Jeg strekker ikke til jeg :(

[Anonym bruker]

Det er vel en slags utblåsning jeg trenger, men kom gjerne med tips om hvordan jeg kan bedre hverdagen vår om dere har noen, kanskje noen har hatt det slik som meg? Dette er tanker jeg synes er for vonde til å dele med venner. Her kommer det:

 

Jeg er psykisk syk, dette har jeg vært siden jeg var liten jente som følge av opplevelser i barndommen. Til tider er det bedring, men stort sett er jeg alltid "sliten". Jeg er alenemor til ett barn, det barnet har jeg alltid vært alene med. Heldigvis for meg hadde jeg en lang periode med bedring fra da jeg ble gravid til barnet mitt var nesten tre år.

 

Nå er jeg såpass at jeg ikke orker stort, jeg bruker opp all min energi på å ta meg av barnet mitt, å jobbe er noe jeg drømmer om men ikke får til, det er ikke noe form for energi igjen i meg. Jeg føler meg alltid tom, ensom og utilstrekkelig.

 

Prøver hele tiden å holde det ryddig hjemme, men føler jeg aldri får det til, går kanskje to dager så er det helt bomba og jeg føler jeg rydder og rydder og rydder, ingen hjelp til å rydde såklart siden jeg er alene.

 

Bare det å komme meg opp om morgenen for å lever ungen i bhg så ungen kan få sosialisere seg, er ganske tungt.

 

Så går jeg hjemme dag ut og dag inn, drømmer om å ha noe å gjøre, lengter etter ett normalt liv, lengter etter å kunne jobbe !!! Drømmen er å ha en jobb jeg trives i en vakker dag, å få bruke seg selv, være sosial, bidra til samfunnet, være av verdi. Jeg kjenner helt klart fordommene og ryktene rundt meg på kroppen.

 

Men problemet er jo hele tiden det at jeg VIL så gjerne, men så får jeg det ikke til og jeg føler jeg aldri får til noe som helst og det er vondt å føle på !

 

Heldigvis er jeg en god mamma, noe jeg tilogmed har på papiret da jeg ba bv om hjelp for noen år siden fordi jeg følte det var viktig for barnet mitt.

 

Men likevel, går jeg hele tiden å føler at jeg er ikke god for noe som helst. Dårlig økonomi, gjeld, leier leilighet, eier ikke engang bil, har ikke lappen, får trygd av nav, psykisk syk, ikke spesielt ryddig av meg (selv om jeg hater rot, jeg bare får aldri energien til å få det PERFEKT hjemme). Jeg er jo hva folk ser på som selve definisjonen på whitetrash, og jeg vet det er hva folk sikker tenker om meg, uten at de vet hvor mye jeg strever med å virke like normal som alle andre.

 

Hvor begynner man egentlig, for å klare å komme seg ett sted i verden? Alle psykologer jeg har snakket med sier at de IKKE vil behandle diagnosen min før barnet mitt er voksent eller jeg evt har en samboer å støtte meg på. De sier ting vil bli verre før de blir bedre, under behandling, og at de kan gå ut over omsorgen for barnet mitt.

 

Så jeg stanger hodet i veggen, mens fordommer hagler rundt meg og jeg føler meg virkelug verdiløs. For det nytter ikke å forklare noen, slik at de forstår, at jeg VIL så gjerne, men så er jeg ikke i stand til å få det til, alt må skje med ørsmå babyskritt

 

Kan noen si at det faktisk vil bli bedre? Noen solskinnshistorier her?

 

På forhånd takk for alle eventuelle svar, selv de negative som kanskje kommer å.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er ikke syk, men kjenner følelsen man kan ha ved å føle at man ikke strekker til. Og det er kjempeviktig å ha noe å stå opp til om morningene. For meg ble redningen trening. Nå trener jeg på helsestudio, men jeg gikk lenge turer på egenhånd. Jogget litt, gikk litt. Det var godt for både kropp og hjerne. Man føler dagene fylles med noe, og man kan kjenne seg sliten på en god måte.

 

Når jeg går hjemme ser jeg bare rot og føler jeg må rydde hele tiden. Kom deg ut i natur, pust inn, senk skuldrene og lev!

