Gravid med nr. 2

[HildeHL]

Hei hei jenter,

 

da var jeg gravid igjen. Det har tatt noen uker før det har fått sunket ordentlig inn (føler vel strengt tatt ikke at jeg har slått meg helt til ro med tanken enda), da graviditeten kom som et "sjokk". Det blir på en måte feil å si at det kom som et sjokk når vi nå er store nok til å vite hvordan barn blir til, men dette var absolutt ikke planlagt da vår datter såvidt har fylt året, jeg er nettopp tilbake i arbeid (attpåtil ny jobb) og samboeren fortsatt er ute i pappaperm. Det har derfor vært mange tunge stunder hvor jeg har forsøkt å vende meg til tanken. Nå vil jeg selvsagt påpeke at det å få barn er en fantastisk ting ,men tidspunktet kunne ikke ha vært mer feil.

 

Jeg skal forklare litt nærmere:

 

Første graviditet gikk overraskende bra, uten de største plagene, men nå i ettertid sliter jeg veldig med ryggen og bekkenet mitt. En graviditet nå er derfor ikke særlig gunstig, spesielt med tanke på at jeg er i ny jobb og aller helst vil jobbe fullt frem til permisjon. Det er "ille nok" å komme i ny jobb og nesten umiddelbart fortelle at man er gravid, om man ikke att på til blir mye sykemeldt frem til termin.

 

Vi har ikke fått barnehageplass, og ettersom jeg er avhengig av full inntekt for å få permisjonspenger ved neste permisjon, så blir ikke mulighetene våre mange. Vi er avhengige av å finne en god løsning som gjør at jeg fortsatt kan jobbe fullt og uten barnehageplass er det så og si umulig.

 

Selvom graviditeten min var fin forrige gang, var fødselen et kapittel for seg. For å gjøre en lang historie kort, så hadde jeg rier i ca 24 timer uten fremgang før jeg (etter å ha fått riedempende og morfin for å stanse fødselen - uten hell) ble tatt vannet på. Dette var i seg selv ikke noe problem, men jordmoren som tok i mot vår datter var av verste sorten. Det var vaktskifte rett etter at vannet mitt ble tatt, og selvsagt endte vi opp med henne. Ikke bare var hun sur og hadde dårlig håndlag med mennesker, men hun sa til meg mens jeg lå med sterke rier (hadde fått epidural da) at hun ikke skjønte hvorfor jeg var satt i gang da de riene jeg hadde hatt det siste døgnet "ikke var noen ting". En slik ting forteller du ikke til en som ligger utslitt etter 24 timer med smertehelvete. Hun nektet min samboer å gå bak ryggen hennes mens hun arbeidet (han skulle på do og hadde ikke noe valg), og det verste av alt; hun nektet min samboer å prate til meg (oppmuntre meg) da jeg lå og presset. Han fikk pent beskjed om at "far prater ikke". I tillegg lagde hun hermelyder etter meg da jeg sutret frem at jeg trengte vann mellom en pressrie. Disse tingene har gjort at jeg nå tviler på min egen evne til å føde. Var jeg virkelig så "pingle" at alle riene jeg hadde det første døgnet faktisk ikke var noe som helst?! Vil jeg da klare å takle en ny fødsel?

 

Er det flere som er i samme situasjon som meg? Som enten er redd for å føde, eller som har fått to tette og /eller har nylig begynt i ny jobb? Jeg kunne virkelig trengt noen støttende ord og noen å dele bekymringer med.

 

Dette hørtes sikkert veldig negativt ut, og jeg håper selvsagt at vi etterhvert vil glede oss over det lille mirkalet som spirer og gror i magen.

