Litt sårt at han er så pappadalt..

[EllaMaria]

Har en sønn på 14 mnd som er så pappadalt, og det har han vært siden han var stor nok til å være "bevisst". Samboeren min jobber hjemme, og vi har delt ganske likt på å ta oss av ham siden han ble født, men jeg sliter med STORE søvnproblemer, og for i det hele tatt å få noe søvn etter at jeg begynte å jobbe igjen, så sover vi på hvert vårt rom, og det er pappaen som står opp om natten de gangene han våkner, og som oftest står opp med ham om morgenen (han våkner gjerne halv fem-fem, og jeg prøver å sove til seks, ettersom jeg ligger våken store deler av natten, til tross for medisiner). Jeg Må jobbe, det er jeg som er hovedforsørgeren i familien, og jeg har en relativt høy og krevende stilling. Jeg drar tidlig hjem (drar fra jobb ved tretiden, og har hjemmekontor minst en dag i uken), og gjør alt jeg kan for å få tid med sønnen min.

 

Men uansett hva jeg gjør, så er pappa favoritten. I dag sto jeg opp med ham halv fem, og lot pappa sove, og jeg har kost og lekt og holdt på hele morgenen til tross for at jeg har vært dødstrøtt og også har vært skikkelig syk i en ukes tid. Med én gang pappaen sto opp, så er det bare han som gjelder - han gråter hysterisk hvis han "må" til meg, vil bare være hos pappa. Det gjør vondt! Jeg føler at jeg ikke er en god nok mor, ikke en god nok kollega fordi jeg alltid enten er syk eller drar tidlig, aldri har tid til noe sosialt fordi jeg bruker all den tiden jeg kan på å være sammen med sønnen min (vi har flyttet "på landet", og alle vennene bor i byen, så det er ikke bare å stikke ut når han har sovnet). Jeg er så sliten og lei meg, og føler meg som verdens dårligste mor - må jo være noe galt med meg siden min egen sønn foretrekker pappa? Det har vært litt bedre i en periode, men nå er det tilbake til det samme gamle.

 

Er jeg helt alene i denne situasjonen, slik jeg føler det? Jeg kjenner ingen andre der barna alltid vil til pappa, ikke mamma. Er så lei meg. :-(

[Anonym bruker]

Tenk på hvor mange pappaer som har det som deg!

Mannen min hadde en periode hvor han syntes det var tungt at minsten bare ville være hos meg, han kunne sitte på pappaen sitt fang å strekke ut hendene mot meg å hylskrike om han ikke fikk komme til meg.

 

Etter at pappaen var hjemme i lang permisjon fordi vi ikke fikk barnehageplass, og samtidig med at jeg begynte å jobbe tok han over nettene, har mini blitt en pappadalt. Det er nok ikke like mye hos oss som har dere, men hver morgen når han står opp går han rundt å leter etter pappa om han har dratt på jobb. Det første han sier hver eneste morgen er "pappa, pappa?, pappa!, pappa?" Og så sier storesøster "Pappa er på jobb!!!"

 

Jeg synes du skal prøve å se det på en annen måte, tenk på hvor heldige dere er, du har en mann som er en super far og som har et nært og godt forhold til sønnen sin. Ikke gjør det til en konkuranse!

 

Jeg ser at du ikke føler at du strekker til noe sted, og at du føler at du må være mest mulig sammen med sønnen din fordi han har at bedre forhold til pappaen sin enn til deg, og det synes du er veldig vanskelig.

 

Kanskje du skal prøve å slappe av, vær tilstede, men ikke presse sønnen til å være med deg. Det kommer sannsynligvis til å gå seg til. Det er heller ikke farlig om du treffer venner etter jobb en dag, eller kommer senere hjem fordi du vil være med på noe sosialt på jobb. Kanskje du trenger litt tid for deg selv? Tid til å slappe av, og så må du slutte å bekymre deg.

 

Det er ikke gitt at mammaen skal ha et bedre fordhol til barna enn til pappaen.