[Anonym bruker]

Har aldri vært der du er, og har dessverre ingen råd som ikke vil høres banale ut. Skal likevel prøve med ett: hva med å begynne forsiktig med en hobby/aktivitet du liker og kan komme til å bli god i? Foto? Klatring? Strikking? Vet da søren.. Men kanskje du kunne få litt selvtillitt.. Og gjøre noe som gjør deg glad. Til å være "white trash" er du utrolig reflektert og velformulert. Mens jeg pleier å fnyse av alle stakkars trygda meg-innlegg her inne, tar jeg deg ordentlig på alvor. Det virker som om du har store personlige ressurser, og at du ikke kommer til å være på det mørke stedet hele livet. Glem aldri at du lykkes i det viktigste - å være en god mor. Og tenk positivt, det er utrolig viktig for barnet. Dyrk styrkene dine, gi F i svakhetene. Jeg er ressurssterk i form av penger, utdannelse/arbeid og energi/lykke. Dette har åpenbart sammenheng med god barndom og velsignet god helse, men jeg tror også at det henger sammen med det faktum at jeg godtar mine svakheter og fremhever det positive ved meg selv for meg selv. Prøv å se om du kan gjøre noe av det samme. Sett deg mål du kan nå som er morsomme å jobbe mot. Det er ikke morsomt å rydde. Ikke særlig nødvendig heller så lenge det ikke flyter. Tenk utover hva folk vanligvis anser som vellykket, og jobb med å finne deg selv. Sender deg en stor klem. Jeg tror du kommer deg opp :-)

[Mimmi84]

ingen negative ord her

 

jeg vet ikke hvordan det er å være psykisk syk, for det har jeg vel aldri føldt ordentlig på kroppen. MEN, jeg har vært uten jobb i 3 måneder eller var det 6? husker ikke, det er nå ganske mange år siden. Uansett; jeg har aldri vært så nære på å bli spik, spenna sprø, og skikkelig deprimert! Tok meg sammen, og fikk meg en jobb. Problem løst.

 

Jeg sier ikke at det er så enkelt for deg. Langt i fra. Men det å gå hjemme og ikke gjøre noe, det er døden! Begynn med NOE, hva som helst. Sett deg mål i hverdagen. Gå en tur hver dag. Strikk/hekle.. lag noe. Man føler seg alltid bedre når man kan se tilbake på dagen og føle at man har produsert eller utrettet noe. Har du venner? få til at dere treffer hverandre gjevnlig og lager mat sammen, har håndarbeidskveld, går tur sammen++

Jeg vet ikke, men er det mulig å snakke med nav eller så, om en arbeidsplass der du kan være de dagene du orker? Hvor de ikke egentlig er avhengig av ditt nærvær, så du slipper dårlig samvittighet om du ikke orker kommer?

 

lykke til jenta!!

[Anonym bruker]

Hva slags psykisk sykdom har du fått diagnose på da?

[Anonym bruker]

Jeg var også psykisk syk.. og gikk uten jobb i en periode. Det var aldri så ille som da jeg gikk lediggang. (Roten til alt vondt;)

 

Er du i stand til å jobbe?

[Anonym bruker]

Jeg tror alltid ting blir bedre, og jeg tror at hvis du er på bunnen nå så er det bare en vei det kan gå og det er oppover. En dag kommer du til våkne og alt er bedre. Men kanskje noen steg på veien kan være lurt.

 

Jeg vil si du virker deprimert. Kanskje en tur til legen hadde vært på sin plass for å snakke om dette som du skriver her.

 

Er du åpen om dette med noen venninner? Jeg tror du må be om en tur på kafe for å snakke om vanlige ting enten du er åpen om de psykiske lidelsene dine eller ikke. Hvis du har mulighet så kanskje du kan kjøep noe fint til leiligehta di, bare for pynte opp litt. En plante, eller et kubbelys eller noe. Det pleier jeg å gjøre for å få motivasjon til å rydde og ha det pent hjemme.

 

Og kan du ta en tur i svømmehallen med barnet ditt? Bare for å kjenne på en annen tilværelse.

 

Jeg er og alenemor uten bil, leier leilighet. Vet hvordan det er. Noen ganger må man bare ta museskritt i riktig retning for å føle seg bedre og det klarer du nok.

 

Klem.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar og råd damer !

 

Jeg prøvde arbeidstrening gjennom NAV en periode, men desverre gikk det nedover etter tre måneder. Fikk gjempegode referanser fra arbeidstreningen om at jeg var engasjert og flink i det jeg gjorde. Men en ny depresjon tok knekken på energien, igjen.

 

Ja jeg er nok litt deprimert, det er veldig av og på, noe som er typisk for diagnosen min.

 

Vurderer å melde meg som frivillig for feks kirkens bymisjon (heter de det?), bare for å komme meg ut litt og samtidig gi av meg selv til samfunnet. Om de vil ha meg da, siden jeg ikke alltid er i stand til å komme meg ut døren.