[Hormonella]

Hmmm, her var det endel å tygge på... Jeg kan bare relatere til jobbsituasjonen din. Jeg begynte i ny jobb i August, og ble gravid i slutten av Sept/beg av Oktober. Er straks 11 uker på vei. Det var ikke særlig gøy å si det på jobben da vi kun er 4 ansatte, og jeg er sekretæren som skal holde alt på plass. Til å begynne med var to av de litt furtne, og følte at jeg måtte gå litt på "tå hev". Jeg måtte ta en hvit løgn å si at forrige svangerskap gikk fint, men at jeg ble sykemeldt på slutten. Sannheten er at jeg var helt i mental ubalanse pga en SA og en MA, og endte med IVF som heldigvis funket. Jeg var livredd 24/7 for å miste, så jeg ble sykemeldt ganske tidlig, og var helt sykemeldt siste trimester pga Carpals syndrom, vondt haleben, halsbrann og mye kynnere. Så jeg håper virkelig at dette svangerskapet går som smurt siden jeg nå har et helt annet utgangspunkt fordi vi fikk det til på egenhånd på nærmest 1 forsøk, og kvalmen har gitt seg litt slik at jeg kan begynne å trene igjen. Mentalt er jeg helt normal:-). Min erfaring er i hvertfall at gi det litt tid på jobben, la det synke inn så går det fint. De kan ikke forvente så mye annet når man ansetter en som er i etableringsalder. Ja det kom raskt og uventet, men nå får de bare gjøre det beste ut av situasjonen. Hvis formen din er fin så spis sunt, tren, gå turer og tenk positivt. Husk at en jobb er bare en jobb, livet ditt med mann og barn er mye mer. Ny jobb kan man alltids få. De kan ikke gi deg sparken. Får du ikke barnehageplass så prøv å søk etter dagmamma enn så lenge så du kommer deg ut i jobb. Bruk nettverket ditt av besteforeldre, faddere, søsken og venner frem til du får en plass.

Alt ordner seg skal du se. Snakk med NAV om bekymringene rundt jobb og penger, de kan hjelpe deg. Gi også beskjed om at du ikke har fått barnehageplass.

 

Når det gjelder fødsel så vet jeg ikke hvor du bor, og om du kan kanskje velge et annet sykehus denne gangen. Husk at du kjenner din kropp best, føler du deg dårlig behandlet så si i fra. Vær frekk tilbake, krev å få en annen jordmor, og si ifra når du skal inn på 18 ukers kontrollen at du under noen omstendigheter ikke vil ha den jordmoren, og fortell hvilket inntrykk du sitter igjen med. Ikke ta det til deg. Stol på deg selv og kroppen din. Du er født til å føde barn, og kroppen vår takler det på forskjellige måter. Vær forberedt neste gang, skriv opp navnet hennes, hør med jordmoren som er der når du kommer for å føde når vaktskiftet er, og om den jordmoren skal på vakt. Si at du ikke vil ha henne. Du har krav på å bli hørt.

 

Dette ordner seg fint! Ikke tenk så mye. La deg bare flyte med og tenk at alt ordner seg alltid:-). Og gjør det ikke det så får du ta grep når det gjelder. Lykke til!

[HildeHL]

Takk for hyggelig tilbakemelding. Jeg bor på Østlandet (bodde i Oslo i fjor, men har flyttet til Akershus i ettertid), og fødte på Ahus. Der har jeg søkt om plass igjen til tross for dårlig jordmor. Jeg likte Ahus veldig godt utover akkurat den ene jordmoren, så jeg er villig til å gi det en sjanse til. Men, jeg tror nok jeg skal gjøre som du sier, og gi tydelige signaler om at jeg ikke ønsker vedkommende. Vi sendte jo selvsagt en skriftlig klage rett etterpå, og har fått skriftlig beklagelse fra både jordmor og Ahus i ettertid, så de er nok kjent med tilfellet.

 

Hva angår jobb så har du jo helt rett. En jobb er en jobb, et barn er din familie og din fremtid. Det er ikke vanskelig å se hva som bør veie tyngst. Selv jobber jeg i et stort advokatkontor i Oslo, så jeg er ikke redd for å miste jobben, men heller hva folk mener og tror. Jeg begynte jobbe her for 4 uker siden, akkurat på samme tid jeg fant ut jeg var gravid. Ikke helt ideelt, for å si det slik. Men, jeg håper og tror at de vil ta det veldig pent når jeg velger å fortelle det, så skal jeg prøve å bruke tiden på å bli vant til tanken selv enn så lenge.

[Glajenta ♥]

Det høres ut som du har mye å tenke på.

 

Jeg kan relatere meg til mye av det du skriver om.

 

Jeg begynte i ny jobb i september - så har jo ikke vært der så lenge. Men jeg er i uke 10 nå - og har ikke vært borte fra jobb en eneste dag pga graviditeten enda, veldig fornøyd med det. Hadde et veldig lett svangerskap sist også, så håper det blir det samme nå.

