Helt rådvill!

[Niquita20]

Det er nå to dager siden jeg fikk en positiv test, ifølge terminkalkulatoren er jeg i uke 3+4. Altså veldig tidlig. Han som er far til barnet er en jeg var sammen med tidligere, men som xer flest har vi ikke klart å løsrive oss fra hverandre.. Fra før har jeg et barn som jeg er alene med, på snart 4 år.

 

Det jeg frykter mest her er å sitte alene med to små. Barnefar har vært veldig støttende disse dagene og han ønsker vi skal ta valget sammen. Jeg er kjempe redd og føler meg periodevis deprimert.. Aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Vil påstå at med mine knappe 24 år i denne verden, er ikke jeg en ekspert på området..

 

Husker sist jeg testet positivt, valget var enkelt. Denne gangen er det annerledes.. Jeg skriker og skriker, vet ikke hva som er verst..

 

Noen gode råd å komme med til ei fortvilt muligens tobarnsmor?

[blåmeis:)]

Ekspert blir man vel aldri... Jeg var litt usikker på om jeg skulle svare deg, for jeg har ikke vært i samme situasjon og klarer helt sikkert ikke å tenke på alle sider ved saken, men slik jeg tenker er det noen spørsmål jeg i allefall ville stilt meg.

- Du og barnefar har tydeligvis i allefall noen følelser for hverandre, men ser dere for dere å leve sammen og har lyst til å jobbe for å få et "ordentlig" forhold? Ikke nødvendigvis noe du må ta stilling til nå, men om svaret er ja ville jeg i allefall ikke vært i tvil om å beholde barnet.

- Selv om du frykter å sitte alene med to små, hvordan tror du det ville gått? Kunne du fått litt hjelp og barnepass av familie eller venninner innimellom? Hvis ikke så kan det jo hende at det finnes hjelpeordninger for slitne foreldre i kommunen du bor? Hvis du tror at du kan klare det uten å bli knekt psykisk så tror jeg aldri du kommer til å angre på det om du beholder barnet.

Du sier at barnefar ønsker dere skal ta valget sammen, vet han hva han ønsker? Dersom han ønsker å beholde barnet er det vel stor sannsynlighet for at dere kan dele på ansvaret og at du får mye avlastning selv om det kan vise seg at det ikke blir noe mellom dere.

 

Hmm... Jeg ser jo når jeg leser dette hva jeg håper på... Men mitt viktigste råd er kanskje at dere må ta valget selv, sammen, slik at dere kan stå inne for det dere velger. Ikke la andre bestemme for dere, det er deres liv!

 

Lykke til, og sender deg en god klem

[Niquita20]

Jeg frykter ikke å sitte alene med to fordi jeg er redd for å bli sliten:) elsker min lille som jeg har fra før og barn for meg er bare glede. Har en utrolig fantastisk familie så alt ligger egentlig til rette for at ting skal gå bra. Følelser er det, jeg vil gjerne jobbe, han vet ikke. Er det som er det største problemet for meg akkurat nå, han er her en del nå slik at vi får snakket med hverandre.

 

Bf vet ikke hva han ønsker. Han sier han er glad, smilende, redd og masse følelser på en gang. Merket på han at han faktisk er en smule stolt av hva som har skjedd.. Enkelte ganger ser jeg bare positivt på dette, mens andre ganger føler jeg at verden raser sammen. Selv vet jeg at det ikke er verdens undergang og vi burde være glade for dette lille barnet som valgte oss til foreldre. Har prøvd å foreslå en samtale med en evt fagperson til han, men han har ikke lyst til dette akkurat nå. Heldigvis har vi enda ei stund før vi må ta det endelige valget. Er bekymret for om jeg vil klare en abort, vet jo hvor fantastisk det er med de små!

 

Takk skal du ha !

 

[Lillababy]

Hei!

 

Leit at du er i ein vanskeleg situasjon. Eg håpar det ordnar seg for deg. Kjempeflott at du har foreslått samtale med ein fagperson. Godt at også så mange andre ting ligg til rette rundt deko. Eg føler for å fortelja at eg blei litt lei meg då eg las dette innlegget her inne. Dette er jo et bli-gravid forum. Og då ønsker eg ikkje å lesa om abort-spørsmål her inne. Det syns eg blir veldig vanskeleg Eg blir også uroleg for den vesle du har i magen. Eg forstår at du har mykje å tenka på. Eg trur det også er eit forum som du kan få lufta dei tankane dine i. Lykke til.

 

 

[Niquita20]

Beklager hvis det var støtende for deg eller andre. Var virkelig ikke ment slikt og ser nå at det er et abortforum her også. Men kjenner det vrenger seg i magen bare ved tanken på det ordet, så føler kanskje ikke at det egner seg for meg det forumet heller.

 

Føler på et vis at det blir å ordne seg, vet at mange har vært i samme situasjon som meg tidligere.. Det var heller ikke et direkte spørsmål om jeg burde velge abort eller ikke, men heller muligens et spørsmål om litt hjelp og andre sine tanker.

 

Så, takk for gode tanker

[Lillababy]

Kjære deg! Det må vera kjempevanskeleg å vera i den situasjonen du er i no. så mange andre har ei anna og lettare ramma rundt sin graviditet. Eg trur du har svaret på det eventuelel spørsmålet i første avsnittet ditt

 

Eg håpar inderleg det vil ordna seg med baeenfar sia du seier at der enno er følelser. Håapr du vil få masse god støtte frå dei du har rundt deg. Ta vare på deg sjølv. Og vis at du forventer forståelse og respekt hos han, at han ikkje føler han har noko "følelsesmessig overtak" på deg fordi du har formidla at du vil medan han er usikker. Ta først og fremst vare på deg sjølv, så håar eg kjærleiken vil blomstra. Kjærleik blir det jo uansett i bøttevis med ein til liten skatt. Klem til deg. Håpar ikkje eg låg ekstra "stein til byrden"