Sønnen min blir enebarn

[Desemberbarn09 :)]

Mannen min og jeg er unge begge to, i midten av tjueårene. Sammen har vi en sønn på litt over to år.

Vi eier egen boligt, Han er ferdig med utdannelsen sin og jeg er halveis i min. Han har fast jobb og vi har trygg økonomi.

Jeg vil så gjerne ha et barn til, men mannen min nekter. Det holder med ett barn, sier han. Han forguder sønnen sin, er kjempeflink og følger godt opp og har vært 100% tilstede for både han og meg. Jeg klarer ikke å få ut av han hvorfor han ikke ønsker seg en til. Han kan umulig ha blitt skremt av farsrollen så langt, vi har en solstråle av en sønn og vi har enda ikke opplevd en eneste våkennatt, han er frisk og rask og snill og lett på alle områder.

For et år siden da gutten vår var 11 måneder ble jeg uplanlagt gravid. Abort var eneste alternativ mente han, og det var noen turbulente uker med mye diskusjon og krangling da jeg selvfølgelig ønsket å beholde. Uheldigvis/heldigvis endte det i en Spontanabort i uke 9. Han ble lettet og jeg satt igjen med blandede følelser.

 

Nå et år senere er jeg så værpesyk at jeg ikke tenker på annet. Jeg maser aldri på mannen min om det men spurte han her om dagen.

"Vi må ikke nødvendigvis få et barn til nå, jeg vil bare vite om du noensinne i fremtiden vil ha en til?"

Nei, var svaret. Aldri. og jeg får ikke noe skikkelig svar på hvorfor. Kanskje han tenker at siden vi har vært så utrolig heldig med sønnen vår (er man ikke det uansett med sine barn, tenker jeg) så er han sikkert redd for at noe skal være galt med nestemann. ikke vet jeg, fortvilende er det hvertfall!

 

Noen som er i en lignende situasjon?

[Anonym bruker]

Hei.. akkurat sånn var/er min mann.. jeg har to barn fra tidliger forhold.

Jeg spurte mannen min etter ca et halvt om (vært sammen i 2 år og gift i 5mnd nå) om han noen gang ville ha egen barn. dette var noe han hadde tenkt over lenge før han møtte meg sa han å svare jeg fikk var ALDRI. MEN det samme gjald med giftemål. Det ende medatt vi giftet oss på to års dagen vår.

Å dette med barn.., jeg klarte og bli gravid nå, tok test på fredagen og den var positiv. Sa det til ham og svare var ikke overrasskende, dette er dårlig timeing.. jeg spurte hvorfor. når passet det egentlig å få barn da? jeg er ikke i jobb, studerer på NKI og han er i 100% jobb..

I går så spurte jeg og da mener jeg spurte skikkelig, å ga ham et ultimatum.., enten forklarer du meg hvorfor eller så blir du helga pappa, for jeg har ikke tenkt å ta abort.. Det er bare noe jeg ikke klarer.

Jeg har slitt med underlivet mitt etter siste svangerskap.. vært inn og ut av sykehus og fikk egentlig beskjed om at jeg ikke kunne få barn, sjansen var minimal.. Etter att jeg sa det til mannen min kom endelig svare fra ham.. siden jeg faktisk var gravid nå og han sto midt oppi det så hadde noe forandret seg i ham.., men likevel, han sto for abort fordi han rett og slett er redd for att kroppen min ikke klarer dette.. så skal til lege om fredagen og sier han det er klart og dette klarer vi så blir det babay, om ikke så har vi ikke annet valg...

 

Det er ikke helt din samme situasjon, men mannen min ville absolutt ikke, helt til situsjonen opp sto.. kanskje han ville du skulle ta abort før du mistet fordi minstemann nettopp var blitt 1 år?? at det var for tidlig..

 

Ikke vet jeg.., men lykke

[Anonym bruker]

lykke til skulle d stå..

[Squirrel79]

Desemberbarn 09... Jeg kjenner meg litt igjen i din situasjon. Da samboeren og jeg ble sammen i 2007 sa han at for ti år siden så tenkte han at han kanskje kunne tenke seg barn om ti år. Det samme tenkte han da - altså om ti år. Jeg ble litt såret av denne tanken, men var uansett innstilt på å vente minst et par år da forholdet var veldig ferskt.

 

Ganske nøyaktig et år etter vi ble sammen så ble jeg gravid på pillen. Jeg var 5-6 uker på vei da jeg begynte å fatte mistanke, og begynte å lese om symptomer. To dager senere tok jeg en test som var veldig positiv. Jeg kastet den i søpla, knøt sammen posen og kastet den på gangen. Om kvelden fortalte jeg det til samboeren, som reagerte som forventet. Han var ikke klar. Dette var i mai 2008. Hele sommeren gikk med til å ta en avgjørelse. Vi var to runder hos Amathea, og jeg valgte til slutt å beholde. Han sa underveis at uansett hva jeg valgte så kom han til å stille opp, men han kunne ikke garantere at forholdet holdt. I januar for tre år siden kom vår lille sønn til verden, og vi har hatt det fantastisk sammen som en familie på tre!

 

Jeg har alltid vært klar for å ha to barn, mye fordi jeg er enebarn selv. Og har lenge kviet meg for å snakke om en til. Planen var egentlig tre år i mellom, men sønnen vår blir tre år på lørdag. Vi snakket om det i fjor vår, men han var ikke klar. Litt før jul lufta jeg tanken igjen, og sambo snakket om å pusse opp huset først. Jeg er 32 år, og spøkte med at da blir jeg for gammel før vi kan prøve på en til. I romjula bestemte vi oss for å prøve på en til. Spiralen ble tatt ut 6. januar, og vi er i gang med prøvinga.

 

For fire år siden trodde jeg at jeg kanskje kom til å være barnløs, men det har endret seg. Skal sies at sønnen vår og har vært foruten våkennetter og er blid og fornøyd. Så får vi satse på at vi er to-barnsforeldre innen året er omme. Lykke til til deg/dere også. Det er vanskelig, men det går som regel riktige veien!

Endret 23. januar 2012 av Squirrel79