Svangerskapsdepresjon?

[Mamiroseline]

Jeg vet ikke hva som har gått av meg de siste ukene, men det kan virke som jeg utvikler en depresjon?

 

For det første så går jeg rundt å gruer meg til å ikke være gravid lengre. Vanskelig å forklare, men jeg vil ikke at graviditeten skal ta slutt.

 

Jeg gråter meg i søvn om kveldene fordi jeg gruer meg til å bli mamma. Savner å være barn selv, setter pris på tid alene, føler alle muligheter forsvinner nå når jeg får barn.

 

Jeg får angst av tanken på hvor lenge dette barnet kommer til å eksistere, altså at det kommer til å være der en god del år.

 

Kan gråte av de minste ting, og har selv hatt en tøff oppvekst. Og gråter over at jeg syntes synd på meg selv.

 

Av og til blir jeg irritert på babyen i magen, fordi den sparker ikke når jeg vil den skal sparke. Også begynner jeg å gråte...

 

Syntes alt dette er så rart, fordi jeg har vært sååå lykkelig hele graviditeten, og vært SÅ stolt. Alt dette er noe som har kommet helt plutselig.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, og om dette på noen måte er normalt? Jeg kjenner ikke igjen meg selv...

 

Vanligvis teller man ned dager og uker til babyen kommer, jeg går bare rundt å gruer meg til graviditeten er over. Men igjen, så er det dager der jeg bare går rundt å gleder meg og alt er som en rosa sky.

 

 

 

[Gjest Kira 1 + 1 underveis ♥]

Jeg er ingen spesialist, men endel av dine tanker er nok normale... ihvertfall hvis dette er første barnet. Man både gruer og gleder seg om hverandre, og jeg personlig var vettskremt første gangen mtp om jeg faktisk ikke taklet å få barn og ha det ansvaret. Var nesten så jeg angret på at jeg var blitt gravid noen ganger.

 

Men uansett om dette er starten på en svangerskapsdepresjon eller ei, så ville jeg snakket med jordmor om de tankene du har. Det høres veldig tungt ut å ha det slik, og det er sikkert smart å ta tak i det med en gang. Og ettersom du selv har hatt en tøff oppvekst, så kan det jo være visse ting som henger igjen fra den tiden. Derfor anbefaler jeg deg absolutt å snakke med noen om disse tankene.

 

God klem til deg fra meg;)

[Mamiroseline]

Det er mitt første barn, og jeg blir alene med det. Så det er jo klart, at det er et stort ansvar som hviler på meg nå. Og det kan jo hende at nå som det begynner å nærme seg, at jeg faktisk skjønner hva som er i ferd med å skje. Men samtidig så er det jo ikke noe gøy å gå rundt å ha det slik.

 

Problemet mitt er at jeg ikke har tillit til min jordmor. Hver gang jeg har sagt noe som ikke tilsvarer at alt er kun velstand og perfekt, så klarer hun å snu det mot meg og stiller spørsmål til om jeg blir en god mor. Så det er ikke mye støtte å få der...

 

Tusen takk! Sender en klem tilbake :-)

[kleika]

hei

å bli mamma første gang og alene er helt klart en stor omveltning og det er lov at føle både angst og tvivl.

Når det så er sagt tror jeg det er viktigt at grib takk i det når det er så ille som du beskriver, før det blir værre.

Hvis ikke du føler deg trygg ved jordmor, prøv fastlegen er det heller ikke en du har tillid til så bytt lege eller jordmor,finn noen ikke gi opp, selvom det er lettest og føles håpløst.

Det du føler er ikke unormalt,men det er tungt at håndtere det hele alene, så mitt råd er finn noen å prate med.

[Camillok]

Det er nok mange som ikke tenker over det, men det å bli mor eller far for første gang regnes i psykiatrien som en livskrise. Det er ikke uvanlig at vi ved slike livskriser regredierer - dvs vi går litt tilbake i utviklings/modningsnivå. Som du selv sier: du ønsker å selv være et barn igjen. Slik regrediering ses f.eks hos barn som får småsøsken, plutselig er de ikke tørre igjen, de vil ha pupp igjen etc. For dem er det å bli storesøsken en livskrise.

 

Du har jo i tillegg noen faktorer som gjør det hele enda vanskeligere enn det er for mange; du er alene om det enorme ansvaret som dette tross alt er, og du har selv hatt en tøff oppvekst som du skriver. Det er helt naturlig at du er engstelig for om du kommer til å strekke til som mor, og derav er tanken om at graviditeten bare kunne fortsette i det uendelige ikke vanskelig å forstå.

 

Jeg tenker at du har kommet langt på vei i å bli en god mor ved at du tar opp dette her inne. Du er reflektert over saken, og søker hjelp. Det er synd du ikke føler du kan stole på JM, holder med de over her ift bytte til noen du kan snakke med. Du kan jo kanskje også forklare din JM at du føler at hun stiller seg kritisk til dine morsevner og at dette bare forverrer situasjonen din ytterligere - du får si at om hun er så bekymret for dette så bør hun lytte til det du har å fortelle, og heller hjelpe enn å motarbeide!

 

Du skriver for lite opplysninger til å kunne si at du har en svangerskapsdepresjon, ut fra det du skriver tenker jeg at du antagelig ikke har det. Men det er viktig å være obs, og husk at det er mange som ikke opplever alt rundt graviditet og fødsel som en udelt glede og fryd. Snakk med noen du, så ordner dette seg nok! Og du - som du skriver er det jo rosaskydager også, slik blir det nok når den lille har kommet også

 

Lykke til

[Mamiroseline]

Dette var et veldig fint svar. Det roet meg veldig!

Jeg får plutselig forståelse for hvorfor ting er som de er. Er så mye enklere å ta tak i det når jeg forstår.

 

Jeg har jo følt meg elendig og misslykket som har tenkt tanker som dette. Men jeg vet jo med meg selv at jeg gjør alt jeg kan for å sikre dette barnet en god og trygg fremtid.

 

Jeg må bare si takk for at du tok deg tid til å svare så godt ! :-)

[Camillok]

Ps, om det hjelper ytterligere så er jeg lege og jobber i psykiatrien.

 

Godt å høre at du følte det satt ting litt i system for deg, lykke til videre