Dette med å ikke prøve mens man er til utredning...

[anna t]

Hei

 

Jeg hører egentlig ikke til her. Jeg har hatt to tidlige spontanaborter, men jeg kjenner så behov for å forberede meg litt mentalt før jeg blir gravid igjen. Veldig redd for å miste en gang til.

 

Er det noen som vet noe om hvor lang ventetid som er vanlig før man kommer seg til utredning?

 

Har lest på www.habituellabort.com at det er anbefalt å ikke prøve å bli gravid mens man er under utredning. Men jeg syns det er litt vanskelig å tenke på. Jeg blir tydeligvis ganske lett gravid, og statistisk sett er det jo gode muligheter for å lykkes på 3. eller 4. graviditet uansett. Og hvis man først må vente lenge på å komme til utredning, og så tar vel utredningen ganske lang tid, så blir det jo lenge til neste mulighet. Samtidig har jeg jo ikke lyst til å vente lenger på utredning enn jeg må, i tilfelle det er noe jeg kan gjøre for å unngå flere spontanaborter.

 

Huff, jeg håper jo at ingenting av dette blir nødvendig å ta stilling til, det er jo mange her inne som har opplevd mye mer enn meg. Jeg bare vet at hvis jeg mister en gang til, så blir jeg så lei meg og satt ut, at jeg vet ikke om jeg orker å undersøke og ta stilling til disse tingene da. Så hvis jeg sjekker litt på forhånd, mens det fortsatt er litt hypotetisk, så blir det kanskje litt lettere hvis det skjer. Er vel bare et forsøk på å ta kontrollen i en situasjon hvor man overhodet ikke har kontroll...

[Erle79]

Det er veldig individuelt hvor lang tid man må vente fra legen sender henvisning til spesialist, til man blir innkalt til utredning for habituell abort. Det kommer rett og slett an på hvilke rutiner spesialisten/sykehuset man blir henvist til har. Jeg ble tilbudt min første utredningstime omtrent fire uker etter at henvisningen ble sendt.

 

Jeg må innrømme at jeg lo litt da jeg leste innlegget ditt, for det er jeg som driver nettstedet www.habituellabort.com, og det er riktig at man anbefaler å vente med å bli gravid mens man er under utredning for habituell abort. Men jeg var ikke akkurat noen mønsterelev selv, for jeg ble nemlig gravid like før første utredningstime! Jeg husker at jeg følte meg som en flau tenåring som hadde blitt gravid uten lov, men legen bare lo, og så foretok vi en vanlig svangerskapskontroll i stedet for den planlagte utredningstimen. Og det svangerskapet endte faktisk godt, så jeg hadde heller ikke behov for utredningen på et senere tidspunkt.

 

Jeg skjønner at du er bekymret foran det neste svangerskapet ditt, men det går nok bra skal du se, de fleste svangerskap ender jo heldigvis godt. Trolig får du ikke behov for utredning, men det er jo fint å være informert og forberedt, ikke noe i veien med det!

[anna t]

Hei

Takk for svar, og for beroligende ord. Godt at det gikk bra for deg til slutt.

 

Jeg har jo heldigvis ganske lett for å bli gravid virker det som, så jeg regner med at jeg slipper å vente lenge på en ny mulighet i alle fall. Må si jeg gruer meg veldig. Hvordan klarte du deg gjennom frykten for at det skulle gå galt også den siste gangen?

[Anonym bruker]

Jeg har hat 4SA, og orket egentlig ikke tanken på å måtte gå igjennom det igjen... Men 4år etter siste møtte jeg mannen i mitt liv, og sakte men sikkert vennet jeg meg til tanken på å prøve igjen. Gikk da til min fastlege, som tok div prøver-og skulle hendvise meg til videre utredning.

En ting han fant ut utifra sine prøver,(noe din fastlege kan gjøre også) var at jeg hadde veldig lave "antitrombin" verdier. D.v.s at blodet mitt koagulerer fortere. Men det er kun et problem når man er gravid, og kan være årsaken til spontanabortene (pga bl.a blodpropper i morkake).

 

Det kan være en mill grunner til at man mister, og sier ikke at det er grunnen din, men om du kunne tenke deg å prøve igjen nå så kan det jo være greit å ta alle prøver en fastlege kan nå før utredningen begynner...

