Hvordan komme seg gjennom dette.

[J74]

Jeg er ny i dette forumet. Har lest mye på sidene, men har ikke registrert meg før nå. Har vært en stor hjelp å lese andres innlegg, men tenkte det nå var på tide at jeg deler noe jeg også. Jeg og min samboer har forsøkt i litt over 1 år å få barn. Ingen av oss har barn fra før. Vårt problem er ikke å bli gravide, men å fortsette å være gravide. Vi har mistet 3 ganger på 12 måneder: MA/OB i september-10, MA/OB april-11 og MA september-11. Den siste gangen så vi hjerte i uke 6 men det var stoppet opp på ultralyd i uke 9. Siste gangen gikk jeg på vri one, abyl-E og klexane. Dette var mest sa synlig årsaken til at vi kom lenger denne gangen. MA'ene har blitt oppdaget fordi jeg har ønsker UL rundt uke 8.

 

De første gangene klarte jeg å skyve bort det som skjedde, klarte det også nå den siste gangen inntil for noen uker siden. Da sa det plutselig pang. Jeg sover dårlig, har vondt i magen hele tiden, gråten er til en hver tid i halsen (gråter støtt og stadig i smug), har mistet troen på at vi får det til, får vondt av å se alle andre som får det til, klarer ikke lenger å glede meg over andre ting i livet. Jeg går rundt med en konstant redsel for at vi ikke skal få barn.

 

Jeg om min sambo har det veldig fint sammen, og har trøstet oss mye med at det viktigste er at vi har hverandre. Nå klarer jeg ikke å trøste meg selv med det lenger. Vi har det fortsatt fint, men jeg føler meg så alene i dette.

 

Er til utredning på Ullevål, men er fortsatt flere uker til vi får svar på de første blodårøvene. Tiden går utrolig sakte. Er også sykemeldt 50 % for å kunne ta det mer med ro, men syntes det er vanskelig å være alene med tankene og smerten.

 

Uff dette ble veldig negativt, men er så sliten over å aldri få fri fra smerten og redslen som jeg har inne i meg. Vet ikke hvem jeg skal snakke med. Har menge veldig gode venninner, men de er enten gravide eller har småbarn så jeg orker liksom ikke å dele med dem hvor vanskelig jeg har det for tiden.

 

Føles godt å få skrevet her og få ut noe av frustrasjonen min. Har skjønt at det er mange som har hatt glede av å være her inne. Alle her inne fortjener å lykkes snart. Jeg krysser fingrene for oss alle sammen.

[lykke73]

Uff, det er ikke noe gøy å gå igjennom dette. For så vidt er det heller ingen trøst at det er andre som også har gått igjennom det. For når det står på som verst, finnes det nesten ikke noen trøst. Men jeg har også gått igjennom det ikke mindre enn 9 ganger. Så jeg vet at det er tungt, og det føles ganske meningsløst å måtte gå igjennom det gang etter gang. Men, jeg har vært så heldig å ha fått to flotte gutter. Så de gangene det var riktig ille slik som du opplever var før jeg fikk guttene. Jeg gikk også igjennom tre aborter før jeg fikk den første, og det var tøffest. Jeg viste at jeg kunne bli gravid, men jeg viste jo aldri om jeg klarte å fullføre et svangerskap. Men den 4. gangen jeg ble gravid, klarte kroppen å bære frem fosteret og resultatet ble en velskapt gutt:-)

 

Jeg mistet også veldig tidlig i svangerskapet. Vet ikke hva som gjorde at jeg klarte å bære frem det, men jeg tok alle forholdsregler og ble sykemeldt med en gang jeg ble gravid, tok det med ro og slappet av, spesielt helt til uke 12. Men det sies at det ikke har noe å si, men for min egen del, så gjorde jeg det.

 

Tror også at det er ikke så mange som klarer å sette seg inn i hvordan det er å miste gang etter gang. Noen kan jo si "ja men det var jo så tidlig" ja ja men du har jo gått igjennom det så mange ganger. Det er nesten at da må vi jo kunne takle det mye bedre. Men, personlig syns jeg det er like tungt hver gang.

