Livet mitt raser sammen. Hva faen skal jeg gjøre nå!?

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke slutte å gråte. Lillegull på åtte mnd ligger på gulvet fremfor meg og leker. Men jeg klarer ikke slutte. Jeg vil ikke at hun skal se mamma lei seg.

 

Samboer dro for en time siden. Det er slutt etter 2,5 år. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er 20 år; ingen utdanning, ingen fast jobb. Jeg har og er rett og slett ingenting. Jeg har ingen plass å dra. Ingen penger.

Jeg er rett og slett fucked! Hvordan kan jeg gi det beste til min datter nå?? Jeg kommer ikke til å klare det. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

 

Det gjør så vondt. Det stikker i brystet. Jeg er så redd. Så liten og så redd.

[Anonym bruker]

Kjære søte deg <3 Skulle ønske jeg kunne gi deg en god klem nå, for det trenger du.

Du er 20 år med hele livet foran deg masser av tid til å ta utdanning og finne deg en jobb. Dette går bra, dette klarer du! Selv om det ikke føles sånn nå naturlig nok. Det kommer til å føles bedre og du kommer til å få deg utdanning og/eller fast jobb!

Kanskje du kan dra hjem til foreldrene dine noen dager? Eller invitere over ei venninne eller noe?

 

Skulle ønske jeg kunne gjøre noe for å trøste deg! Men tro meg når jeg sier at dette klarer du! Det kommer til å bli bedre!

 

Stor stor klem

[Anonym bruker]

Å lille deg da!

Dette var ikke noe kjekt å lese.

 

Hva med familie? venner??

 

KLEM

[Anonym bruker]

Huff jeg føler virkelig med deg, dette er ingen trivelig situasjon å komme opp i. Men utrolig hvordan man klarer de utroligste ting i slike situasjoner.

Det er uansett hans tap å gå ut den døra. Det du må gjøre er å heve hodet, og komme deg videre.

Når det gjelder å klare deg vil du det. Du tar turen på NAV først. Så sammen med de kan du finne løsninger som vil være til nytte for deg og barnet ditt. Etterhvert kan utdanningen komme, samtidig som du får støtte til å ha barnet ditt i barnehage. Alt går. Vi bor i et land med masse av muligheter om vi griper dem og jobber for dem.

 

Lykke til uansett. Det er en forferdelig situasjon å være i, og det er utrolig hvor lett folk tar på ting og tang, og hvor enkelt det er å bare forlate det man har. Men nå skal du bare fokusere på at dere to skal få det godt sant!

[Anonym bruker]

Huffda! Har du ingen som kan hjelpe deg? Foreldre, venner, søsken?

[Anonym bruker]

Husk også at du har rett til en del stønaden og penger fra NAV. Gå og snakk med dem imorgen du

[Anonym bruker]

Nød lærer naken kvinne å spinne er det noe som heter. Dette klarer du så fint som bare det. Nå bruker du litt tid til å sørge og synes synd på deg selv, deretter bretter du opp ermene og bygger et liv til deg og jenta di. Kontakt NAV og få hjelp med støtteordninger og skaff deg en utdannelse med gode jobbmuligheter etterpå.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Ring NAV i morgen, så løser det økonomiske seg. Som enslig forsørger går det greit. Overgangsstønad og mye mer finnes

 

Ikke vær redd. Det kommer til å gå bra

 

Du kan ta utdannelse mens du får hjelp fra NAV

 

forstår at det ser svart ut når ingenting er avklart, men dette kommer til å gå bedre enn du tror.

 

Hilsen alenemamma

[Anonym bruker]

Dette greier du! Det blir tøft - men du greier det!!

 

Det første du må gjøre er å skaffe deg hjelp. Ta kontakt med kommunen og eller nav i morgen ift hvordan du skal greie deg praktisk ift sted å bo og inntekt fremover og utregning av bidrag osv. Viktig at du får i systemet at du ikke lenger er samboer.

 

Har du en venninne eller familie du kan ringe i kveld som kan komme og være hos deg? Det er ikke flaut å ta kontakt og be om hjelp i en sånn situasjon - det viser bare styrke!

