Kutte kontakt med mor.

[Anonym bruker]

Jeg trenger noen råd hos dere.

 

Jeg har en mor som generelt har vist lite interesse for svangerskapet mitt. Har vært helt alene, og blir alenemor. Moren min har ikke støttet meg noe spesielt. Siden dette er første gangen jeg er gravid, så er det jo litt spennende. Jeg vil gjerne fortelle om hvert eneste spark, snakke med henne om hvilket utstyr jeg skal kjøpe og fortelle om formen min.

Hver gang jeg snakker om dette blir hun sur og sier at hun ikke bryr seg. Har prøvd å drøfte med henne at jeg skulle ønsket at hun kunne late som hun brydde seg litt, for min del. Da kalte hun meg en egoist.

 

Hun har også tenkt å reise til utlandet og forlate meg rett etter fødsel til fordel for sin mann. Han bor i utlandet.

Da blir jeg sittende igjen alene med en liten baby.

Føler meg lurt, da hun har lovt hun skal støtte meg hvis jeg valgte å bo i samme by som henne. Har mer familie i en annen by i norge, men jeg valgte å få meg leilighet i den byen hun bor da hun sa hun skulle støtte meg. Hun har løyet.

 

Jeg angrer på at jeg har valgt å ta henne med på fødsel. Er ikke mange ukene igjen, og jeg har ingen andre å ta med.

 

Men jeg er så lei dette, jeg gråt meg inn i 2012 pågrunn av henne. Jeg føler meg så alene, og jeg er lei av å bli hjernevasket av henne. Hun klarer alltid å snu på ting slik at jeg får dårlig samvittighet.

Men jeg er så svak... så sinnsykt svak. Klarer ikke snakke til henne, fordi hun bare snur det mot meg. Hun tar ikke selvkritikk.

Hun ødelegger idyllen rundt det å få barn for min del. Jeg føler jeg har fått nok, men jeg er for svak til å kutte henne vekk.

 

Gi meg råd værsåsnill...

[Nurkfrid]

Du går kanskje til jordmor på en helsestasjon? Der har de ofte også gratis samtaletilbud for fødselsrelaterte ting. Jeg fikk stor hjelp til å bearbeide fødselen i slike samtaletimer. Tenker at det kan være godt for deg å ha noen å snakke med om dette, som du naturligvis opplever som svært vanskelig. Spør jordmor om et slikt tilbud finnes der du bor.

[Anonym bruker]

Huff dette var veldig trist å lese. Skjønner godt at du føler deg sviktet, også av din egen mor! Nei, dette er helt forferdelig. Synes nurkfrid har et veldig godt forslag. jeg har fått mye støtte av min jordmor da far til min lille ikke er veldig begeistret eller støttende. Heldigvis har mamma vært en god støtte for meg og nå begynner det å løsne litt for barnefaren også. Men jeg sal love deg jeg har grått mine tigertårer. Jeg unner deg ikke dette nå, det er vanskelig nok å være gravid, også skal man omgåes disse gledesdreperne hele tiden! Ta en prat med jordmor jeg er sikker på at hun har vært borti dette mange ganger før. lykke til!

[Anonym bruker]

Ja, det er så ubeskrivelig tungt. Jeg har dessverre en jordmor jeg ikke har så god kontakt med, eller kommer overens med. Jeg har søkt råd mange plasser, og begynner å forstå at det beste er kanskje å kutte henne ut.

Men som jeg skriver, jeg er så svak. Hun har klart å psyke meg såpass ned, og hun er den eneste jeg har.

 

Vi har selvfølgelig gode stunder, men det er flest dårlige. Hun er heller ikke noe hjelpsom når det kommer til praktiske ting, som feks å kjøre meg til legetime. Om jeg skal ha noe hjelp, så må jeg eventuelte betale for bensin. Skal jeg komme på middag så må jeg betale for ingrediensene.

 

Jeg ser jo selv at hun er på grensen til ondskapsfull. Men da jeg fremdeles er menneskelig, så er jeg glad i henne siden hun er min mor.

 

Nå skal jeg selv bli mor, så kanskje jeg bare må være sterk...