 

Ønsker deg lykke til videre, ikke gi opp - prøv å se fremover og tenk positive tanker:-)

 

[Erle79]

Slettet. Reklame.

[sunnhetenselv]

Dette er omtrent som å høre om meg selv..Jeg og teeenker veldig mye på alt dette om dagen..I og med at vi ikke har noen fra før føles det ekstra sårt..Har det gått en gang før så veit man at det KAN gå i alle fall..(ikke meningen å si at vi har d noe værre enn andre altså).

Jeg føler meg og veldig alene om dette.Ikke lik kult å sitte og snakke med gravide venninner om dette..Og mange av de ser jeg føler seg utilpass når det blir prat om det..

Har alltid tenkt at dette skjer da ikke meg,men jammen,..Jeg er egentlig ferdig utredet men skal gjennom privat også for å sjekke opp noen ting..så får vi se..lykke til:) håper vi kan snakkes mer fremover

[J74]

Takk for forståelsesfulle og oppmuntrende svar. God trøst i å lese om andre som har følt på samme måte, men som har fått det til. Skulle bare ønske det finnes en mirakelkur for å få bort den vonde følelsen jeg har inni meg, og som jeg føler jeg aldri får fri fra.

 

Jeg har vært inne på siden din flere ganger Erle, veldig bra, og skal kjøpe boken. Ellers tror jeg at jeg har lest det som er å lese på nettet .

 

I dag har vært en dårlig dag, men da blir det sikkert en bedre dag i morgen. Glad jeg kom meg inn her :-). Neste milepel blir når utredningen er ferdig.

[J74]

Det hadde vært veldig fint hvis vi kunne snakke litt sammen fremover sunnhetenselv. Hvor lenge har dere prøvd? Konkluderte utredningen med noe?

 

Jeg er spent på hva vi får beskjed om. Vet ikke om det beste er at de ikke finner noe, eller at de finner noe. Finner de ikke noe er jo det på et vis bra, men da får vi jo heller ingen forklaring eller noe vi kan gjøre med. Finner de noe, kan det jo hende at det er noe vi kan gjøre noe med det, men hva hvis de finner ut noe som vi ikke kan gjøre noe med. Uansett bra å vite, men også litt skummelt.

Om dagen går jeg rundt å veksler på å være stressa på at vi må bli gravide raskt, mens en annen del av meg er livredd for å bli gravid igjen...... Ikke lett det her .

 

 

[sunnhetenselv]

J74: Vi begynte som prøvere februar 2010 og jeg ble gravid veldig raskt.. gikk galt i uke 14. Neste gikk galt i uke 10-11 og det samme på siste. Alle gangene har jeg blitt gravid veldig fort..Men kroppen min klarer ikke kvitte seg med det døde så jeg har hatt 3 utskrapninger.. På utredningen var alt normalt..Og jeg har like følelser som deg når det gjelder det..-Hadde nesten håpet det var noe, så de kunne gjøre noe med det.Men samtidig kunne det vært noe de ikke fikk gjort noe med.

Etter alle utskrapninger hadde jeg noe tynn slimhinne..Men da jeg leser i papirene mine er den visst veldig tynn??Ikke veit jeg..Har derfor etter anbefaling av fastlegen min bestilt time til privat gynekolog før å høre en annens mening..Jeg tenker veldig på å få beskjeden at jeg ikke kan få barn..Gleder meg ikke over noen andre som blir gravide,og føler en bunnløs sorg..

 

Alle sier jeg er sååå ung(født i 84), men det er nå jeg vil ha barn..Tolmodighet er ikke min sterke side desverre.Hvor langt var dere i prossesen?

 

 

 

Dette ble langt...Håper vi kan være til trøst og glede for hverandre:) Godt å ha noen å snakke med som går gjennom det samme

[søtespire]

Jeg føler virkelig med deg. har selv opplevd dette fire ganger, akkurat når jeg kommer til uke 5.