 

Det økonomiske går seg til, og utdanning kan du også ta etter hvert om du ønsker det. Du har mange år fremover og trenger ikke bestemme deg akkurat nå hva du evt vil gjøre. Du har noen måneder igjen av permisjonen din, så du har litt tid på å tenke videre, evt søke jobb eller utdanning. Dette ordner seg!

 

Og vet du - du er IKKE ingenting!!! Du har gått gått gjennom et svangerskap og taklet alle hormonelle endringer med kroppen din. Du har født en datter - det er ikke noe som helst du ikke kan greie hvis du bare vil! Det føles ikke sånn ut akkurat nå når du er i sjokk og sorg - men det kommer du deg gjennom for din datters skyld.

 

Hvis samboeren din går fra deg og datteren din nå, så er han faktisk ikke bra for deg! Kanskje elsker du ham - men det viser også at du er i stand til å elske, og da vil det etter hvert også dukke opp en ny mann etter hvert som du kan og vil elske. Jeg vet det ikke føles sånn nå, men du kommer til å få det bra igjen!!

 

Jeg høres kanskje forferdelig gammel ut nå - men du har akkurat startet din livsreise, du har en uendelighet med muligheter foran deg. Om din samboer bare stikker av fra deg og sin 8 mnd gamle datter, så er han faktisk ikke den rette personen for deg å ha med deg på livsreisen din. Du kan ikke stole på ham. Du fortjener en mann som ikke svikter når det gjelder, og ham vil du finne når tiden blir riktig.

 

Så finn styrken i deg selv - du har født en fantastisk datter og er en god mamma med masse kjærlighet til din datter. Så lenge din datter har din kjærlighet så har hun det hun trenger. Det spiller ingen rolle om hun ikke har det aller beste eller aller dyreste av alt. Greier du å få henne til å føle seg elsket, så er det det viktigste du noensinne kan gi henne!

 

Be om hjelp så skal du se at dette ordner seg. Be dine venner, familie eller andre om hjelp, så du slipper å være alene midt i dette, for du trenger noen som støtter deg.

 

Sender deg en stor og varm klem

[Anonym bruker]

Det her har mange mange før deg opplved! Ikke sitt å gråt foran barnet ditt. ta deg sammen, alt ordner seg. Dra på nav i morgen, få ordnet alt der så har du penger fast hver mnd. Du kan ta deg en utdannelse, få bedre selvtillit og skaffe deg en duganes kar etterhvert når du har vært alene en stund! Ikke sitt der å synes synd på deg selv!

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine ord. Så snille dere er.

Det kom en venninne hit igår. Stakkars henne som måtte holde ut med meg. Men etterhvert ble det heldigvis mye bedre.

Samboer tok med seg klær og toalettsaker når han dro, så jeg regnet ikke med at han kom til å komme hjem. (Vi bor i hans leilighet) Men det gjorde han, og var forbannet for at jeg og venninnen min hadde spist mat som han hadde betalt. Han blir et fælt menneske når han er sint. Vi pratet ikke etterpå, men han fortsatte å kjefte nå på morningen.

Setninger som hold kjeft, du er fucked up, jeg hater trynet ditt, jævla kjerring osv ble kastet mot meg.

 

Det virker som om han vil ha meg til å gjøre et slutt, til å stikke, for å gjøre meg til den stygge ulven oppi alt dette.

Jeg vet ikke om jeg skal dra på nav idag eller om jeg bare skal leve slik en stund til for å vise ham at jeg ikke lar meg knekke på den måten.

Jeg er så forferdelig usikker på fremtiden akkurat nå.

 

Jeg er ikke i permisjon, får bare barnetrygd av penger, utenom det lille jeg får for å jobbe litt i helgene. Der hvor jeg jobber nå er det ikke mulighet for fast jobb.

 

Jeg kjenner at jeg hater samboer akkurat nå. Hvordan kan et menneske stå å brøle foran et lite barn? Hvordan kan en far kjefte høylytt på mor foran et barn? Jeg skjønner det ikke.

Jeg er rett og slett sjokkert over ham. Trodde ikke han var slik.