Det som hendte nemlig var at jeg ble gravid kort tid etterpå, men fikk da startet opp på blodfortynnende med. allerede i uke 6-7.

-Om det er det som gjør at jeg fortsatt er gravid 22uker senere,vet jeg ikke. Men man gjør det man kan, -itillegg til at oppfølgingen på sykehus er veldig tett

 

Det mentale aspektet av svangerskapet derimot har ikke vært lett. Og først nå i uke 28 har jeg klart å senke skuldrene litt

Men man må bare ta en dag av gangen, og tenke at hver uke er en seier.

Husker jeg tenkte "i uke 12 er jeg trygg", men så kom tanken at det kunne være store skader på barnet(for man kjenner jo ikke spark) så "i uke 18 etter ul,DA er jeg trygg", men skulle rier starte eller barnet bli født, så ville man ikke kunne redde det så; "i uke 24, DA er vi trygge" ...osv osv... Man blir litt smågal, og det er helt greit og lov!

Og når sparkene kommer, da har man bittelitt mer kontroll, men fortsatt tror jeg ikke at jeg vil klare å slappe helt av og kose meg før barnet er trygt ute.

 

Masse lykke til til deg!

[anna t]

Hei anonym

Takk for svar. Så godt at du prøvde igjen da, og at du endelig er så langt og trygt på vei.

Takk for tipset, jeg skal ta det med meg. Tror ikke jeg får legen min til å ta noen prøver eller noe sånt, hun er ganske bestemt på at det ikke er noen grunn til å tro at noe er galt, og at det bare vil skape mer stress å undersøke videre. Så må nok pent krysse fingrene for at det går bra neste gang, og ta en ting av gangen. Jeg har jo bare mistet to ganger, og begge gangene var veldig tidlig. Tror hun har litt rett også i mitt tilfelle, ang det med stresset.

 

Takk for råd og omtanke, og lykke til videre

[lioness*]

Legen din er ikke nødvendigvis ekspert på dette fagområdet. Jeg er veldig enig i at det sikkert er greit å avvente full utredning litt, men noen helt enkle blodprøver som avklarer blodets hang til koagulering kan vel gjerne tas. Det er fullt mulig at hun ikke vet så mye om hvordan dette utredes. For øvrig er det ingen studier som viser at litt stress fører til (habituell) abort, såvidt jeg vet i hvert fall.

 

Ellers er det jo bare å prøve igjen om dere ønsker det selv. Hva legene anbefaler varierer mye. Vi fikk beskjed om å prøve igjen så snart vi følte for det. Det er jo deres liv og din kropp. Jeg er glad vi prøvde, for fjerde gang gikk det bra. Hadde vi ventet hadde vi kanskje ikke hatt barn i dag Sønnen vår ble faktisk unnfanget et par uker etter en utskrapning.

 

Skjønner veldig godt at du har behov for å ta litt kontroll i en situasjon hvor man ikke har kontroll. Det er forferdelig vondt å miste et ønsket svangerskap, og når det skjer flere ganger blir man bare helt knust.

 

Jeg håper av hele mitt hjerte at du slipper å oppleve en tredje abort. Lykke til!

[anna t]

Hei lioness*

Takk for svar. Når det gjelder dette med koagulering og blodpropper, så tror jeg kanskje at mine spontanaborter har vært såpass tidlige at det ikke er sannsynlig at det er grunnen. Og uansett er jeg allergisk mot blodfortynnende, så hvis det viser seg at det er det som er problemet, så vet jeg neimen ikke hva vi skal gjøre.

Takk for gode ord, godt å bli forstått. Og masse lykke til med ivf, håper du blir lykkelig gravid så fort som bare det

[Håpefull77]

Jeg ble gravid etter 3 spontanabort, før utredning. Da ble alt satt på vent. Jeg fikk desverre en ny spontanabort. De kunne ikke ta prøver eller utrede så lenge jeg var gravid igjen.

 

Ventet fra april til midten av september på utredning. Men når jeg fikk den skjedde ting raskt. Var jo uheldig med tanke på sommerferie så hadde nok fått time før om det ikke var for sommerferien. Ble lagt i narkose for invendig undersøkelse i begynnelsen av oktober. I november var jeg gravid igjen. Det gikk også galt. Men så kom godjenta:)

 

Så om jeg var deg ville jeg vært tålmodig og ventet på utredning dersom det er nødvendig. Krysser fingrer på at du ikke trenger det:)