Gå til innhold

Har en 1 åring som sutrer og gråter mye, vanlig?


Anbefalte innlegg

Er MYE sutring og skriking, er så slitsomt og trist å høre på og jeg forstår ikke hva jeg gjør feil :( Hun får nok mat, passelig varm, hun har mye leker osv. Hun kan være i godt humør og leke, men plutselig begynne å sutre/skrike.

 

Hun vil også mye heller være i etasjen under hos mine foreldre enn hos meg, hun skriker når vi kommer inn i min leilighet. Jeg føler meg som verdens verste mamma :( Nå gråter jeg også, er så sliten av dette.

Fortsetter under...

Barn gjør ofte det mot den som står dem nærmest. Du, som mamma, er sikkert den nærmeste barnet har og den barnet er trygg på derfor tar barnet ut slik "uønsket" adferd og tester grensene mot deg. Det er helt normalt og du må ikke tro at det er fordi barnet ikke liker deg og at du er en dårlig mamma. Tvert imot:-)

Slik var barnet mitt også:) Egentlig fra starten. Veldig slitsomt og ikke slik jeg så for meg mammatilværelsen.

Det var noen perioder det var verre. F.eks den peioden før hun klarte å gå. Da var hun slitsom. Hun var sikkert frustrert for at hun ikke mestret gåinga, og utolmådig har hun alltid vært. Har barnet ditt begynt å gå?

Ja, hun har mye leker og blir aktivisert innimellom, men ikke for mye. Hun har leker som hun fint kan leke alene med, men plutselig kan hun bli skikkelig sutrete og gråte.

 

Føler meg som en elendig mamma siden hun så gjerne vil være hos andre, men ikke meg :( Selvfølgelig, hun er mye glad også, jeg ser jo at hun er glad i meg. Men skjønner ikke hva hun vil, det er det som gjør meg så frustrert. Ofte begynner hun på morgenen, etter stell og frokost, når hun blir satt ned på gulvet for å leke. Ofte kan hun også virke trøtt bare en kort stund etter vi har stått opp, men hun sover 12 timer pr natt (19-07) og har alltid gjort det. Hun sover også 2 ganger daglig..

 

Kanskje det bare er en fase, hun har ikke alltid vært slik. Hun holder på å få en tann, men har fått mange før uten å reagere sånn..

 

Begynner å lure på om hun kanskje har vondt noe sted? Årh, er så vanskelig å være mamma, tenker jo på alt mulig ;)

Annonse

Dette tyder på dårlig gemytt, noe hun sikkert har fått i arv fra dere foreldre. Vet du hvordan faren var som liten? Og du selv?

 

Mange unger er grinete og sure av natur. Når de blir eldre, lærer de seg å skjule det, så de skal bli bedre likt.

 

Min datter var alltid blid da hun var liten, men hørte mange som også var veldig grinete helt uten grunn. Når de vokste opp, var de andre mer sure, og lagde mer konflikter i vennegjengen enn de som var født med godt gemytt og var blide.

 

Du ser det samme i dyreverdenen. Du ser f.eks hunder som har dårlig gemytt, de er nervøse, sure, og vanskelige å oppdra. Biter eier osv. Samme med barn, men de har som regel arvet det dårlige gemyttet etter noen.

 

 

Hehe, nei både jeg og barnefar var skikkelig glad-unger ;)

Men faren har "godt" temperament nå i voksen alder da, og det merker jeg at hun også har (blir skikkelig sint og kaster ting rundt seg hvis hun ikke får det som hun vil/ikke får til ting som hun vil). Lurer på om det er mulig å komme i trassalder så tidlig?

 

min lille var også sånn. Har funnet ut at hun var på sitt verste rett før hun begynte å "prate" og gjøre seg forstått. Nå er hun blid hele dagen (hun er halvannet) og klarer å gjøre seg forstått.

Kos kos kos - nærhet, kroppskontakt, kiling, få henne til å le. Invester litt ekstra tid til tull og tøys, bas i voksensenga, overse irriterende atferd fra henne en stund. Hun er så glad i deg, hun vil ha MER ;-) Og det kan hun jo få? Hun går gjennom en voldsom utvikling, det er godt når mamma bare fjaser og er sammen med henne.

 

Sutring går i perioder- hun har helt sikkert ikke dårlig gemytt som noen her skrev, hehehe, for et komisk innlegg!

 

Godt humør smitter, så se det sjarmerende i henne og jag henne rundt i stua en runde, fang og "promp" henne på magen, eller hva som nå får henne til le ;-)

Min gutt var også veldig sutrete og grinete rundt den alderen der. Han fikk full oppmerksomhet hele tiden ellers begynte han...

Ganske slitsomt å høre på ja.

 

Fra 1 1/2 år snudde det og han ble en skikkelig gladgutt. Han begynte ikke å gå før han var nesten 15 mnd og jeg tror det frustrerte han litt også. Nå er han over 2 år og tidenes solstråle og sjarmør. Så det er stor sannsynlighet for at det går over :)

Bare hold ut og se fremover :)

Jeg tror heller det ikke var slik med min at hun ikke fikk nok oppmerksomhet eller at vi tullet mye med henne. Jeg tror det er slik rett før

de endelig klarer å gå, gjøre seg forstått og kommunisere bedre.

 

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...