Angst for at noen skal vite at jeg har fødselsangst...

[Anonym bruker]

Jeg har vært til første kontroll hos jordmor, men nevnte ingenting om fødselsangsten min. Jeg hadde angst før min første graviditet, og angsten ble forsterket av komplikasjoner tidlig i svangerskapet, sykehusinnleggelse og hastekeisersnitt. Jeg vet ikke om jeg vil ha KS igjen, og jeg vet ikke om jeg vil føde igjen, men gravid igjen er jeg allikevel. Så leser jeg litt om fødselsangst og enkelte steder står det at angsten hos mange er så sterk at de tror de vil komme til å dø av fødselen.

 

Nå har det seg slik at jeg er så redd at jeg faktisk er mer redd for å faktisk overleve den. Og jeg har dessverre mer angst for å vise min sterke angst enn jeg er redd for å dø. Så hvilke følelser går jeg med om dagen? Joda, jeg går og koser meg med min førstefødte som om hver dag var den siste, og håper at dersom jeg ikke naturlig får invilget KS pga at f.eks. morkaka ligger i veien eller noe slikt så at jeg iallefall dør ved fødsel så jeg slipper å leve med en skamfert kropp og med et møte med angsten som jeg vet at jeg ikke vil kunne leve videre med.

 

Eller noe slikt... Jeg liker solskinnshistoriene her inne. I alle fall de få jeg har lest. Jeg skal lese mer, en eller annen gang, jeg klarer bare ikke så mange av gangen...

[snartmortilto<3]

Søk hjelp! For begge barnas skyld. Du vet ikke hvilke konsekvenser, eller hvilke følger dette kan gi. Jeg vil råde deg til å rett og slett bare skrive ut det du har skrevet her, og enten mail det elller gi det til jordmoren din. Du fortjener å kose deg og glede deg til både fødsel og resten av graviditeten.

[Ikkesåallerværst]

Jeg lurer på hvorfor du er redd for å vise angsten din?

 

Jeg er også livredd for å leve videre med en skamfert kropp. Men jeg prøver å tenke at det er små sjanser for å bli så skadet.. Jeg gruer meg også fryktelig til barseltida, syns det var så ekkelt og nedverdigende sist. Jeg går til psykolog, og får god hjelp der. Kan være det vil hjelpe deg å snakke med noen om det også? Ikke holde det inni deg.

[MrsMilla]

Søk hjelp tvert!

 

Dette har helsevesenet gode rutiner på, du vil meget sannsynlig få henvisning til å snakke med kompetent personale der du skal føde. Dette tar de alvorlig, for dette skal du ikke gå og bære på!!

 

Jeg fikk fødselsangst etter min første - det var en grusom opplevelse med totalruptur, tang og påfølgende fødselsdepresjon og fødselsangst. Uten smertelindring.....og ja, det var helt vanvittig vondt. Men jeg er allergisk mot det meste som finnes av smertestillende bortsett fra noen veldig få, deriblant den fulle narkosen jeg fikk etterpå da jeg ble sendt til operasjon enormt raskt (sykepleierne løp med senga mi....)

heldigvis fikk jeg ingen senskader da kirurgen som sydde meg sammen igjen gjorde en fantastisk jobb!

Men det er klart det gjorde vondt de neste seks ukene - det var mye som skulle gro! (men jeg hadde jo heller ikke smertestillende i den tida siden jeg ikke tåler disse...)

 

 

Da jeg ble gravid igjen tok jeg kontakt med jordmor og sa akkurat hvordan jeg hadde det - og at jeg overhodet ikke kom til å føde dette barnet - det måtte trylles ut på magisk vis...hehe (ikke keisersnitt, for jeg var redd for kniven....)

 

Fikk henvisning til ei god jordmor på sykehuset som startet samtaler med meg. Hun gjorde en fantastisk jobb !

 

Fødsel nr.2 gikk kjempefint uten noen komplikasjoner som helst.

 

Nå er jeg igang med nr.3, og denne gangen blir det kun noen få samtaler med jordmor for å sikre at jeg føler meg trygg også denne gangen, og jeg er ikke i nærheten av like redd som forrige gang.

 

For meg var hjelpen jeg fikk i form av jordmorsamtaler på sykehuset helt uvurdelig, og jeg er så utrolig glad for at jeg fikk den hjelpen.

Jeg har også vært helt åpen om hvordan jeg har hatt det til alle mine venninner om dette, det er aldeles ikke noe hysj-hysj, heller motsatt.

[KajaBB]

Jeg ville kontaktet både jordmor og fastlege med én gang! Det virker som om du har levd med angsten alt for lenge, og jeg kan love deg at hvis du ikke søker hjelp blir det ikke bedre. Ville ikke vært redd for å vise angsten i det hele tatt, det er helt naturlig og ingen vil tenke at du er gal. Jeg ville som noen nevnte printet ut det du skrev her, og bare gitt det/sendt det til jordmor eller lege, så slipper du å sitte der med den ekle følelsen det kan være å fortelle om sånne følelser. Jeg er sikker på at hvis du oppsøker hjelp vil alt gå bra for deg også!

 

Husk at barna dine trenger deg, og bare prøv å tenke på alt det fine dere skal oppleve sammen i fremtiden. Innerst inne tror jeg du gleder deg til å se barna dine vokse og bli større barn, så ungdom og så voksne mennesker som gir deg barnebarn! Selv om det kan være vanskelig å huske det akkurat nå. Babyen i magen kjenner jo på følelsene dine, så tenk på at den skal få det så godt som mulig.

 

Det hjelper å ha noen kompetente å prate med! Det er ingen skam i å be om hjelp. Bare tenk at barna dine trenger deg!