dette fyller jeg dagene med:

 

Pc - må ha min daglige FB og Dib-dose

Broderi - Broderer julekalender til lillefrøken. Kommer aldri til å få tid til det når jeg er i full jobb igjen

Hus - Holder huset i orden, og kommer til å savne det at det er rent og pent hele tiden.

Ut - legebesøk, helsestasjon, handleturer, familiebesøk og lignende. Kan også ta en tur ut alene på ettermiddagen når mannen min er hjemme. Det er deilig synes jeg.

Fyre i peisen, ta meg en kopp te, lese en bok, løse kryssord kan jeg også gjøre, men stort sett går dagene med på å være med lillefrøken.

 

Ellers har jeg ei flink frøken som kan være mye alene, og sier fra når hun er lei, så da rekker jeg å gjøre mye i løpet av dagen.

 

Jeg passer også på å stelle meg og kle meg ordentlig selv om jeg er hjemme, ikke bare gå rundt ugredd i joggedress hele dagen. Jeg vet ikke om det gjelder deg, men man kan bli litt deprimert av å ikke føle seg vel.

[C.L.H85]

Jeg har hatt det på samme måte Trodde jeg skulle stortrives med å dasse rundt hjemme med en baby, bake kaker, gå tur, barseltreff osv. Men allerede når berta her var 2 mnd var jeg drit lei alt samma! (Nå skal det sies at hun ikke sov og bare skreik, likte ikke vogn ect ), ville bare rømme fra det traustige, ensomme hverdagen. Vi delte permisjonen vi da, så fra midten av august til slutten av oktober, var jeg 2 dager på univesitetet imens gubben var hjemme med lillegull Da var hun 6 mnd. Fra slutten av november og hele desember hadde gubben pappa permisjonen sin:) Vi var begge hjemme sammen med gullet hele desember, da jeg ble sykemeldt på jobb og hadde eksamner.

 

Det har VIRKELIG hjulpet meg med bittelitt voksen tid I tillegg har jeg en fast kortspill kveld i uken med et par venninner... Nå er berta 9 mnd og jeg har vel ca 1 mnd igjen av permisjonen... dagene fyker ikke unna, men det går veldig fint Nå gruer jeg meg til å overlevere hun til dagmamman... off... gruer meg fælt

[Anonym bruker]

Nei, det å kjede seg er ikke det samme som å være deprimert

 

Dagene blir veldig lange, det føler jeg også. De første 6 mnd var spesielt tøffe med kolikkbaby, lite søvn og få muligheter til å komme seg ut av huset (i likhet med CLH85 så likte heller ikke min baby trillevogn). Nå som babyen snart er 9 mnd og sover bedre og er mer fornøyd, og det går an å stikke innom butikker og det lokale kjøpesenteret, samt besøke og få besøk, så går det mye bedre. Nå som babyen min er så stor at han krabber og drar seg opp i knestående og i tillegg trives litt bedre med bilkjøring, så er det moro å dra på hoppeloppeland og badeland med venninner/familie

 

Men jeg teller ned dagene til jeg begynner i jobb igjen, og pappaen kan kose seg med minsten i noen uker - det vet jeg pappaen gleder seg masse til! Om det skulle bli flere barn, noe vi er svært usikre på, så vil det bli til at vi deler permisjonstida 50/50, i stedenfor nå som pappaen kun har tatt fedrekvoten.

[Anonym bruker]

Jeg tror det er viktig å differensiere mellom å kjede seg og å være deprimert. Jeg er mamma til verdens flotteste gutt som jeg elsker over alt på jord, men jeg synes det er vanskelig å gå hjemme. Jeg har en jobb med høy spenningsfaktor (etterforskningsleder i politiet). I dag "smalt" det i "mitt" distrikt og jeg sitter hjemme og tripper... Har jo såååå lyst til å stikke på jobb og koordinere aksjon istedet.

 

Samtidig er jeg klar på at jeg aldri får denne perioden med gutten min igjen. Det er kun nå han er baby. Det er kun nå han kan ligge helt stille i armene mine og synes at mammaen er verdens beste og tøffeste person. Det er kun nå vi kan ligge lenge om morgenen og se på Tour de Ski i morgenkåpa! Og jeg må bare nyte det! Vi har dessuten noen "gulrøtter" hengende foran oss for å gjøre permisjonstiden litt lettere. Vi reiser til utlandet i 14 dager fra neste uke av. I mai skal vi til Paris og Fontainbleu for å kose oss og klatre. I sommer skal vi være i et annet land i nesten 3 måneder (da blir også pappaen med). Og ja, jeg er også nødt til å jobbe litt med forholdet til mannen min om dagen... Etter en dag med knøttet i armene (han har slitt med kolikk og vil bare være i nærheten av kroppen til mamma), er det godt å ha kroppen sin litt for seg selv!

 

Håper du finner ut av ting, og føler du deg deprimert skal det være en lav terskel i forhold til å søke hjelp hos helsestasjon eller fastlege!!! LYKKE TIL!