Noen som har sammen tanker som meg?

[mamma3333]

Jeg er en dame på 41 år og blir 42 til barnet kommer, jeg har fått tilbud om tidlig UL nå i uke 8 pga sa i høst. Jeg og min mann har snakket om dette med prøver og testing av forskjellige slag. Vi har funnet ut at vi takker ja til tidlig UL, for å se om det er liv laga, for sist gjekk jeg til uke 14 med et foster som muligens ikke ble mer en 6 uker, for å for hindre det vil vi ta UL. Men videre har vi tenkt at vi tar vanlig ordinær UL, men resten greier jeg ikke å forholde meg til, greier ikke å sette meg i en posisjon der jeg må ta umenneslig valg, velge bort et liv, det kommer ikke av tro og fordømmelse, men jeg kjenner meg så godt selv at jeg vet at slike valg kan bli et stort psykisk press for meg, så slik vi ser det nå får vi ta det som det kommer....noen andre som tenker i disse baner?

 

[magica fra tryll]

Hei! jeg har fått barn som 39,42 og 44 åring. Og jeg tenker som deg. Jeg har tatt en ul i uke 12 ca bare for å se at det er liv, og ser greit ut. Har takket nei utover det, nettopp fordi vi ikke vil stå overfor et valg som for oss ville være umulig. Veldig fornøyd med å gjøre det på den måten:) Lykke til!

[Bamsemams74]

Hei! Jeg er gravid med nr. 3 og 37 år. Vi har bestemt oss for å ta alle tilgjengelige tester for å sikre oss mest mulig informasjon, men jeg kommer ikke til å ta fostervannsprøve uten at ultralyd avslører at noe kan være galt.

 

Jeg tror også at det vil være en stor psykisk belastning om man skulle få vite at noe er galt, og velge å ta bort fosteret. Men om jeg får beskjed om at noe er alvorlig galt med babyen, tror jeg at jeg vil velge abort. Årsaken til at jeg tenker dette, er at jeg hat to nære venniner som har fått funksjonshemmede barn. I det ene tilfellet lett psykisk utviklingshemmet, og i det andre alvorlig. Jeg har sett hva dette gjør med livet til hele familien, og av hensyn til både oss voksne og våre andre barn, så tror jeg at jeg ville vurdert abort sterkt.

 

Men lett hadde det ikke vært...

[mamma3333]

en ting som er sikkert at dette ikke er lett, men jeg har to friske voksne barn fra før........så jeg har vel gode odds tenker jeg, og vil ikke utsette meg for det, men jeg ser godt at når man har andre små barn å ta hensyn til så tror jeg mitt syn også hadde vert andeledes.

 

Men lett er det ikke.......har selv venninde med et barn med downs syndrom, ser det kan være en krevende hverdag, men jeg ser også de verdiene denne skjønne jenta står for, vi snakker mye sammen ......det gir så sterke føleslser.