Trodde aldr livet mitt skulle ta denne vendingen. Ikke nå.

HI

[Anonym bruker]

Tror nokk uansett det er lurt å dra på nav, så har du det økonomiske i boks Så slipper du å "snylte" mer på han. Du lar deg ikke knekke ved å gå på nav, da viser du at du kan ta ansvar å ordne penger til deg og barnet å at du klarer å forsørge dere selv, gjennom nav

 

Masse lykke til!

Klem

[Anonym bruker]

Dette klarer du! Rådfør deg med venner eller familie og NAV med det samme om videre bosituasjon. Det er han som er feilmontert, ikke du. Vis barnet omsorg, kontakt, selv om du er lei deg! Ta kontakt med helsesøster om du blir deprimert.

 

Dette ordner seg

[Anonym bruker]

Som alle sier dette går bra. Klem til deg. fra oss her.

[Anonym bruker]

Forstår du blir sjokkert og føler livet raser sammen når han har vist sider av seg selv som du ikke kjente. Men dette viser vel også at dette er en mann du ikke vil være med videre?

 

Vær sterk, rett ryggen, og ikke skap unødvendige større konflikter med ham nå. Få støtte av familien din, eller venner. Få ordnet med et annet sted å bo, få sakene dine ut, og planlegg fremtiden når det gjelder utdannelse og jobb. Det er det viktigste du kan gjøre, det å ta en utdannelse som har gode muligheter for jobb videre! Ikke tenk på å finne en ny mann som skal "redde" deg, skap et trygt grunnlag for deg selv så du blir en selvstendig kvinne.

 

Vent med å gå inn i et nytt forhold før det har gått noen år, og du virkelig vet at dette er en trygg, snill og omsorgsfull mann (de som ikke virket så spennende i yngre år, er kanskje de som er de beste fedrene og mennene livet gjennom?)

 

Du er ung og har helt klart livet foran deg. Bruk mulighetene som finnes i dette landet, her kan alle som gjør en innsats og står på, lykkes.

 

Klem og lykke til!

[Anonym bruker]

Du får mange gode råd og god støtte her. Jeg vil bare gjenta en ting:

 

Du er bare 20 år!

 

Du har hele livet fremfor deg. Det føles så ille ut som det gjør fordi du er ung, men dersom du reiser deg, setter støvlene hardt i parketten og går på utfordringene med skarp blikk, så ordner dette seg!

[Anonym bruker]

Jeg vil bare si at jeg var i samme situasjon som deg. Min eks reiste fra meg og vår datter da hun var 3 uker gammel. Vi var sammen i 4 år. Han traff en annen dame og de er i dag gift og har egne barn.

 

Jeg trodde livet mitt var over rett og slett. Jeg var som deg. 20 år, uten jobb, uten utdannelse, og hadde ingen steder å dra.

 

Eksen min flyttet fra byen og kjøpte hus med sin nye kjæreste og jeg valgte å flytte inn til hovedstaden(da bodde vi kun 30 min unna hverandre, for jeg ville jo opprettholde samværet). Jeg fikk meg jobb, begynte på høyskolen, fant meg en fantastisk mann, som idag er min samboer og vi har vært sammen i snart 4 år

 

Idag har jeg god lønn og utdannelse, en flott samboer med en stabil inntekt, vi eier leilighet og vi er lykkelig sammen

 

Dette høres kanskje ut som en solskinnshistorie, men det har ikke vært lett å komme dit jeg er idag, men jeg kom dit!

 

Du kan også klare å komme videre med livet ditt. Ta steg for steg!

Sett for deg små mål. Hva vil du bli? Hva må til for at du starte på den utdannelsen du vil? Du kan få det til!

 

Alle rundt meg, inkludert eksen min, sa at jeg kom til å bli en av de alenemødrene som gikk på trygd resten av livet og ble boende i den lille byen og aldri ble noen ting. Men de tok alle feil! Dette ga meg egentlig motivasjon til å bevise for alle at de tok feil. Men mest av alt ville jeg gi barnet mitt en trygg oppvekst. Og at jeg traff min kjære på veien mot målet mitt var en bonus

 

Ønsker deg masse lykke til. Livet ditt er ikke over, selv om det føles mørkt akkurat nå. Du har mange år foran deg. Jeg er 26 år nå og for 6 år siden trodde jeg at livet mitt var over. Men mye kan endre seg.