[EllaMaria]

Takk for svar. Jeg vet at jeg er heldig som har en mann som er en helt fantastisk far, og jeg vet at sønnen min er utrolig heldig som får vokse opp med en pappa som er tilstede, snill, morsom, omsorgsfull og rett og slett verdens beste pappa. Jeg prøver ikke å tvinge sønnen min til å komme til meg i steden for til pappa, jeg vet at det bare vil ha motsatt effekt. Og når det bare er han og jeg som er sammen, så har vi det veldig fint sammen. Men er begge to der er det ALLTID pappa som gjelder (99% i hvert fall). hadde det vært for en periode hadde jeg ikke tenkt over det engang, men nå har han vært sånn siden han var et halvt år gammel, og jeg prøver å ikke vise noen at det er sårt.. men når vi f.eks. er sammen med andre, familie og venner, så sier mange at det er så "rart" at han bare vil til pappa, og ikke til meg. Husker en tante som sa "ja, men hvis han er syk eller har slått seg eller noe, da er det jo mamma som gjelder, vel?". Nei, det er ikke det.

 

Du har rett i at jeg føler at jeg ikke strekker til noe sted og har konstant dårlig samvittighet, og det er nok også med på å styrke insomniaen min. Jeg klarer ikke å glede meg over sønnen min som andre mammaer gjør fordi jeg føler at jeg ikke er bra nok, og det gjør at jeg føler meg som en enda dårligere mor igjen. Jeg føler at alle andre mødre har et bånd med barna sine som jeg ikke har. Jeg gjør alt jeg kan for ham, og tuller og leker og viser aldri ham at jeg synes at det er trist at han heller vil til pappa, men det er jo aldri nok. Jeg er sliten og lei meg, og vet bare ikke hvordan jeg skal takle dette. Og som sagt, ingen andre jeg kjenner er i denne situasjonen. Alle har perioder der pappa er best, men hos oss er det sånn hele tiden.

 

Du sier at det ikke er gitt at mamma skal ha et bedre forhold til barna enn pappa. Jeg vet det, men jeg vil så gjerne at han skal foretrekke meg litt også. Søsteren min mener at han er veldig "guttegutt", og har mer behov for bekreftelse fra "alfahannen" i familien enn fra meg, at det er rent instinkt og ikke har noe med at han bevisst "velger meg bort" å gjøre. Prøver å trøste meg litt med det, men det er ikke så lett når man bare har sovet et par timer, har stått på og gjort alt for lillemann hele morgenen, og så skriker han helt hysterisk når pappa må kle på seg og mamma må holde ham i ett minutt...

[EllaMaria]

..kan jo legge til at han aldri har hatt separasjonsangst fra meg, men har det til en viss grad ENNÅ med pappa. Det kan jo ikke være normalt?!

[Skaubinna]

Skjønner godt at du syns det er trist jeg! Ikke fordi det er gitt at barn skal foretrekke den ene eller den andre, men fordi det rett og slett føles vondt når babyen gråter fordi du har ham.

 

Dette tror jeg mange fedre kjenner seg igjen i, og som også er noen av grunnene til at fedre er ganske anonyme ovenfor barna sine når de er små.

 

Babyer og barn plukker veldig lett opp foreldres sinnstemning, også lenge før de kan forstå det. Det kan gjøre dem utrygge og urolige og kavete.

 

For meg virker det som du må ta noen valg for deg selv i det daglige. Kanskje ta tak i hver og en ting som plager deg. Har du vurdert noe psykolog kanskje som kan hjelpe deg med årsaker til all bekymringen din og søvnløsheten? Dersom de medisinene du går på nå ikke virker godt nok, burde du kanskje øke dosen eller gå over på noe annet som funker så du faktisk får sove hver natt? Søvn gjør underverker :-)!

 

Jobbe må de fleste av oss, så det må du slutte å ha dårlig samvittighet for. Og klarer du ikke det, må dere kanskje bytte roller? Hvis mannen din er interessert i å jobbe mer/endre stilling og du jobber redusert eller mindre?

 

Prøv å gjør nye ting med sønnen din, ta han med på ting, nye ting og kanskje også litt utfordrende ting, hvor det bare er du og han. Slik at han må vende seg til deg når det er noe fremmed eller nytt? Dra steder alene med han, uten far tilstede. Bruk tid med han rett og slett. Og ikke stress. Hva om du heller aksepterer at han er en pappagutt da, og vær glad for at du har en så flink mann!?

 

At det er sårt er greit å føle på, men mitt beste råd må bli at du selv kanskje søker litt hjelp utenfra til deg selv og så vil jeg tro andre ting detter mer og mer på plass.

 

Lykke til i alle fall!

 

Og ikke heng deg opp i hva andre tenker eller tror. Du er ikke en mindre god mor fordi sønnen din foretrekker pappan sin, du har bare en fantastisk flink mann da vet du.....tydeligvis ikke alle andre som har ;-)