Jeg er ansatt i en svangerskapsvikariat, og hun jeg er vikar for kommer tilbake i juli. Jeg har termin i midten av juli, så vi overlapper hverandre vel sånn ca.

Det som jeg synes er veldig kjedelig er at jeg liker jobben veldig godt, og har blitt forespeilet at det er gode muligheter for fast ansettelse på sikt. Jeg ser for meg at en graviditet ikke akkurat styrker sjansene mine ;-) Er flere andre vikarer der nå...

MEN - for meg er babyen viktigere enn jobben. En annen jobb kan jeg alltids få :-)

 

Jeg hadde også en tøff fødsel sist. Det endte med hastekeisersnitt etter en lang og tøff fødsel, med flere episoder som sitter dypt i meg enda. Jeg gråt mye i mange måneder etter fødselen, hadde nok en form for fødselsdepresjon, selv om jeg ikke forsto det da.

For meg har det vært uaktuelt å bli gravid igjen, for jeg klarer ikke tanken på en ny fødsel.

Nå hadde vi blitt enige om å starte prøvingen om en stund, men så klaffet det før vi hadde begynt å prøve. Så ikke helt planlagt, om man kan si det sånn.

 

Vi har nylig flyttet, og jeg har ennå ikke vært hos min nye lege. Jeg kvier meg sånn for å ta opp fødselsangsten min med lege. Slik jeg ser det er det helt uaktuelt for meg å forsøke på en ny vaginal fødsel. I tillegg til den forrige fødselen min, døde min mor tidligere i år. Jeg satt ved sykehussengen hennes i 1 uke - dag og natt - før hun døde - og jeg kjenner jeg blir fysisk dårlig bare jeg tenker på å gå på et sykehus noensinne igjen.

For meg er keisersnitt den eneste muligheten jeg ser nå, og jeg vet at KK som jeg hører til nå, er veldig restriktive med å innvilge keisersnitt.

 

I tillegg er jeg en typisk "flink jente". Jeg sier alltid at alt går fint, selv om det ikke går fint i det hele tatt. Har ikke tatt meg tid/våget å sørge skikkelig etter at jeg mistet mamma. Så er redd jeg ikke kommer til å klare å få frem hvor redd jeg egentlig er, siden jeg er så "flink" til å si at det går sikkert bra likevel, selv om jeg ikke mener det..

 

Likevel er jeg veldig glad for den lille spiren som vokser i magen min - og vet at alt kommer til å ordne seg til slutt, på et eller annet vis.

I dag har jeg iallefall motet meg opp til å bestille første legetime.

 

Forøvrig, jeg fødte på Ahus forrige gang - og møtte bare verdens søteste og beste jordmødre og leger og barnepleiere - følte meg veldig godt ivaretatt hele veien, selv om fødselsopplevelsen ble dårlig, så var ikke det personalet sin feil.

Du er sikkert heldigere neste gang. Og skulle du møte på samme jordmor/en annen du ikke har kjemi med er det lov å be om en annen. :-)

 

Lykke til:)

[HildeHL]

Huff, det høres ut som om du hadde en virkelig tøff fødsel selv, og jeg kan relatere meg til det du skriver om å være "snill pike". Jeg er heller ikke den som skriker høyest, som klager eller som tør å si i fra dersom noe plager meg. For meg er det ikke naturlig å gå til legen for å forklare hvordan jeg føler det, da jeg nærmest føler meg dum fordi jeg tenker sånn. Jeg er så himla opptatt av hva alle andre synes om meg, og det blir jo helt feil!

 

Jeg er helt enig i at det bugner over av fantastiske mennesker på Ahus.. vi hadde 4 fantastiske jordmødre før vi kom til hun siste og vi fikk jo super oppfølgning i ettertid, og det er derfor vi ønsker oss tilbake dit. Det var jo ikke stedet, men personen som ødela fødselsopplevelsen for oss. Nå vet vi også hvordan vi skal forholde oss, og ber noen far om å holde munn igjen, så ber vi heller vedkommende pelle seg ut.

 

Jeg ønsker deg masse lykke til - jeg skjønner du har mye å tenke på du også. Kondolerer så mye med moren din - det må ha vært supertøft å miste henne.