å se blod på papiret når man skal tørke seg er en helt for jævli følelse, og jeg kan godt tenke meg at det å ikke se liv på ultralyd er like ille, om ikke verre.

jeg skal også kjøpe boken din erle,

jeg føler du beskriver det der med blod på papiret akkurat som jeg føler det, og det var grunnen til at jeg tenkte: den boken må jeg kjøpe...

 

så jeg gleder meg til å lese den, og håper jeg får det bedre etterpå. jeg prøvde crinone og albyl-e sist gang, men det funka ikke på meg.

 

livet skal ikke være lett for noen. og man begynne jo å tenke på om man noen gang blir mamma..

 

håper du finner deg til rette her hos oss. her kan du spørr om hva du vil... ingenting er dumt.

det er godt å ha noen å skrive til.

 

klem

[Lykkebumpen]

Hei J74 og dere andre som strever her inne.

Jeg har tidligere ikke skrevet noe her inne selv, men har hatt stor nytte og trøst av å lese det andre har delt.

 

De siste to årene har jeg hatt fire aborter, to ma oppdaget i uke ni og tolv, og to sa, begge etter snaut seks uker. Jeg ble utredet etter tredje abort, hvor man først trodde jeg hadde leiden mutasjon med forhøyet blodpropprisiko, men dette ble tilbakebevist på nye målinger, og dermed var alt normalt. Jeg fikk likevel Albyl E, blodfortynnende, ved fjerde forsøk, samt Crinone fra oppdaget graviditet, men det endte i sa. Crinone var da mest for å gi meg følelsen av å prøve noe annet, det var ingen medisinsk indikasjon.

 

Ved femte graviditet tok jeg også Albyl E og Crinone. Nå har jeg termin om 39 dager, og kan nesten ikke tro at det er jeg som har et nesten fullgått svangerskap. Jeg kjenner godt igjen alle de vonde, tunge følelsene dere forteller om, men kan også fortelle at de nå langt overskygges av at vi nå endelig lykkes. Jeg håper min historie kan gi dere litt mer tro på at det kan gå godt neste gang.

 

Gode klemmer.

[Anonym bruker]

Denne er til Erle79.

Jeg synes det er smakløst å reklamere for sin egen bok i et slikt innlegg som dette.

Her er det noen som har det vanskelig også benytter du anledningen til å tjene penger på dette.

Det er ikke mitt innlegg og jeg vet ikke hva andre synes om dette, men jeg mener det er direkte smakløst.

Jeg har også meldt det inn til administrator, så får de ta det hvis de mener det samme som meg.

[Erle79]

Hei anonym. Nå kjenner jeg at jeg ble veldig lei meg. Jeg er en av dem som har vært veldig aktiv her på habituell abort-forumet de siste årene. Jeg har brukt mye tid på å svare på spørsmål her på forumet, og jeg vet at mange har satt pris på det. Det er ofte de samme spørsmålene som går igjen og igjen, så nå har jeg samlet mye av kunnskapen på et nettsted og i en bok, slik at man får man svar på det meste, på en effektiv måte. Jeg brenner virkelig for å informere om habituell abort, og å oppmuntre kvinner til å fortsette og prøve å få barn, selv om man opplever mange aborter. Jeg har på ingen måte ment å være smakløs og jeg er ikke ute etter å tjene penger (jeg har betalt mye mer for å trykke bøkene og opprette nettstedet enn jeg noensinne vil tjene inn igjen på boksalget). HI, jeg er veldig lei meg hvis du, i likhet med anonym, har oppfattet det som at jeg benytter anledningen til å tjene penger på dette. Jeg tar selvfølgelig innspillet ditt til etterretning anonym, og vil ikke forsøke å selge boken min gjennom denne kanalen i fremtiden.

[J74]

Først vil jeg bare si til deg Erle at jeg er glad det finnes personer som deg. Personer som tar initiativ og engasjerer seg i dette temaet. Foruten dette forumet finnes det svært lite for oss der ute og jeg opplever at vi står alene i det. Det er ingen vi kan snakke med som kan om dette, det er ingen steder hvor vi kan gå hjelp og informasjon. Alt det jeg etter hvert vet er fordi min samboer og jeg har brukt timesvis på nettet. Jeg fikk ikke en gang tilbud om utredning og hadde det ikke vært for din nettside så hadde ikke jeg visst at vi hadde krav på utredning. Jeg skal kjøpe din bok og gleder/gruer meg til å lese den.

