Brev til mannen min..

[Anonym bruker]

Kjære, kjære deg, nå vet jeg ikke hve jeg skal gjøre. Du har vel en mistanke om at jeg er psykisk ustabil, men det tror jeg ikke er tilfellet.

 

Jeg har nemlig fått en mistanke. Og den ble litt bekreftet i går, da du sto i dusjen. For en stund tilbake kom du hjem fra en reise til andre siden av landet. Da snakket du om en fysioterapeut du hadde pratet med, og det var jo helt greit.

 

Men nå er det ikke like greit. Ikke at jeg ikke unner deg litt spenning, jeg vet jo at du har vært lei av meg lenge, og saken ble jo ikke noe bedre da jeg ble gravid. Jeg skjønner også at du ikke tenner på meg, jeg har ikke mange uker igjen til termin, og ser ut som et vrak av en elefant. Men det er sårt at du ikke engang vil gi meg litt kjærtegn.

 

Som på festen vi var på nå sist. Jeg satt helt edru og var vitne til at du kysset andre jenter. På gøy. OG det HADDE vært gøy hvis jeg var trygg på forholdet vårt. Om du kanskje hadde hvertfall nusset MEG også, om enn bare på kinnet.

 

Det var nok da mistanken kom for alvor. Så jeg gjorde den store feilen at jeg leste litt på telefonen din. Selvfølgelig er det smålig, stygt-ja kanskje ulovlig. Men alt gnagde, hormonene raste villt rundt og jeg var ganske knust av å ha det sånn her.

 

Jeg vet at dere tar kontakt med hverandre innimellom. At det er på et nybegynnerstadie (tror ikke dere gjorde noe fysisk da dere møttes første gang), og at du hinter til at du skal over til hennes kant av landet igjen denne uken. At dere kanskje sees på gaten. Og at joda-du må bare ta kontakt hvis du har ledig tid.. Jeg vat rett og slett at dette kan bli noe som kan gjøre oss, hvertfall meg, ennda mer ulykkelig.

 

For jeg vet jo også at hun har kjæreste. Og at du har to barn her hos meg, snart et tredje.

Jeg vat at jeg elsker deg over alt på jord, og at du egentlig er verdens beste mann.Jeg vat at jeg ikke er verdens enkleste å leve med, men at jeg prøver med det jeg har.

 

Alle disse tankene er grunnen til at jeg kom opp på rommet der du sov i natt og satt og kikket på deg og strøk deg på ansiktet ditt. Og kjente at hjertete mitt er helt knust. Jeg elsker deg, din dumming.

[Anonym bruker]

Huff...

[Anonym bruker]

Fy faen...hiv han på huet og ræva ut av huset!! Ha litt selvrespekt jente!!

[Anonym bruker]

Det er ikke så enkelt...Jeg elsker han så høyt og dypt, tenker at dette er noen av de "vonde dagene" som følger med et ekteskap. Vi har barn sammen, og han er VERDENS beste pappa.

 

Tenk hvis jeg bare tar feil? At det ikke ligger noe mer spennende enn et nytt bekjentskap bak alt? Føler meg helt splittet.

 

Har bestemt meg for å maile han denne linken hvis jeg får flere svar.

[Anonym bruker]

Noen mennesker trenger av og til en påminnelse om hva det er de har hjemme, og hva de risikerer å miste om de ikke tar vare på det.

 

Jeg ville ha sendt han dette brevet, og lagt til at det er ingen enkel vei hjem om han velger å trå ut av ekteskapet. Noen veier er enveiskjørt.

 

At du elsker han er jeg ikke i tvil om, men det er ikke nok at én elsker i et forhold. Et nytt barn er alltid en påkjenning for et forhold, og han bør ha helt klart for seg hvor han står før barnet blir født. Derfor bør du vise han hva han er i ferd med å gå fra før han gjør det.

[Anonym bruker]

Send det til ham. Tror han trenger å forstå at han ikke er den eneste i verden, og at du ser hva han gjør, og derfor er såret.

[Anonym bruker]

Send han brevet.

 

[Anonym bruker]

Ja, jeg ror jeg skal være tøff nok til å gjøre det. Men kjenner at jeg er litt redd for reaksjonen hans, at jeg er hysterisk og kommer til å drive han enda lenger bort fra meg.

Har dere noen konkrete tips eller forslag?

 

hi.

[Anonym bruker]

Tipset mitt til deg, er å virkelig vise ham at han har såret deg. Ikke på det barnslige planet, men som en voksen, kald person.

 

Om han ikke begynner å krype, pakker du bagen din, og drar bort til foreldre, eller venninner for et døgn eller to.

[Anonym bruker]

Egentlig vil jeg tro at dersom han blir skjøvet lenger bort fra deg etter du har konfrontert han med dette-ja da trenger han egentlig bare en unnskyldning for å gå. Da er det lenge siden han har følt noe for deg uansett. Hvorfor skal du være god mor og hengiven hustru mens han er ute og lufter spenningstrangen sin?