 

Stor klem

[Anonym bruker]

Uff da Sikker på at det er slutt for godt og ikke bare en sånn fjortisskrangel og så blir dere sammen etter en uke?

 

Pengemessig så kan du søke om hjelp og det bør du gjøre fort. Overgangsstønad, sosialtrygd, dobbel barnetrygd, farsbidrag.

 

Vit at du klarer alt. Vi kvinner er sterkere enn menn, vi klarer oss alene mye bedre enn menn. Ikke tro at livet ditt er ødelagt. Bruk et par dager på å gråte. Så tørker du tårene og børster av skuldrene og får ordnet det som skal ordnes. Så må du få snakket med han typen etter ei stund.

 

Dere må finne ut av ting når han har fått savnet deg litt. Er det permanent? Om det er det hvordan skal det gjøres med barnet, penger, eiendeler ...osv.

 

Det er vondt, men jeg skal love deg at du klarer det, det gjorde jeg også. Jeg fikk ikke puste, men etter ei stund åpnet det seg igjen og jeg begynte å elske å bo alene, jeg innså hva jeg var kvitt. Så traff jeg han jeg er sammen med nå - jeg ar aldri vært så forelsket før. Enn om jeg ikke hadde gått igjennom det jeg hadde for de to årene siden, da hadde jeg gått glipp av denne kjærligheten!!

[Anonym bruker]

Det ordner seg!

Nå drar du til NAV og for søkt på det du har krav på som aleneforsørger.

Så på nyåret går du i gang med å søke barnehage plass og skoleplass så du får tatt utdanning mens du har krav på støtte.

 

Det ordner seg alltids! Jeg har selv vært der! Jeg var 21 år og ble alene med mitt barn. Jeg hadde ingen utdannelse og kun jobb annenhver helg og noen ettermiddager. Jobben måtte jeg si opp fordi jeg ikke hadde noen som kunne passe på barnet mitt, men skole fikk jeg fullført og har nå en utdannelse og jobb:)

[Anonym bruker]

Som student og alenemamma vil du økonomisk stå MYE bedre rustet en enhver annen student,- men det krever desto mer av deg som student,- da du må prioritere helt annerledes enn "vanlige" studenter..Så mere penger er ikke ensbetydende med LETTERE liv eller bedre råd........

 

Men for og vri det til det positivt,- hva vil du bli? Etter at dine økonomiske rettigheter er klar,- så begynn og saumfar høgskoler og universitet (antar du har 3 år vgs, hvis ikke må du få generell studiekompetnase som steg en) etter hva de kan tilby av utdanninger,- det er så utrolig mange yrker man aldri har tenkt på der ute...

 

Evt, har du ikke videregående, så ser på yrkesrettede utdanninger derifra..Tar utdanning og evt lærlingetid mer enn tre år får du dessuten OS i optil 6 år,- mot tre som vanlig. Stipend og stønader og rett på barnehager kommer også godt med som ung mor(det gjelder vel mer universitet/høgskoler enn videregående da)..

 

DU er ung, og kan finne drømmejobben mange gang enda.. Beregn minimum 3 år på skolebenken, fortsatt er du ung og har nesten 50 år foran deg i arbeid...SÅ enda noen år på skolebenken trenger ikke være noe krise..Rik blir du ikke,- men etter utdanning så KAN du bli rik, iallefall få det ok økonomisk..Og ikke minst,- selvstendig, uten BEHOV for en mann ved din side for og brødfø deg og barent (og senere barna???) og bare være sammen med en mann fordi du VIL og dere har det godt sammen. Og du trenger ikke være redd for og bli alene igjen,-. annet en hjertesorg selvsagt.....(men det er liskom ikke bekymring på samme måte...) for du er istand til og ta vare på deg selv og de barn du måtte få i fremtida:o)

 

Så gråt deg ferdig og begynn og tenk praktisk....Kanskje er det det beste som har hendt deg ?