Alene og nedstemt, ønsker gode ord for å snu :o( til :o) igjen,,,,

[Anonym bruker]

Hei!

Har bare litt behov for å lufte triste tankene mine litt...

Hvorfor føler jeg meg så nedstemt om dagen, hvor er gleden over å bli mamma for første gang blitt av?

Føler meg ganske så alene om dagen, delvis sykemeldt og har "tid" til å la tankene vandre...

Jeg og barnefar hadde et vondt brudd pga graviditeten, ble slutt da jeg var ca 3 mnd på vei Mye vonde krangler om hva vi skulle gjøre, ikke planlagt graviditet dette og godt opp i 30 åra begge to, han har flere barn fra før, jeg har ingen, jeg valgte å beholde baby, og da valgte jeg samtidig bort barnefaren (savner ikke han, vel, savner jo, men mest hvordan han var føre dette, men hans måte å takle dette på, vel, alt han sa gjorde at jeg er mest skuffet over han men også meg selv som kunne tro han var en voksen ansvarsfull mann, men nei, oppførsel som en trassen tenåring... skuffet over meg selv som ikke så hans virkelige jeg...Kort tid etter fikk han seg ny dame og jeg har ikke hørt fra han... han er vel ferdig med dette selv om sist vi pratet "avtalte" at han skulle ta kontakt når han følte seg klar

Nå er jeg halvveis i svangerskapet,og gleder meg over babyen imagen, men gruer meg også til å gjøre dette alene, men vet med meg selv at dette klarer jeg!

Men har vonde og triste dager, oftere og oftere... føler "spiralen" går nedover ikke oppover..

Jeg har noen veldig gode venner som stiller opp,men også noen som jeg (tror) trekker seg unna, hører sjelden fra dem etter at jeg fortalt om hva som har skjedd/skal skje Selv om det er travle hverdager, tar det jo ikke lang tid å sende en sms??

Kan det være at de ikke aksepterer mitt valg og stille "forsvinner" bare? Tør ikke spørre direkte for redd det skal være det og at de egentlig ikke vil ha særlig kontakt mer eller at det ikke er sånn og at de blir lei seg at jeg kan tenke sånn?

Er det bare hormonene som "løper løpsk her? Har et risikosvangerskap pga alder men går jo bedre med kroppen min nå men nå er det mest "psykisk", med alle triste tankene mine,..... blir så sliten av det og kunne trengt litt ekstra oppmerksomhet og kos, men vil ikke mase og spørre om finne på noe hele tida, har en del gode nære venner, men ser de jo ikke så ofte som jeg nå føler jeg har behov for..

Hvordan kan jeg si det på en måte så de forstår, jeg er alene, men jammen, nå føler jeg meg også ensom og det er en utrolig vond følelse Bekymrer meg forhåpentlig uten grunn, men håper jeg ikke mister venner pga dette.... Bekymringer for framtiden og nåtiden, men at jeg valgte det riktige for meg er jeg iallfall helt sikker på!

Åh, nå er det er det jammen liv og røre i magen, babyen som muntrer meg opp litt <3 ?? LItt mye rollercoaster følelsesmessig nå, noen som føler for noen oppmuntrende ord tilbake? Blir satt stor pris på

I uke 25 nå, og vil gjerne nyte dette.... Ble et langt innlegg dette men, ønsker iallfall å gi alle som er innom her og leser dette, en "nettklem", takk for at du leste og kanskje sendte noen gode tanker tilbake...

[Fru Eriksen]

Det var mye trist og vondt Skjønner at humøret går opp og ned. Jeg synes du er tøff! Det er ikke noe morsomt å bli behandlet slik av barnefaren. Hold deg til de vennene og familien som du vet støtter deg, og ikke tenk så mye på hva alle andre måtte tenke. Selvfølgelig blir man mye mer sårbar når man er gravid, og man lurer på hva manglende sms'er kan bety eller ikke bety. Som regel har de fleste mye å tenke på i sine egne liv, og manglende kontakt trenger absolutt ikke bety at de er imot dine valg, men at de rett og slett har nok med sine egne ting akkurat nå.

Tviler ikke på at du klarer dette helt fint alene. Om barnefaren er så lite interessert, kan det nok være bedre for både deg og barnet at han holder seg vekk fra deres liv. Istedet kan du, når som helst, treffe en ny mann som faktisk er verdig både deg og babyen din. Det skjer når man minst venter det:)

Og tenkt, om noen få uker er du to. Da har du et lite vidunder som elsker deg over alt på denne jord, og ikke vil annet enn å være nær deg mest mulig:)

Ønsker deg all mulig lykke til videre. Dette fikser du helt fint

[MsPondus25]

Kjære deg

 

Jeg er glad du føler at du for deg selv har tatt det riktige valget, og det kommer til å gå så bra!!! Tror nok de ekte vennene vil stille opp for deg uansett, og de som ikke gjør det - vel, de er ikke verdt å samle på heller. Kanskje du skal høre med helsestasjonen om de har grupper for kvinner i samme situasjon som deg? Vet mange kommuner har det, og kanskje det kan hjelpe å ha noen i liknende situasjon i omgangskretsen? Ønsker deg hvertfall lykke til i tiden som kommer klem

[Anonym bruker]

Hei,

 

Ser det er en stund siden du har skrevet dette. Håper det går bedre med deg. Vet akkurat hvordan du har det, det samme skjedde med meg da jeg var 3 mnd på vei. Han fant seg en annen og bestemte seg for å få en unge med henne med engang selv om han prøvde alt han kunne å få meg til å ta abort ofr han var ikke klar for å bli far.

 

Vel nå er min baby 6 mnd og det går fremdeles litt opp og ned her. Vil bare si at ikke forvent at alt blir kjempetopp med engang babyen kommer, men selvfølgelig kan det skje Jeg føler meg veldig ensom selv om jeg har venner og familie. BF har ikek vært interessert i barnet i det hele tatt. Det går bedre og bedre her men har noen jeg kan prate med når jeg føler for det.

 

Og tok opp det med vennene mine at de ikke tok så mye kontakt da jeg var lengst nede og de sa de ikke visste hvor ille jeg hadde det. Så vil anbefale deg og fortelle de hvordan du føler deg for de kan ikke lese tankene dine.

 

Men alt vil ordne seg og du kommer til å kose deg veldig

 

lykke til