Har jeg taklet det litt for bra?

[Anonym bruker]

Jeg hadde en SA for snart 2 uker siden og tiden etterpå har gått overraskende fint. Jeg følte meg tom og trist den dagen jeg fikk vite med sikkerhet at det var en SA på gang, men etterpå har jeg grått bare noen få ganger. Jeg har snakket mye om det som har skjedd med venninner, typen og mamma, og jeg har hele tiden vært veldig rasjonell og " klinisk" det det som skjedde. " Det var sikkert noe galt med fosteret", " Dette skjer mange", " Det var jo nesten ikke et foster engang, kun celler.." har vært mine ord i mange av samtalene med venninner. Jeg prøver å ikke tenke på at jeg har mistet et barn, men at ting bare er utsatt litt. Er reaksjonene mine litt kalde?? Jeg føler det ikke selv, men har jeg fortrengt tapet? Jeg er vanligvis ei følsom jente som ikke er redd for å vise følelser, men nå har jeg liksom bare akseptert at vi mistet. Det som uroer meg noe er at jeg skal få eller en knekk i ettertid..Noen andre med liknende erfaringer.

 

Noen andre som kjenner seg igjen??

[Novembernurkimagen<3]

Hei du anonyme,

jeg tenker at det ikke finnes rette eller gale reaksjoner Det viktige er at man er ærlig med seg selv, lar reaksjonene være som de er. Uten å klandre seg selv. For meg høres det vel ikke ut som at du aktivt går inn for å nekte deg selv vonde følelser, ettersom du har snakket med familie og venner og hvordan du beskriver deg selv. Så langt jeg vet, er det ingenting som skulle tilsi at en "lett" tidlig sorgprosess skulle bety at du senere må få et knekk. Det er jo flott hvis du klarer å akseptere og gå videre! Og kommer det øyeblikk hvor det føles annerledes, så går det seg til deg også. Jeg hadde en sterk sorgreaksjon og var veldig fortvilt. En tanke som hjalp meg når vi mistet er en jeg ser at du har: At det barnet vi snakka og drømte om, det hadde vi ikke mista. Det kan fremdeles komme, for det var jo et "fantasiprodukt"..lenge før vi fikk se det lille barnet i magen vi dessverre mistet. Jeg var utålmodig med min egen sorg, ville "skjerpe meg". Jeg kjente iallefall lett på min egen kropp at jeg var uærlig med meg selv, f.eks når jeg knakk sammen i gråt når jeg så barnevogner i sentrum. Nei...å ikke ha det jævlig, det synes jeg ikke at er et problem Snarere tvert imot. Vi reagerer ulikt og det må være helt i orden. Jeg ønsker deg lykke til videre og håper at dere får barnet dere ønsker dere Klem

[Anonym bruker]

Takk for fine og kloke ord! Jeg holder meg veldig oppe over å tenke på at vi skal begynne prøvinga igjen så fort jeg har hatt en skikkelig mens først!) Det blir spennende!

 

HI

[Anonym bruker]

Det finnes utrolig mange måter å takle ting på. Noen tenker nesten ikke over at de mister, og kaster seg rundt på en ny pp, mens andre sørger som om de mistet et fullbårent barn. Det er viktig å tenke at det ikke finnes en fasit på hvordan man skal reagere og heller prøve å bearbeide følelsene og tankene etterhvert som de kommer.

 

Jeg reagerte ved å muntlig bagatellisere det, mens hodet og hjertet følte at det var et barn som døde. (påvist ma i ellevte uke) Ingen trodde at jeg slet/sliter såpass mye som jeg faktisk gjorde/gjør. Det kommer som kastet på meg, og da reagerer jeg med å irritere meg og bli sint på de jeg er mest glad i. Slik kan det være en hel dag før jeg bryter ut i gråt på kvelden/natten. Jeg trodde at man skulle reagere med å gråte, spise sjokolade og isolere seg litt fra omverden -men det ble ikke slik i det hele tatt.

 

Bare hold motet oppe, før du vet ordet av det har du en ny spire i magen. Lykke til

 

[Anonym bruker]

Hei igjen dere.

Jeg må vel kanskje si at de siste dagene har innimellom helt litt over i å bli litt tøffe..Jeg sluttet med blødningene for vel 5 dager siden og da den stoppet opp, opplevde jeg en utrolig tristhet. " Nå er det HELT over liksom..". Først da opplevde jeg den endelige tapsfølelsen.. Jeg har vært litt mer irritabel og mutt den siste tiden og plutselig begynt å tenke veldig mye over hva jeg har vært gjennom. Det er først nå når det er litt i bakgrunnen at jeg faktisk har innsett at jeg mistet noe som kunne blitt noe.. I tillegg har det vært ganske tøft å se den ene etter den andre på Facebook som gledestrålende forteller om ventede babyer, ultralydbilder osv. Selvsagt unner jeg dem alle gleden de føler, men det er så forbanna trist at jeg har rykket tilbake til start..

 

HI

[Anonym bruker]

Første gang jeg mistet, var det vondt og jeg kjente på det. Men jeg også tok det "fint"

Veldig sårt var det å gå forbi sykehuskiosken der de solgte søte bamser til gave til nyfødte.

Jeg hadde eksamen to dager etterpå som varte i 3 dager. Jeg ble opptatt med det. Jeg hadde de andre barna å ta meg av. Så jeg hadde en veldig kort sorgprosess. Tenkte at livet må gå videre. Gikk på jobb som vanlig, og sa det samme som deg.

Jeg kjenner to som fikk barn samme året jeg hadde termin. Bare noen mnd som skilte. Når jeg ser disse barna tenker jeg alltid på at jeg kunne hatt et barn i den alderen. Tenker at så stor ville han eller hun vært nå.

Jeg kjenner jeg får vondt i halsen nå, og tårene presser litt på. men ikke noe mer. Kan fint leve med det.

Jeg har fått et barn i ettertid, og er veldig lykkelig over det barnet jeg fikk. Det er 3 år siden jeg mistet første gangen, og sitter nå med en baby på to mnd. Jeg har ikke fått en knekk i ettertid. Jeg hadde barn fra før, så jeg tenkte jeg er er jo heldig som har de. Kan hende fordi jeg var opptatt med skole at jeg ikke hadde tid til å sørge noe voldsomt. Når man er opptatt med noe, og har andre ting å tenke på kommer det mer på avstand.

Din reaksjon er nok helt normal, og riktig for deg. Alle er forskjellige og har sin måte å komme seg igjennom det på.