[Anonym bruker]

Hei,

 

Jeg er i samme situasjon angående jobb. Jeg var på min nye jobb i 2 hele dager før jeg ble sykemeldt. Nå er jeg kanskje priveligert iom at firmaet delvis eies av mannen min - og sjansen er derfor liten for at jeg havner i alvorlig trøbbel. På den annen side så går denne situasjonen ut over oss begge. Jeg ser at han plages av det, ettersom det ufrivillig blir opp til han og forklare hvorfor kona hans ligger hjemme og mottar 100% lønn for 0% innsats, mens de andre ansatte jobber og står på.

 

Vi er ikke interessert i å informere på jobben om hva som feiler meg, så på julebordet fortalte jeg en delvis sannhet. Min forrige jobb var så utrolig krevende at vi trodde jeg hadde møtt veggen, spesielt siden symptomene kom så tidlig i svangerskapet (2 dager etter jeg testet positivt).

 

I 3 uker har jeg vært ute av stand til å leve normalt. Alt jeg klarer er å ligge / sitte på sofaen, og har jeg en dårlig dag orker jeg ikke engang å strikke. Ofte sover jeg 2-3 timer om formiddagen. Å gjøre husarbeid, gå i butikken, besøke venner osv er utelukket, så livet er meget trist om dagen. Jeg bruker mesteparten av kreftene mine til å levere/hente sønnen vår i barnehagen, og utover det er jeg rett og slett en grønnsak mesteparten av tiden. Blodprøvene mine viser ingenting galt så det er enten svangerskap eller virus som har slått meg ut iflg legen min. Mao - ingen sjanse for at denne damen trapper opp på jobb med det første.

 

Angående fødsel, så er jeg livredd for neste gang. Jeg hadde litt av en marerittfødsel med stormrier uten smertestillende i 4 timer før en anestesilege ble ledig på Ullevål, og jeg husker det bare som en tåke, og at jeg tagg mannen min om å hjelpe meg hver gang jeg kom til bevissthet. Og se på programmer som "jordmødrene" på tv er utelukket, jeg begynner enten å grine eller må spy hvis jeg swithcer innom.

 

Det er vanskelig å følge mye glede over graviditeten i disse omstendighetene, enda barnet er etterlengtet, ønsket, og det tok lang tid å bli gravid med nr 2. Men jeg regner med at når jeg får kreftene mine tilbake, så vil ting bli bedre. Fødselen tar jeg som den kommer, jeg er bare sikker på en ting:

 

Nåde være med det sykehuspersonellet som våger å ta beslutninger over hodet mitt igjen, jeg kommer ikke til å ligge som nek en gang til og be om unnskyldning for min eksistens - jeg tar med meg et balltre på fødestua, og jeg er ikke redd for å bruke det! ;o) ... Hvis jeg blir bedt om å ti stille en gang til når hele kroppen revner, så vil dere kunne lese i avisene den 29.juli: "Fødende kvinne amok på Ahus, slo ned overlege",

 

Watch out! He he he

[HildeHL]

Det er godt å høre at det er flere som føler det litt som meg selv. Misforstå meg rett, det er selvsagt ikke bra at andre har det vondt, men jeg har så fryktelig dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer glede meg like mye over graviditeten som første gang.

 

Jeg skjønner at vi er flere der ute som verken har hatt det lett eller bra, både ifbm tidligere fødsel og også nå omstendigheter rundt graviditeten..og det at vi allikevel tar det riktige valget (egentlig aldri noen andre alternativer for mitt vedkommende), vitner om hvor sterke vi er.

 

Jeg misunner deg virkelig ikke dersom du ligger rett ut allerede, og jeg håper du blir bedre etter hvert! God bedring - og ikke tenk på andre enn deg selv og kroppen din. Det er alt som betyr noe i det lange løp!!!

[Juliii]

Tusen takk for det!

 

Jeg er glad du startet denne tråden, for det hjelper og få lette litt på trykket, og ikke minst høre at det ikke bare jeg som har tenkt negative tanker.

 

I mine mørkeste øyeblikk har jeg bare ønsket meg ut av situasjonen, men sannheten er at jeg allikevel ville ha blitt veldig lei meg om jeg aborterer - babyen er jo belønningen selv om prisen man betaler føles litt høy noen ganger )