Tempramangsfull og 4,5 år, jeg trenger råd..

[2 smågull og en sprie på vei..]

Hei,

 

Jeg trenger sårt råd. Jeg er mamma til tre og vår mellomste gutt er 4,5 år, og han har forandret seg så mye. For ca ett år siden var han en harmonisk glad liten gutt, han var en skikkelig humörspreder. Nå etter min tunge graviditet (fikk knallhard bekkenlösning) og töff födsel, og etter å ha blitt storebror, er han en sint, frustrert og litt lett agressiv unge, som like ofte som han får sinnautbrudd, så får han også gråteutbrudd.. hva skjer?

 

Jeg har taklet dette med ulike fremgangsmåter, alt fra å forstå, og tröste, prate og oppföre meg "rolig", til de gangene jeg ikke har overskudd til å lokke frem den pedagogiske siden i meg, der jeg istedet for å vise tålmodighet blir irritert og streng i stemmen, og også sint på ham. Og når jeg har blitt sint på ham, så får jeg så forferdelig dårlig samvittighet etterpå. Jeg vil jo helst hjelpe ham og komme seg videre, og vokse, men så havner jeg i en ond sirkel. Nå i det siste har jeg begynt å lure på om jeg er årsaken til at han har utviklet seg slik. jeg vet jo at han kanskje reagerer veldig på å bli storebror, og at det er vanskelig å finne sin nye plass, men dette begynte egentlig imens jeg var gravid.. Vi har så ofte ugrei stemning pga dette, og jeg klarer ikke alltid å holde humöret oppe, jeg er sliten. jeg er ofte alene med alle tre barna og etter mange utbrudd så sliter jeg med å holde meg pedagogisk.

 

"utbruddene" kommer etter alt fra at han ikke får det som han vil, eller at vi ikke har akkurat det pålegget han har lyst på til frokost. Når han skal leke med andre barn, så blir det også ofte vanskelig.. ved matbordet har han ikke tid til åspise, sitter urolig og springer ofte unna, og vi får hente ham eller nesten true ham til å komme å sette seg igjen.

 

Er det noe veldig galt med ham? jeg har pratet med helsesöster, som mener at det hörer til alderen, men jeg har bedt om å bli satt i kontakt med barnepsykolog. (venter på time).

 

Storesöster er annerledes, hun er roligere og lettere for å leke med andre barn, hun er mere harmonisk.

 

Jeg sitter og er på gråten når jeg skriver her nå, for jeg synes det er så vanskelig å ikke få til å hjelpe ham.

 

Hva gjör dere?

[Giss]

Jeg er langt fra ekspert på dette, så jeg har ikke så mye hjelp å komme med.

Min første tanke er, om han rett og slett trenger litt alenetid med mammaen sin? Når du hadde det tøft i graviditeten så hadde du vel heller ikke så mye overskudd til ham da? Går han og tror at du ikke er like glad i ham som før eller noe sånt? - Det er du naturligvis! Jeg tenker bare på dette som sies om at den midterste ofte kommer i klemme.

Det er kjempevanskelig dette med å få nok tid med hver når man står alene med dem. Har prøvd - selvom jeg bare har to. Det må være enda vanskeligere med tre. En gang da den yngste hadde startet i barnehage, lot jeg dem få hver sin "mammadag". Da ble den ene avlevert i barnehagen mens jeg hadde kosedag med den andre - og så omvent neste gang. Er det mulig å få til noe barnevakt/hjelp/passing et par ganger så du kan gjøre noe sånnt i et par timer?

Håper du ikke må vente alt for lenge på psykologtimen og at dere får hjelp så gutten kan bli sitt glade selv igjen! Sender en klem!

[lille sprelle]

Jeg leste ikke alt, men det jeg tror på, er å lære barna å sette ord på følelsene sine. Ved å hjelpe dem til det, vil utbruddene bli færre, og så er det lettere å bryte opp en situasjon fordi barnet blir vant til å sette ord på det frmefor å rase ut.

[Lita tulle & stor gutt <3]

Vår gutt på 3,5 er litt lik din: høyt oppe og lavt nede på humørskalaen. Det er vel noe som hører alderen til, så kan det jo også ha noe med personlighet å gjøre; noen er mer senitive enn andre og "tåler" ikke så mye.

 

Vi oppdaget at ved å snakke om følelser, sette ord på ting og relatere det til noe kjent for ham, så har det blitt mindre med utbrudd fra han- selv om det fortsatt forekommer. Jeg tror vår gutt er veldig sensitiv av seg, samtidig som han er ganske så temperamentsfull. Noe er nok lært atferd fra oss, noe er plukka opp i bhg osv..

 

Jeg bruker en teknikk for meg selv når jeg kjenner det koker over; da sier jeg til ungene at mamma trenger å være for seg selv i noen minutter. Enten går jeg og setter på vaskemaskina, henger opp klær, rydder på noen rom osv. Jeg forklarer hvorfor jeg går, og hvor lenge jeg blir borte (maks 2-3 minutter, men da er jo mannen min der).. Når jeg kommer tilbake sier jeg at nå er humøret mitt mye bedre, fordi jeg fikk litt tid for meg selv, og det gjorde godt.

 

Jeg prøver også å lese signaler fra gutten min, og foreslår slike pauser for han også- fordi jeg vet at han trenger det.

 

Synes egentlig gutten din høres veldig aldersadekvat ut, jeg.. Men kanskje han trenger litt mer tid med mamma og pappa. Kanskje må dere vurdere å gjøre endringer, slik at du ikke er så ofte alene med dem? Vi prøver å legge inn litt alenetid med mamma, pappa eller begge to etter at lillesøster er i seng- og det funker veldig bra.

 

Prøv å snakk med han om følelser, eller tegne.. Så vil jeg tipse om en veldig bra bok: "Raising your spirited child" av Mary Kurschinka. Den handler om barn som er litt "mer" enn andre barn: mer aktive, mer sensitive, mer kreative osv.. Jeg har henta mange fine tips der;)