 

Jeg har desverre ikke mulighet til aktiviteter som koster stort, da jeg har dårlig økonomi og gjeld som jeg prøver å ordne opp i. Men en gåtur er jo gratis, og kanskje jeg får til faste turer hver dag om jeg begynner i det små!

 

Igjen tusen takk for svar dere, det hjelper å høre at man ikke er så verdiløs som det man selv føler

[Anonym bruker]

Du har alt for god tid til å lulle deg inn i din egen elendighet. Det å bare være hjemme er overhode ikke sundt!

Vil anbefale deg å få noe å gjøre. Jobb, besøkstjeneste, frivillig arbeid etc.. Noe som gir deg følelse av mestring og at du gjør noe nyttig! Da vil nok viktigheten av å ha det PERFEKT ryddig minke betraktelig, og fokuset vil bli endret fra deg og ditt til noe annet.

[Anonym bruker]

Begynn her: flylady.com

[Anonym bruker]

Du har rett, jeg har alt for mye tid til å tenke på alt jeg føler at ikke fungerer i livet mitt. Er jo også derfor jeg spør om tips, for jeg vil gjerne komme meg ett sted i livet!

 

Har tenkt på dette med å jobbe som frivillig for en god sak

 

Takk for svar

[Anonym bruker]

Å jobbe frivillig er selvsagt bedre enn ingenting, men jeg tror fortsatt du hadde klart deg bedre om du fikk deg jobb.

Jeg var deprimert selv.. Det ble verre da jeg gikk arbeidsledig i en periode.

Depresjonen er nesten borte nå når jeg er i full jobb. Jeg har kontroll på økonomi, hus, gjeld... Alt som var grunnen til depresjonen egentlig..

 

Alt løser seg, men du må rett og slett bare ta deg selv i nakkeskinnet.

[Anonym bruker]

Det høres ut so om du går til behandling. Jeg ville tatt opp med behandleren din følelse av utilstrekkelighet. Du må finne et nivå som er "godt nok" og som du kan leve med når det gjelder standard.

 

Når det gjelder å komme seg ut - i mange kommuner finnes det dagtilbud for psykisk syke, arbeidstrening o.l. Snakk med psykisk helsetjeneste i kommunen der du bor. For de aller aller fleste er det veldig positivt å komme ut i stedet for å surre med sine egne tanker!

 

Hilsen en som ikke er psykisk syk, men har vært nære på pga langvarig sykdom.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke bare deprimert, det er mer ved min psykiske lidelse enn det.

 

Og jeg er enig, i det øyeblikket jeg kjenner en bedring er jeg helt for å komme meg ut i jobb, for det er jo hva jeg ønsker aller mest.

 

Men det kan ikke gjøres på en forhastet måte, som sagt er det babyskritt som gjelder, så jeg kan bygge meg oppover mot det store målet, om du skjønner hva jeg mener?

 

Når jeg prøvde meg i jobb og det ikke gikk bra, var det ett stort slag i ansiktet, spesielt siden det var i en periode med bedring og jeg hadde så positive tanker om at DETTE skulle jeg klare.

 

Så jeg vil og jeg prøver å ta meg selv i nakkeskinnet !

 

Jeg håper legen nå finner ut om det er mer enn psyken som gjør at jeg er så tom for energi. Jeg er blitt tatt masse blodprøver av siste tiden og forhåpentligvis er det kanskje noe som kan fikses, som gjør meg litt mer ovenpå enn hva jeg er.

[Anonym bruker]

Jeg er nok litt der du er. Deprimert, har en dystymi diagnose, sliter med lite energi og null i tiltak til å få rumpa opp av stolen og ut av huset.. Er alenemor til tre. Ingen råd å komme med desverre, men titter innom tråden din, kanskje får jeg selv noen råd. Jeg går til samtaler med psykiatriske sykepleiere da, prøver å få endret litt på tankegangen min. Vet også at trening og gåturer hjelper litt, at jeg får økt energi av det. Men det er vanskelig å komme seg ut når man er langt nede.. Drømmer om bedring slik som deg. Håper vi klarer det snart!! )

Sender deg en klem

[Anonym bruker]

Anno 21:28. Skikkelig leit at du også har det slik, men litt godt å vite at du forstår hvordan det er å ville, men ikke finne energien til det !

 

Kanskje vi begge klarer etterhvert ? Håper svarene i denne tråden kan hjelpe deg også !