 

I fht til utredning på Ullevål er det noen andre som har gjort det her? Lurer bare litt på tiden. Jeg fikk beskjed om at når prøvesvarene fra spes koromosomtestene foreligger, vil vi bli kalt inn til en samtale. Har Moen erfaring på om msn får denne timen raskt når prøvesvarene er klare? Før vi har de svarene ville de ikke forholde seg til oss. Merker jeg er redd for at det skal gå enda lenger tid......

[Erle79]

Tusen inderlig takk for det siste innlegget ditt J74. Jeg har gått rundt med gråten i halsen i hele ettermiddag, og vurdert å fjerne hele nettstedet og kaste bøkene, etter å ha lest det andre (anonyme) innlegget over. Slik den andre brukeren oppfatter meg er jo bare helt motsatt av hva jeg ønsker å oppnå med prosjektet mitt!

 

Jeg tjener jo ikke penger på dette (og ønsker heller ikke å gjøre det), men det koster litt å produsere bøkene (jeg har ikke noe forlag i ryggen enda), og for å unngå altfor store økonomiske tap her på hjemmefronten, så må jeg ta litt betalt for bøkene.

 

Jeg anser dette som min form for “frivillig” arbeid, å hjelpe en pasientgruppe, som jeg tilhører, og som rett og slett er litt nedprioritert.

I starten av prosjektet mitt vurderte jeg å legge ut all informasjonen på nettstedet, men jeg innså ganske raskt at ettersom mye av informasjonen er såpass sensitiv, ønsker jeg ikke at den private historien min publiseres offentlig i elektronisk form. Det er intime detaljer om ekteskap, depresjon og følelser, og jeg er villig til å dele dette med dere (habituell abort-”venninnene” mine) i bokform, men ikke slik at hvem som helst kan google det på nettet.

 

Jeg ble veldig glad for å lese at du fant ut om krav på utredning via nettstedet mitt - det er akkurat derfor jeg har laget det, for å få fakta om habituell abort “ut der”!

 

Angående utredning på Ullevål kan jeg dessverre ikke hjelpe deg...

 

Klem fra meg, som egentlig burde skifte nick fordi alle vet at jeg heter Siren

[Lykkebumpen]

Jeg ble utredet på IVF-avdelingen på Ullevål. Husker ikke nøyaktig men tror det gikk seks til åtte uker til resultatene forelå. Vi fikk time raskt etter dette. Siden man først trodde jeg hadde økt risiko for blodpropp, fikk jeg da med meg resept på Albyl E, og avtale om at jeg skulle starte på disse fra neste påviste graviditet. Jeg skulle også kontakte avdelingen når jeg ble gravid for ultralyd ukentlig fra ca uke 6.

 

Disse ukentlige ultralydene var helt essensielle for oss, vi levde for en uke av gangen, frem til neste kontroll.

 

Erle79, jeg vil bare si at jeg har lagt merke til mange gode innspill og svar fra deg tidligere her inne. Derfor føler meg trygg på at boken din har noe godt å tilby for kvinner som opplever det vi har vært igjennom, selv om jeg ikke selv har brukt nettstedet ditt eller lest boken din.

[Drømmen om 2 små oppfylt]

Kjære J74,

 

Jeg vet det er jævlig, gikk selv gravid i 2,5 år, og i løpet av den tiden hadde jeg først 1MA (oppdaget uke 14), så 1SA (uke 9), så 1SA til (uke 6) til og til slutt 1MA (uke 9). På den siste hadde jeg vært og sett hjertet slå i uke 8 - uken etter gikk det rett vest. Det var en skrekkelig tid - men jeg var så heldig å ha et barn fra før å glede meg over, og som deg et godt forhold til en stødig mann. Og under over alle under, nå har jeg et barn til, som er friskt og raskt og fullstendig nydelig. Dette kan fort bli din virkelighet!

