Samlivet i barselperioden

[LykkeligSomMamma]

Hvordan er samlivet med partner i barsel for dere andre her inne, og hvordan tar dere vare på hverandre? Vi opplever barselperioden som slitsom og med søvnmangel osv blir terskelen for gnissing mindre.

[Peispå!]

Må bare være så ærlig å si at med nr 1. var jeg mer sliten. Forventningene mine til mannen var nok skrudd litt høyt (ikke urimelig)

og jeg ble skuffet og lei av små og store ting. Han var nok ikke den flinkeste til å ta sin del av ansvaret, og det frustrerte meg veldig siden han var en voksen mann, glad i barn og ønsket seg det.

 

Vi har heldigvis vært flinke til å snakke sammen, og han har heldigvis lært.

Nå med nr 2, er det en helt annen verden.

Jeg er tryggere, han er tryggere og vi har en god oppfatning av hva vi forventer av hverandre.

 

Vi er nok ikke de flinkeste til å gjøre kjæresteting sammen, det blir fortsatt mest hverdagslige ting som; hvem handler, hvem henter i b.hage, men vi er lykkelige og flinke til å vise hengivenhet ovenfor hverandre.

 

Tror mye av nøkkelen er fordeling av arb.oppgaver og komunikasjon. -Og små oppmuntringer i hverdagen:-)

 

Det er en slitsom tid, men den går så fort, og snart glemmer man mangel på søvn...:-)

[Gjest Mentha]

Jeg tror Trønderline er inne på noe viktig her Kommunikasjon, og det å kunne muntre hverandre opp selv om man er utslitt og grinete.

Vi prøver å gi hverandre komplimenter for et eller annet hver eneste dag, det er ikke noe vi har avtalt, men vi merker begge at det gjør en tung dag så mye lettere om den andre f.eks forteller deg hvor flink du har vært som har laget middag, eller hvor stolt de er av deg fordi du klarer å ta bleieskift på natta, gå på jobb om morgenen og fortsatt være både forelder og kjæreste når arbeidsdagen er over. Sånne små ting kan gjøre stor forskjell

 

Det er viktig å ikke kreve for mye av hverandre. Jeg "forventet" at når pappan kom hjem fra jobb så ville jeg automatisk få avlastning fra junior. Men pappan på sin side var utslitt fra jobb og "forventet" å få slappe av en times tid etter han kom hjem (og så var det jo leggetid for junior). Men etter en liten oppvask oss i mellom kom vi fram til at vi begge må strekke oss litt lenger, og at den andre også faktisk er sliten på slutten av dagen.

 

Har du mulighet til barnevakt så for guds skyld benytt deg av det innimellom! Dra ut bare du og pappaen, ha en kjærestekveld på byen, om dere så bare drar på kino eller cafe, eller bare går en tur, men kom dere ut bare dere to en gang i blant.

 

Noen dager er vanskeligere enn andre, men i retrospekt er det de fine tingene vi ser; det første smilet, den første latteren, kosen, de lykkelige øyeblikkene

[skilpaddemadde]

Ta dere alltid tid til en klem og noen fine ord, det hjelper på i en slitsom hverdag. Og så må vi være realistiske og innse at akkurat denne tiden er babyen førsteprioritet og at kjæresteting får komme senere. Men viktig å vise med enkle ord og en klem og et kyss at vi fremdeles elsker hverandre. Mannen min pleier for eks å si; "Kan jeg gjøre ...i en time?" Så kan jeg svare at det er greit eller for eks om at han kan vente litt. Og så prøver vi å tenke på hvordan vi snakker til hverandre, for eks: "Hadde du orket å ta henne litt etterpå?" Istedet for "Nå syns jeg jammen DU kan ta henne!"( da blir det jo som en anklagelse, og den andre føler seg ikke særlig bra).

Snakk sammen og vær god mot hverandre, og vær innstilt på at det meste handler om babyen akkurat i denne perioden, så blir det nok bedre etterhvert skal du se:)