Ingen drømmeopplevelse. Ks neste gang!!

[Slusa]

Ti dager før termin kl. 03.00 gikk vannet mens jeg lå og sov. Jeg trodde jeg hadde tisset på meg, og gikk på do. Men DA tisset jeg... Jeg ringte føde og sa at jeg trodde kanskje at vannet hadde gått. De ville ha meg inn. På sykehuset viste maskinen at det ikke var tegn til rier, så jeg skulle dra hjem igjen og vente til riene kom skikkelig i gang.

 

Jeg sov veldig lite etter det siden jeg var veldig spent på hva som skulle skje! Rundt kl. 09.00 begynte riene... De var ikke regelmessige, men plagsomme og småvonde. De tok seg opp og gikk litt tilbake igjen, og sånn holdt det på hele dagen. Kl 18.00 var vi på visitt på sykehuset. Et vennepar hadde fått baby i løpet av natten. Da jeg var der, og hørte alle babyene som skrek, satte riene i gang med full kraft. Jeg følte jeg revnet innvendig, og vi dro hjem igjen. (Vi bodde bare et par minutter fra sykehuset). Riene kom regelmessig og var ganske så heftige, og jeg kjente jeg fort ble sliten siden jeg nesten ikke hadde sovet natten før. Jeg ville ikke være på sykehuset så lenge, så vi ble enige om å dra inn når det var 2 minutter mellom riene. Jeg sendter mannen i seng i 22-tiden, men hadde så sterke rier at jeg ikke klarte å sove. Når klokken var 02.30 hadde jeg to minutter mellom riene og ropte på mannen. Den siste timen hadde jeg sittet på kne i lenestolen og grått og dunket hodet i stolryggen for å prøve å fokusere på noe annet enn smertene. Det var da 1 døgn siden vannet gikk, og 18 timer med rier.

 

På sykehuset fikk jeg rom med badekar, siden planen var å føde i badekar i rolige omgivelser. Etter jeg hadde blitt lagt inn ble riene uregelmessige. JM anbefalte meg å sove litt siden jeg nesten ikke hadde sovet det forrige døgnet. Det funket heller dårlig. Kl 07.00 var det vaktskifte, og et nytt menneske å forholde seg til. Kl. 09.00 fant de ut at de skulle sette meg på drypp siden riene hadde vart i 24 timer uten noe særlig åpning. Allerede på dette tidspunktet hadde JM anbefalt meg epidural flere ganger. Men siden jeg på død og liv skulle oppi det forbanna badekaret, så kunne jeg ikke ha epidural. Et annet problem var at jeg måtte ha 5 cm åpning før jeg fikk gå oppi vannet. Da de satt dryppet hadde jeg bare 3 cm!

Dryppet virket fort og jeg fikk ingen pause mellom riene. Når den ene sluttet, begynte den neste. Det var helt for jævlig!! Tårene rant, men jeg bet tennene sammen, og psyket meg opp og tenkte at jeg snart skulle få bade. KL.11 sjekket de åpningen igjen - 4 cm! JM maste fremdeles om epidural, og mente dette slet meg ut og at jeg ikke ville klare pressriene hvis ikke jeg ga etter. Jeg tenkte at siden det hadde åpnet seg 1 cm. på 2 timer, så var det bare snakk om et par timer til før jeg kom opp i badekaret..... Kl. 13 målte hun på nytt - fremdeles 4 cm! Da brøt jeg fullstendig sammen. JM nevnte epidural igjen, og jeg var så utslitt og nær ved å gi opp alt at jeg sa de kunne gjøre som de ville. Dermed forsvant håpet om den flotte fødselen jeg skulle ha....

 

En time senere fikk jeg epiduralen og klarte å slappe av så mye at jeg fikk sove en time. Epiduralen gjorde meg nummen i bena og jeg klødde enormt! Men kl. 17 kjente jeg at jeg måtte presse - 10 cm. åpning!

Epiduralen ble koblet ut, og jeg måtte over på lystgass. Den gjorde meg skikkelig kvalm og smertene var grusomme. Det hadde vært vaktskifte igjen, og jeg måtte forholde meg til nok et menneske. I tillegg til dette så fikk jeg ikke bruke tyngdekraften når jeg skulle presse i og med at bena mine fremdeles vvar numne, og jeg var utrolig sliten. Jeg lå på rygg med bena i bøyler, og følte meg totalt blottlagt. For å klare å gjennomføre måtte jeg gå inn i meg selv og jeg sluttet helt å kommunisere med de rundt. (Jeg ble misbrukt da jeg var liten så dette var en særdeles dårlig fødestilling for meg).

 

Jeg presset og presset, men holdt helt kjeft. Det kom ikke en lyd ut av meg, og JM sa flere ganger at det var viktig at jeg kommuniserte.... Barne kom fram ved hver pressrie, men sklei tilbake hver gang den var over. Etter tre kvarter begynte det å bli veldig folksomt inne på rommet. Jeg så hvitkledde, blåkledde og grønnkledde på alle kanter. Hjerterytmen til babyen var blitt svak og uregelmessig, og de sa at hun måtte ut. Da kom sugekoppen. Men den glapp 2 ganger. Så sa de "dette er siste forsøk. Nå haster det". Jeg var så utkjørt at jeg tenkte "nå dør jeg, og det er helt greit!" På 3.forsøk kom hun, og jeg fikk et raskt blikk på henne før de førsvant avgårde med henne. Hun ble født kl. 18.05, var 3290gr, 50 cm lang og 26cm i hodeomkrets. 39 timer etter vannet gikk og 33 timer med rier! Beina mine ristet i bøylene, og jeg kjente en intens svie. Det satt ei der nede mellom beina mine, og jeg spurte hva hun holdt på med og hvor ungen min var. Hun sa at jeg hadde revnet innvendig og blødde kraftig, så hun hadde begynt å sy... "Vil du ha bedøvelse?" "Eeeeh JATAKK!!" Etter en stund kom de tilbake med datteren min. Hun hadde visstnok dårlig puls, og var litt misfarget så de måtte ta seg av det, derfor hadde de forsvunnet. Jeg fikk vite at jeg fikk 17 innvendige sting og 2-3 pyntesting utvendig.

 

Dette er 10 år siden, men jeg husker det som det var i går. Tre år senere fikk jeg en gutt med planlagt ks. Nå er jeg gravid igjen og har søkt om ks. Skal ha samtale med overlegen om en uke.. Krysser fingrene!!

[Anonym bruker]

Hvordan gikk deg med deg på samtale..?

 

Dette kunne like godt ha vært meg.. Jeg ble sydd i nesten en time av to jordmødre og en lege på samme tid, mesteparten på innsiden.. Har store smerter den dag i dag og har bedt om ks denne gangen. Alle leger, gyn og jormor sier at jeg ikke har noen andre valg, men sykehuset er ikke enig.. Må vente 3 mnd på samtale med sykehuset, har fått time to mnd før fødsel.. Skulle gjerne fått avklart dette med en gang, klare ikke lenger å glede meg over graviditeten..