 

Du er gravid, og selv om dette kanskje ikke er drømmesituasjonen hans så bør han ta vare på dere. Hvis han er den "drømmemannen" du gir uttrykk for...

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

huff, så trist å lese!

 

men det var et "fint" brev, missforstå meg rett!

send brevet til mannen min, også syns jeg dere kan dra til en ekteskapsrådgiver..

 

masse lykke til!! håper det ordner seg

[Anonym bruker]

Hvis han elsker deg..Hvorfor skal han få seg nye bekjentskaper hvis dere ikke har det bra sammen? Tror han at gresset er grønnere et anet sted?

 

uansett om de ikke ender opp med å ligge sammen er dette merkelig. Tror ikke han er så fantastisk som du skal ha det til, men at det er DU som er ern dørmatte for han. Han er heldig, får både i pose og sek.

 

Tror du kjæresten henes vet noe? At det er greit for HAN? Spør han...

[Anonym bruker]

Ja med mindre du klarer å prate med han,send han dette brevet. Jeg vet hvordan du har det, når jeg hadde 10 dager igjen til termin oppdaget jeg noe lignende med min mann. Det er forferdelig vont, å sitte på sidelinjen.

 

Det er så vanskelig å vite, MEN at det ligger spenning i luften er det ingen tvil om. Ja han tenker nok på henne, kansje lyst på en flørt mm. Men dette er overhode ikke greit.

Det er ikke greit å ha kontakt med andre damer,som konen/samboeren ikke vet om. Med mindre det er "strictly business". Han hadde nok ikke synes det var greit om dette var deg-som var på andre kanten av landet og var med gutter han ikke visste noe om.

 

Med min var det klarere beviser, om ønske om utroskap. Jeg ble steik forbanna, jeg klarer ikke holde følelsene borte- og fortalte han øst og vest om saken, hehe Det har ordnet seg for oss.

 

Men jeg må ligge til at min mann heller aldri gav noe kos mm. gjennom hele graviditeten. Han tennte ikke på meg. Regner med det blir slik denne gang også :/ Men etter at babyen kom var han fantastisk.

 

 

LYKKE TIL!

[Anonym bruker]

Kjære deg

 

Jeg synes forferdelig synd på deg, den usikkerheten du opplever nå er forferdelig, det vet jeg.

Jeg synes absolut at du skal sende ham dette brevet. MEN, jeg synes du skal forandre det litt. Du legger deg langflat, unnskylder ham, forstår ham i hjel, og ikke minst, du unnskylder og unnskylder deg selv. Men husk: det er ikke du som har gått over streken her! Og så er det nå en gang slik at mennesker, og kanskje særlig menn, som føler seg på tynn is, reagerer med angrep. Jeg tror dette brevet kan gi ham en følelse av at han er i sin fulle rett, at du er underdanig og livredd for å miste ham, og derfor behøver ikke han å innrømme sine feil. Min erfaring er at det ikke er lurt å gi ham den muligheten. Prøv å skrive det om litt. Ikke angrip og vær aggressiv, men prøv å gjøre det klart at du ikke finner deg i slik oppførsel, at du ikke fortjener det og ikke akter å ta det imot. Skriv gjerne at det kanskje er helt uskyldig, men at det allikevel er over streken. "Jeg er så lei meg, du sårer meg sånn, jeg elsker deg" er dessverre slikt som ikke nødvendigvis trigger noe godt i mennesker. Når andre viser svakhet, kan man lett få lyst til å "sparke" dem litt. Forstår du hva jeg mener? Ikke vær brå og fordømmende, men ikke legg deg flat heller. Vis at du har bein i nesa, og det er mye større sjanse for at han vil respektere deg. Jeg snakker av erfaring!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Mannen min fikk ett nytt bekjentskap.. Synes det var hyggelig jeg. Hun var tom hjemme hos oss flere ggr, så jeg så ikke noe galt i det.. Helt til den dagen han fikk ei mld hvor det sto "når reiser hun i kveld" (var ikke meningen å snoke, men vi hadde like tlf, og han hadde tatt med seg feil tlf på butikken, så jeg trodde jeg så på min)..da leste jeg selvsagt mer, og de hadde fått ett forhold etterhvert.. (hadde da vart en uke)

 

Jeg kastet han ut på minuttet! morgenen etter fikk han beskjed om å hente alt han eide ute i hagen vår (effektiv når jeg er sint)..

 

Ei uke etterpå kom han tryglende tilbake.. Han angret dypt. Det gjør han fortsatt. Nå har det gått ett år. Livet er ikke det samme etterpå, selv om jeg tilga etterhvert. Du kan fortelle mannen din at selv om det frister med noe nytt, så er ikke gresset grønnere på andre siden. Og hvis han angrer, og du er like snill (eller dum) som meg og tilgir, så blir ikke livet det samme etterpå.

 

Jeg har masse mannlige venner, så det trenger ikke være noe galt i det. Men at du viser mannen din at du er redd for å miste han, er ett bevis på at du fortsatt etter snart tre barn elsker han og vil kjempe for han. Det må han jo bare ta som en kjærlighetsærklæring