[dorri]

Huff, dette er ikke bra. Har hun alltid vært litt ondskapsfull eller har det blitt sånn etter du ble gravid? Kanskje hun synes det er vanskelig at hun ikke lenger kommer til å være den viktigste personen i livet ditt? Vær sterk, ikke gi henne opp. Det er mitt råd, gi henne heller litt tid. Kanskje alt snur seg når hun blir glad i den lille krabaten?

[Anonym bruker]

Hun har alltid til en viss grad vært egoistisk. Jeg ble tidlig selvstendig, og måtte bruke av mine egne lommepenger til å kjøpe meg mat fra jeg var 15-16 år. Har alltid måttet tatt konsekvensen av hennes dumme valg. Har stått uten bosted, mistet folk som står meg nær grunnet hennes idiotiske handlinger. Jeg har alltid blitt tilsidesatt til fordel for andre menn..

Jeg har klart å leve med det, og godta det. Men nå som jeg er gravid, så blir det så sårt.

Føler egentlig ikke hun fortjener å være en del av livet vårt. Om du skjønner?

 

Det som er, er at jeg vet hun er "glad i meg". Jeg vet at jeg betyr alt for henne, hun klarer seg ikke uten meg. Mister hun meg har hun ingen. Problemet er at hun vet at hun har meg og min støtte uansett. Og det missbruker hun. Så jeg vurderer å trekke meg unna, sånn at hun ikke føler seg så sikker på at hun har meg. Kanskje hun da ikke føler at hun kan hersje sånn med meg.

Men det kan jo være urealistiske forhåpninger, fordi hun er så styrt av kjærligheten for øyeblikket. Hun elsker å flykte fra sine problemer... Hun tar aldri konsekvensen.

[Jahoo]

Hei du. Det høres ut som du har og har hatt det veldig tøft. Sender deg gode tanker. Jeg tror jeg ville slutte å bruke masse krefter på moren min nå, selv om det høres nesten umulig ut.. Du må nå ta vare på deg selv for: DU SKAL SELV BLI MOR. Ikke gjør de samme feilene som hun har gjort. og for all del, slutt å si at du er svak. Du er ikke svakere en hvem som helst annen. Antakelig er du sterkere tatt i betrakting dine erfaringer. Nå må du sørge for å ha flest mulige positive tanker og opplevelser hver dag og de må du desverre skape selv. Lad opp batteriene, vær egoist og fokuser på deg selv og magen/babyen. De første tre måndene kan være helt utrolig tøffe, men det går over..

 

Hvordan har du det økonomisk da. Håper du har nok til å kjøpe inn det du måtte trenge?

Det er virkelig noe av det værste jeg har hørt, hvis min mor hadde bedt meg betale for ingrediensene til søndagsmiddagen så hadde jeg detti ned fra månen tror jeg. Hvis du velger å ha kontakt med henne så ville jeg vist henne hvor smålig hun er ved å aldri be henne om bensinpenger og be henne på middag med dyre ingred så hun kunne holde kjeft. Men nå vet ikke jeg grunnen til dette da.. Hun vil vel kanskje lære deg at ting koster penger. Men nå er du stor jente, ja faktisk dame og kommende mor så nå får hun rulle inn.

 

Hvis hun ikke skjerper seg umiddelbart så ville jeg sagt takk og farvel for en lang periode. Du trenger henne nå, uten masse om og men og kan hun ikke bidra så FUCK off.

Sånn, dette er det eneste innlegget jeg har skrevet omtrendt i høst, men dette var det verdt å bruke tid på. Håper det var til hjelp. Hvis du bor i Oslo området og trenger klær til baby så kan jeg gjerne dele med deg, har sykt mye arvetøy..

 

Masse masse lykke til du sterke jente!

[Underveis -->]

Dersom det er slik at du har andre slekninger som sansynligvis vil støtte deg mer enn din mor, så ville jeg tatt kontakt med de. Din mor vil sansynligvis ikke skape et trygt og stabilt miljø for ditt barn, og da er det like greit å skape avstand først som sist. Jeg sier ikke at du skal kutte henne ut, men gjøre deg selv uavhengig av henne.

