Frustrert pappa som ikke vil beholde

[Prinsana]

Hei.

Jeg er ei voksen jente på 40 som har blitt uplanlagt gravid på P-pillen. Skulle så gjerne ha vært glad, for hjertet mitt har ønsket seg en atpåklatt lenge. Men har brukt det siste halvåret på å bearbeide meg selv og instille meg på at det ikke ville bli fler, for samboeren min har sagt tydelig i fra at han ikke ønsker fler barn. Fornuftsmessig skjønner jeg jo det, vi har fem til sammen i alderen 11 til 22. Men nå har jeg altså blitt gravid, og klarer ikke tanken på å ta abort. Det knyter seg i magen, og jeg tror ikke jeg kan se meg selv i øynene etterpå om jeg skulle la meg overtale. Samboeren har reagert med alt fra sinne, til misstro og påstander om at jeg er egoistisk og ikke forstår konsekvensene. så når vi først fant det ut var han med til legen og bestilte abort, jeg var helt i tåka...gråt fra vi kom inn på kontoret som selvfølgelig var fullt av gravide damer og småbarn, til papirene var signert og vi var hjemme igjen. Gikk i to uker uten å tørre å åpne postkassen, kunne jo ligge et brev fra sykehuset der... Nå har jeg ombestemt meg og han er bare stille.....jeg hater den stillheten. Hva skal jeg gjøre? Er redd for at han flytter fra oss, og det vil jo få store konsekvenser for hele ungeflokken. Samtidig vet jeg at han er en fantastisk pappa, han tar så godt vare på jentene sine, og stiller opp det han kan. skulle ønske at han snur, og at vi kan få feire jul med hele bøttebaletten, og glede oss sammen over den lille gaven i magen...... Oj, dette ble langt......Noen som har noen gode tips og råd til ei fortvilt, voksen jente.....?

[Anonym bruker]

Hei!

Det høres ut som en skikkelig trist situasjon å være i. Og jeg må bare gi råd utifra mine egne erfaringer. Jeg ble uønsket gravid da førstemann var 5 mnd, og tok abort. Og selvom jeg nå føler at det sikkert var for det beste, så var det virkelig det værste jeg noen gang har opplevd! Det var fryktelig vondt, og jeg gråt i ukesvis. Nå som jeg er gravid igjen har jeg klart å komme til en forståelse med meg selv om at det er den samme sjelen som nå skal få komme til livet.

 

Dette er kanskje ikke stor hjelp, da du kanskje bestemmer deg for å ta abort. Jeg tror hvertfall at dersom du beholder barnet, og mannen din ender med å flytte fra dere, da ville nok han forsvunnet før eller siden uanset.. Og jeg tror ikke det ender med det! Han må bare venne seg til tanken. I verste fall varer stillheten til han får se det vakre barnet!

[Prinsana]

Tusen takk for gode ord.

Jeg tror jeg vil reagere på samme måte om jeg skulle ta abort, jeg vet jeg vil angre resten av livet, og at det vil bli et stort, tomt hull inni meg. Han sier det bare får konsekvenser for meg om jeg tar abort, men det stemmer ikke, jeg vil ikke klare å se noen i øynene etterpå, aller minst meg selv. Syns det er en fin tanke du har om at er den samme sjelen som nå er på vei til livet. Håper du får et godt og rolig svangerskap.

Jeg har bestemt meg nå, for at jeg ikke skal la noe ta fra meg gleden over spiren i magen, og at det skal fortelles med glede til familie og venner når den tid kommer. Klarer godt å se for meg gleden i øynene til sambo også når han får tenkt seg om.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke så ofte inne her-og ble glad nå for å se svaret fra deg. Jeg syns det er et bra valg du tar-og jeg tror virkelig at dere kommer til å få det veldig fint! :-) lykke til i tiden fremover :-)