Nr 3 på vei og veldig sliten

[nr3 i mars]

Hei. Jeg er gravid med nr 3 og 24 uker på vei. Har en lederjobb og den siste tiden har jeg trappet ned jobbingen, slik at jeg "bare" jobber 100 prosent. Men jeg begynner å bli veldig sliten. Er typisk flink jente og skal klare alt. Men merker nå at hvis noen spør hvordan jeg egentlig har det, så har det hendt at jeg bare har brutt sammen i gråt. Er så sliten, men tar meg ikke tid til å kjenne på det. Har også begynt å få noe plager med bekkenet. Er så i tvil om jeg skal forsøke å få redusert stilling. Vil gjerne gjøre en god jobb, men begynner å innse at det kanskje ikke er det beste for meg. Er det flere som er/har vært i denne situasjonen? Og hva har dere gjort?

[nr3 i mars]

Har marsbaby i magen denne gangen, bare glemt å endre nick...

[2 tette og 1 badehette]

Er ikke helt i samme situasjon, men jobber 50%, studerer og har 2 små (på 5år og 3.5 år), og er gravid i uke 23+2. Har vært sykemeldt 50% av stillingen min nå, fordi at jeg har slitt veldig med svangerskapskvalme, bekkenløsning og er kjempe sliten.

Legen hadde full forståelse for at jeg måtte trappe ned for å kunne klare å ha overskudd, men fremdeles føler jeg ikke at jeg klarer å få til alt uten å bli helt utkjørt.

 

Men anbefaler deg å ta en prat med jm eller lege ved neste kontroll, eller be om en ekstra kontroll bare for å få prate om situasjonen

Masse lykke til

[Liten skatt i mage <3]

Hei

Jeg er i samme situasjon som deg og kjenne meg igjen. Sliter max med å være "frisk oppegående og pliktoppfyllende" SUPERWOWEN, mens kroppen egentlig skriker etter ro. Vi jenter er veldig harde med oss selv og tror nok det er vi som setter lista høyere enn det som forventes av oss. Jeg jobber som ingeniør og det er en krevende jobb med mye stress. På fredagene er jeg helt pumpet og tårer renner for ingenting fordi jeg er sliten. Bruker hele helga på å sove mest mulig for å klare uka på jobb. Dette er galskap, jeg vet det, men det er letter sagt enn gjort å bremse ned fordi man har en kamp med seg selv på en måte. Man vil så gjerne stå på fordi man er ikke" syk" mens kroppen sier nei.

Har vurdert å snakke med sjefen min om dette, kanskje få jobbe hjemme noen dager i uka eller bare sleng inn håndkledt og sykelmelde meg. Men en arbeidsgiver må vel syns det er bedre med en som jobbe hjemmenfra enn å bli sykelmeldt. Men klart da må man ha mulighet å jobbe hjemmenfra. Vet ikke hvilken lederjobb du har, men om den kreve at du er tilstede så må du nok kanskje prøve å jobbe redusert. Redusert arbeidsdag ville nok ha gjordt susen for oss begge. Da kan vi være flinke på jobb men også ha overskudd når vi går hjem.

Uansett så må vi lytte til kroppen vår for i hverstefall så kan det koste oss barnet vi bærer på, og ingen jobb er verd det.

Klem

[nr3 i mars]

Det hadde vært lettere hvis man hadde en medisinsk grunn enn "bare sliten". I dag slo bekkenet seg litt mer vrangt enn ellers også. Har time hos jordmord på torsdag, så får jeg se hva hun sier.