Dersom du velger å føde alene, så vil sansynligvis sykehuset også ta hensyn til dette. Du kan selv ta kontakt med sykehuset for samtale og forklare situasjonen. Her ville jeg definitivt gjort det!

[JuneRR]

Huff, dette var virkelig ikke noe særlig!

 

Hvor langt er du på vei? Det første jeg ville gjort, var å eliminere moren din fra fødselen. Jeg ville heller født alene, enn å ha en person til stede som ikke har backet meg opp i det hele tatt underveis. Jordmødrene vet bedre hvordan de kan hjelpe deg, og støtte deg som alene-fødene.

Jeg synes heller ikke moren din fortjener å være delaktig i noe så stort og privat som fødselen av ditt barn faktisk er.

 

Litt avhengig av hvor langt du er på vei, ville jeg også undersøkt muligheten til å bytte jordmor du går på kontroller til om du ikke førler at dere har god kjemi. Da får du en person i nær omkrets som du kan forholde deg til, og få råd hos. Jeg har utrolig god kontakt med min jordmor, og det er virkelig verdifullt. Jeg har samme jordmor nå, som i forrige svangerskap. Hun backet meg uvurderelig mye opp i mitt forrige svangerskap, da jeg hadde egne utrordringer i privatlivet.

 

Hvor i Norge bor du? Har du noen venner du kan stole på?

 

Husk at i tiden etter fødselen, og i flere år fremover er det deilig å kunne ha et nettverk rundt deg, som kan hjelpe deg når du trenger det. Alt fra barnepass til andre småting. Om du har dette et annet sted i landet (du skrev du har familie andre steder), og du er helt alene hvor du er nå (bortsett fra din mor), ville jeg også sett på muligheten til å flytte, rett og slett.

 

Barnet ditt trenger også mennesker rundt seg som han/hun kan se opp til, og vite at de alltid vil være der. Moren din virker ikke som en slik person, som kan være en nøkkelperson i ditt barns liv.

 

Dette er hvertfall noen av de rådene jeg kan gi deg. Jeg føler veldig med deg, og håper at du kan være sterk nok for deg selv og for barnet ditt, til å skape en trygg og stabil hverdag i fremtiden. Det er det absolutt viktigste nå.

Moren din har seg selv å takke da du har gitt henne utallige sjangser, og ikke minst tillit.

Nå handler det om å ta gode, gjennomtenkte og viktige valg.

 

Masse lykke til, til deg, og lykke til med en ny hverdag som mamma, som er den mest verdifulle oppgaven i verden!

[2 prinser og et nurk på vei]

Off ikke noe kjekt å lese. Ser mange har gitt deg mange gode råd. Men er mest enige i at ho burde ikke få delta på fødsel da det kan gjør den verre/mer stressene for deg. Og de trenger du ikke. Mange har født uten noen av sine nære tilstede, men de er de lite snakk om uheldigvis.

Men ville og vundert å fått ho på avstand for en periode å se om det ble bedre. å heller flyttet til den andre byen der du har mer bekjente/familie. Slik at du kunne bygget et nettverk. Så kan du sette primissene for når du vil ha besøk av din mor å om du i det hele vil besøke ho. Det vil gå mye bedre enn du forventer. Er ting så dårlig kan de bare gå en vei å de er opp

Bruk energien din på å gled deg over magen og hvert et spark i den. å når du får knøttet gled deg over den. Tror du er sterkere enn du føler deg nå. Ingen andre enn deg kan ta valgene og avgjørslene. Vi kan bare komme med råd.

Stor lykke til klem

[Anonym bruker]

Jeg må bare si tusen takk for gode råd dere. Sitter nesten her tårevåt.

Det hjelper så mye å vite at andre mennesker bryr seg, og tar seg tiden å skrive så mye flott.

 

Jeg syntes det er trist, at det skal gå så langt at jeg må vurdere å ikke ta henne med. Men som dere sier, hun fortjener ikke å få være med på den fantastiske opplevelsen. Hun hadde sikkert klart å støtte meg på et vis, men fødselen skal jeg huske i evig tid. Da vil jeg også huske at jeg hadde med noen som har glede av å være med. Som har glede av at barnet blir født.

