Har akkurat opplevd en ma (denne uken), noen tanker rundt dette...

[Anonym bruker]

Uke 10: Jeg begynner å spotte og har litt smerter. Jeg får komme til jordmor som leter etter fosterlyd/bevegelser uten å lykkes. Hun sender meg til sykehuset. Legen setter inn ultralyden og det tar meg nøyaktig et sekund å se at babyen min er død. Jeg var til ul i uke 6 hvor alt så tilsynelatende bra ut, rett etterpå sluttet hjerte å slå.

 

Legen prøvde å være forsiktig og startet med å si: "Dette ser ikke ut som et foster i uke 10,desverre". Jeg strigråt og sa: "Jeg ser at dette er et foster i uke 6/7. Jeg ser at det ikke har vokst siden sist. Og jeg ser at hjertet har sluttet å slå." Jeg gråt og gråt.Overlegen strøk meg over kinnet.

 

Dagen etterpå ble jeg innlagt på gyn.for å igangsette kontraksjoner. 4,5 timer senere kommer verdens minste knøtt til verden. For MEG var dette en baby, for MEG er jeg englemamma og jeg MÅ få lov til å sørge...bare en liten stund...

 

Jeg skjønner at dette er noe som skjer de fleste damer en gang iløpet av livet -noen opplever det også flere ganger. Det er grusomt og urettferdig. Det er navneforslag, tanker, drømmer og håp som dør sammen med det lille knøttet. Det går bedre og bedre for hver dag, jeg er tilbake på skolen og jeg prøver å forholde meg til det på en naturlig måte.Det var tross alt naturen som ordnet opp...

[Erle79]

Det er klart at du skal være lei deg, kjære deg. Man må sørge når det har vokst noe i magen, som var i ferd med å bli noe fantastisk, og så plutselig finnes det ikke mer. Babydrømmen er jo like sterk, om ikke sterkere etter en ufrivillig abort, og det kjennes fortvilende å måtte rykke tilbake til start. Veldig fint å høre at du har oppdaget mønsteret - det går litt bedre for hver dag som går, tårene kommer etter hvert sjeldnere. Håper du blir raskt gravid igjen (dersom du ønsker det). Klem fra meg

[Anonym bruker]

Tusen takk for et trøstende svar. Jeg føler at dagene er lettere, men det kommer enda tilbakefall hvor dagene er tunge og tårene sitter lett. Jeg har pcos så jeg er redd for at det skal ta lang tid eller at vi i verste fall ikke skal klare å bli gravide igjen. Håper at mensen skal komme om et par uker slik at vi kan starte prøvingen igjen. Føler meg veldig ambivalent, for i det ene sekundet føler jeg en veldig sorg og i det neste er jeg positiv og klar for et nytt forsøk. Jeg har to friske prinsesser fra før, så jeg vet at jeg kan, og det er jo en trøst.

 

Det beste hadde vært at det klaffeti går -om jeg kan si det sånn;)