 

Jeg kjenner at det hjelper med svarene, både trøst og beskjed om å klare å ta seg selv i nakken !

 

En dag klarer vi det, for det må vi bare, jeg nekter å tro at det aldri kan bli bedre!

 

Klem tilbake

[Anonym bruker]

Kjære HI,

 

tar jeg feil hvis jeg tror du lider av post traumatisk stress syndrom?

[Anonym bruker]

Kjære deg

Jeg synes du er flink tross alt. Du er en god mamma for barnet ditt og det er noe du mestrer.

Jeg har selv slitt i mange år pga en tragedie av en barndom, som igjen gjorde at jeg tok mange dumme valg og lettvinte løsninger. Skal ikke gå inn på det her, men vil gjerne fortelle deg hvordan jeg kom ut av uføre ved egen hjelp.

Jeg begynte å tenke på hvordan jeg ville livet skulle være, og hva som måtte til for at jeg skulle klare å få det slik. Fortiden fikk jeg ikke gjort noe med, så jeg bestemte meg for at den ikke skulle få ødelegge mer for meg, men selv om jeg har det veldig godt i dag hender det at de følelsene som overskygget min barndom dukker opp og da tillater jeg med å kjenne på de litt, før jeg skifter fokus på nåtiden og hva jeg har oppnådd.

Så valgte jeg å bli alene med 2 barn siden jeg var i et destruktivt forhold som gjorde meg syk, det skjedde mye tragisk i kjølvannet av det samlivsbruddet men jeg fikk god støtte av venner, familien var mer opptatt av at fasaden fikk sprekker, så jeg valgte også de bort på en måte, vi har likevel litt kontakt i dag pga barna.

Jeg tok meg utdannelse, og det var veldig skremmende å begynne på men jeg tvang meg selv og ting ble fort bedre i forhold til det. Jeg var også åpen om alt som foregikk til en venninne som jeg hadde utallige samtaler med under denne prossesen, men valgte ikke å fortelle om hendelsene fra min barndom, det vet faktisk ingen om da jeg ikke ser hensikten at folk skal vite, og jeg har erfart at enkelte mennesker er så grusomme at de kan bruke alt det skal være mot deg.

Så jeg vil si til deg, JA ting blir bedre og du vil klare dette. Ta dine ørsmå babyskritt, sett deg et lite mål for hver dag, ordensansen kan "bedres" ved at du lager deg en ukesplan, det gjorde jeg og gud så godt det var å ha følelsen av orden.

Ønsker deg masse masse lykke til

[Anonym bruker]

Det viktigste er jo at du er en god mor for barnet ditt! Du har jo bare ett barn, og det viktigste er at du klarer å ta deg av barnet som sagt:)

Men er ikke i tvil om at en liten jobb kan hjelpe på, INGENTING er verre enn å sitte hjemme å glo i veggen..kanskje for en stund..men over tid..nei!!

Tankene gjør det bare enda mer deprimert!!

 

Kan du ikke få deg en liten jobb da? 2 ganger i uken?

 

 

[Anonym bruker]

Hei hi

 

Mange her som råder deg til å jobbe, og jeg er forsåvidt enig i at å jobbe kan gi energi og mestringsfølelse. Av det du forteller, tenker jeg likevel at dette er ambisiøst? En diagnose som ikke kan behandles av hensynet til barnet ditt og fordi du er alene, høres ut som en heldagsjobb i seg selv. Det er tøft å bli et helt menneske når ingen hjalp deg da du var barn. Det må du anerkjenne og innse at tar mye av dine krefter. Urettferdig, ja, men det var sånn det ble for deg. Du tar deg av barnet ditt, og det er også en mer energikrevende jobb for deg. Å gå en liten tur hver dag er faktisk kanskje et stort nok prosjekt?

 

Jeg er i full jobb, er gift og har to barn pluss ett i magen. Jeg har ikke hatt det optimalt i barndommen, noe jeg skjønner mer av nå. Fikk en depresjon med første barnet og sliter nå mrd mange vanskelige tanker ifht det nye barnet. Jeg tror ikke jeg klarer å jobbe fullt lengre. Og jeg må si til legen neste gang at jeg ikke klarer jobb, barn og hus med de vonde tankene. Jeg trenger ro for å ta meg av det nye barnet og sønnen min. Men jeg føler mest av alt at jeg ikke strekker til, at jeg burde orke mer og være tøffere. Det har jeg vært før jeg fikk barn. Men jeg klarer det ikke lengre, og jobber med å akseptere det og si til meg selv at det er faktisk ikke rart, at det er som det er for meg.