Kan ta med en venninne e.l... Men det er jo en intim opplevelse, så kanskje det blir litt rart? Eller kanskje det egentlgi bare blir greit.

 

Sånn økonomisk har jeg det helt greit, jeg er ikke rik men jeg er flink til å spare og lever sparsomt. Har egen leilighet og bor for meg selv. Er egentlig stolt over å ha fått til såpass helt alene.

 

Det er bare så sårt å ikke ha et stort nettverk rundt seg når man får barn. Familien min som bor en annen plass i Norge, er støtte på sett og vis. Men det er problemer der også, som alkoholisme etc. Så det blir liksom ikke bra uansett. Det værste er jo at jeg føler meg så lurt... Når mamma sier at jeg skal bo i samme by som henne, fordi hun skal støtte meg. Så bare drar hun? Helt surrealistisk. Jeg har prøvd å ytre min mening, om at jeg syntes det er dårlig gjort.. Men da får jeg høre at det er jeg som er en egoist og kun tenker på mitt velvære. Javel?

 

Ahh, det er så tungt! Hun er jo mammaen min og jeg vil ha henne i livet mitt. Men når jeg tenker igjennom det hele så behandler hun meg råttent. Og jeg har funnet meg i det alt for lenge.. Nå skal jeg bli mamma selv, så kanskje det er påtide å manne seg opp?

[Anonym bruker]

Forresten STORE klemmer tilbake til dere alle. Tusen takk!

[<3 januar 2012 <3]

Huff a mei Det er slemt å si det men din mamma er ingen snill mamma!!

 

Jeg har egentlig hatt ett greit forhold til mine foreldre... Helt til nylig får jeg si... Jeg har to hunder og de har blitt mye passet av mine foreldre. hundene mine er som mine barn, de betyr virkelig mye for meg! Og så viser det seg at min egen far er fysisk voldelig mot den ene hunden min som da var ca ett år...Når jeg fikk vite dette ble jeg kjempe sint, skuffet og lei meg, og jeg sa at dette var IKKE GREIT og at han aldri kom til å få se hundene mine igjen...

Dette er i korte trekk det som skjedde... Min far som da er helt idiot i hode, kaster meg og mannen ut fra huset vi lånte av dem (dreiv å solgte vårt eget så vi bodde i et hus han eier)... Da jeg var 19 uker på vei!! Fikk fjorten dager på å flytte!

 

Jeg har ikke snakket med han siden den dagen! Og han har hatt VELDIG mye makt over meg og resten av familien.. Uansett hvor dumt han har oppført seg så har han aldri fått noen konsekvenser, ingen sier i mot han osv... Men da dette skjedde var virkelig grensa mi nådd... Ikke i helvette om han skulle få skade mine hunder!

 

Så dette er første gangen jeg noen gang har sagt ordentlig i fra... Jeg tenkte mye på at kan han gjøre slikt mot hunden min kan han gjøre det mot sønnen min, og det skal han ikke få muligheten til!!!

 

Jeg hadde gledet meg mye til å liksom dele mitt barn med dem.. Sønnen vår skulle ha masse kontakt med bestefar og bestemor liksom.. Nå blir det ikke noe tror jeg... Pappa har fremdeles ikke bedt om unnskyldning... Og det er en del av mitt krav til han..

 

Dette er jo ikke sånn som du har det med din mor, men synes godt jeg kjenner igjen makten en forelder kan ha over sine barn... Vi vil bare være glade i dem og vil gjøre hva som helst for at de skal være glade i oss og være stolte osv... Demmes ord veier tungt liksom! MEN prøv å tenk på hva du vil være for ditt barn, hvilket forhold vil du ha til ditt barn.. Mest trolig er det det samme du egentlig vil ha av din mor! Du fortjener at din egen mor skal interessere seg for deg og det som skjer i livet ditt, og gjøre det hun kan for å gjøre ting bra for deg og sitt barnebarn...

 

Jeg vet hvor vanskelig det er å kutte ut familimedlemmer.... Men jeg føler helt klart at jeg har gjort rett med tanke på min far...Min far kommer nok ikke til å få være bestefar etter dette som har skjedd... Og jeg gråter av å tenke på det... Det er så mye jeg har tenkt at de skulle gjøre sammen... Men nå skjer det ikke... Selvom det er såååååå tungt og det er drit vanskelig er jeg fullt bestemt på at det er slik det blir, jeg kommer aldri til å la det være en sjans for at min sønn skal bli skadet av han... Og om min mor vil stå med han og unngå barnebarnet sitt så er det hennes valg og ikke mitt!

 

Jeg tror du er tjent med å sette noen krav til din mor, da slipper du bli skuffet gang på gang, og kanskje ho tar det til seg å ser at ho må endre seg:) Det er greit å tenke på seg selv innemellom også.. Det er noen som sier at man lærer andre hvordan de skal behandle deg... Du kan si at dette er ikke godt nok, eller dette er ikke akseptabelt osv... Så lenge du ikke sier det kommer hun ikke til å endre seg...

 

Jeg håper det løser seg for deg:) Og håper mamman din ser at ho må endre oppførselen sin!

[Mammen ved dammen]

Moren din er nok psykisk syk, du får prøve å tenke på henne som nettopp det, syk. Og da kan hun på en måte ikke noe for at hun er som hun er. Men det betyr IKKE at du skal finne deg i det, å ha henne i livet ditt. Skal du ha henne i livet, må det i hvert fall bli på dine premisser!

 

Jeg er sikker på at det finnes støttegrupper for barn av psylisk syke, kanskje de kan hjelpe deg? Mange slike organisasjoner har tilbud om støttetelefon o. lign.

Du er garantert ikke alene om å ha en mor av det kaliberet, selv har jeg to venninner med lignende opplevelser som deg.

 

Du høres uansett ut som en veldig reflektert og god person, helt motsatt av din mor! Et løvetannbarn! Heldig er ditt barn som skal ha en mamma som deg:) ønsker deg lykke til på den fantastiske reisen du har lagt ut på, alene eller ikke!

[Anonym bruker]

<3 Januar 2012 <3:

 

Hjelpesnavn... Hva er det der for noe fyr. Kan jo hende han er for stolt til å be om unnskyldning, eller bare direkte flau.

Du er sterk som har klart å ta oppgjør, skulle ønske jeg var like sterk som deg!

Jeg er enig med deg i at du har tatt rette valget. Etter min mening, når folk klarer å banke et hjelpesløst dyr så har man mangel på en eller annen sperring. Om han hadde hatt en sperring eller samvittighet av noe slag så skulle han ha vært mann nok til å be om unnskyldning.

 

Takk for gode ord. Håper virkelig det løser seg for deg også!

 

 

A4-Fødeklar:

 

Takk for noen fantastisk flotte ord!

Virkelig, så fine ting har ingen sagt til meg så lenge jeg kan huske.

 

Jeg tenker samme tanke som deg. Og det er ikke tvil om at det er noe som gjør at ting blir som dette. Vi har begge våre feil og skavanker, og det kan godt hende vi er en ekstremt dårlig match. Men det skal jo ikke være en unnskyldning til å behandle datteren sin sånn.

Jeg er ikke storforlangende. Om hun bare kunne sagt av og til at hun er glad i meg, eller av og til tatt et valg til fordel for meg. Bare en liten oppmerskomhet eller hva så enn. Bare for å vite at hun bryr seg.

Jeg har hele tiden sagt til henne at jeg er glad i henne, jeg kommer med mye støttende ord og prøver å løfte henne opp. Men aldri at hun har sagt først/på eget iniativ at hun er glad i meg. Ganske sårt.

 

Har kjempet om oppmerksomheten til mamma i alle år. Nå skal jeg bli mamma selv, og det er på mange måter VELDIG skummelt, fordi jeg rakk aldri å være barn selv. Jeg rakk aldri å få oppmerksomhet. Nå er det jeg som må gi oppmerksomheten.

 

Er forresten bare noen uker til termin. Mitt høyeste ønske er at jeg klarer å bli en god mor til barnet mitt, og at jeg blir lykkelig som mor.