 

Jeg vil bare si at jeg tenker på deg og føler med deg - og ber deg instendig om å ikke gi opp håpet. Jeg fikk fastlegen min til å referere meg til en spesialist som gjorde utredning på meg (jeg har Leiden-mutasjon, men det hadde jeg nok med førstemann også, og da spilte det tydeligvis ingen rolle...). Liver er lunefullt.

 

Siden du nevner Ullevål, om du er basert i Oslo, kan jeg anbefale lege Sverre Sand (tidligere sjef på fødevadelingen på Ullevål), som holder til på Majorstuen. Med henvisning fra fastlege koster det 50 kr å bli undersøkt hos ham med ultralyd - og Sand er utrolig flink til å motivere. Du får komme til så ofte du trenger. Jeg tror ikke jeg hadde klart svangerskapet uten hans støtte - han er spesialisert seg på folk i vår situasjon. Og i tillegg gikk jeg til en akupunktør en gang i uken. Og siden jeg har Leiden tok jeg blodfortynnende sprøyter, men det trenger sikkert ikke du.

 

9 av 10 som ønsker seg barn, lykkes på sikt. Du kan fort bli en av de 9, selv om det ikke føles sånn nå.

 

God klem til deg!

[Håpet ble virkelighet!]

Hei J74 (og dere andre som sliter)

 

Er en stund siden jeg selv har skrevet her inne på forumet, men å lese gjennom innleggene her førte meg mentalt tilbake i tid, og jeg kjenner på alle spørsmålene, den vonde uvissheten og higen etter svar. Nå som jeg er blitt mamma, etter nesten 3 år og fem graviditeter skulle jeg bare ønske noen kunne lovet meg underveis at det tilslutt ville lykkes.

 

Jeg var gjennom 3 stykk MA`er med påfølgende utskrapninger i 2008-2009. Fikk så utredning av Habituell abort på IVF avdelingen på Ullevål. De eneste svarene jeg fortsatt sitter med er at blodprøvene var fine, har 2 år etter kromosomtestene fortsatt ikke svar. I mitt fjerde svangerskap fikk jeg resept på Albyl-E og crinone samt ukentlige ultralyder frem til uke 12, var også 100% sykemeldt. I uke 14 da jeg hadde sluttet på albyl-e og begynt i 100% jobb igjen mistet jeg på nytt i april 2010.

 

Ble gravid igjen i september 2010, begynte igjen på crinone og denne gangen tok jeg albyl-E frem til uke 34, jobbet 60% gjennom hele svangerskapet og endelig kom vi i mål, i mai 2011. I dette svangerskapet gikk jeg på oppfølging hos privat gynekolog (Dr Åsle-Marit Ullern på Holtet) og er veldig fornøyd med det! Har rukket å bli 37 år så om det blir søsken her vet jeg ikke, men et enebarn skal vel klare seg det også.

 

Ønsker deg alt vel videre, bruk dette forumet for alt det er verdt, men våg også å være ærlig og åpen for dine nærmeste, til tross for at de ikke vet helt hvordan du har det, kan de være til god støtte - det er hvertfall min erfaring!

[Solskinnsbolle]

Å, nå fikk jeg helt tårer i øynene! Det er forferdelig å høre at dere går gjennom det samme som meg, men på en måte godt å vite at jeg ikke er alene!

 

Jeg har også hatt 3 aborter det siste året, og har ingen barn fra før. Har funnet trøst i dette forumet, men har likevel følt at jeg er den eneste med dette problemet som ikke har barn fra før, og dermed ikke vet at jeg faktisk kan få det til. Og veldig godt å lese innlegget lenger nede om at det gikk bra for en som oss på fjerde forsøk! Herregud så oppløftende! Vi skal prøve igjen nå snart (må bare bli ferdig med eksamensstresset først), og jeg er så livredd for å miste igjen.

 

Som dere føler jeg nå at det er vanskelig å være sammen med venninner som nettopp har fått barn, det gjorde jeg ikke etter de to første abortene. Den tredje tok litt knekken på meg, tror jeg... Skal møte en venninne i kveld, og kjenner at jeg nesten gruer meg litt. Heldigvis har hun ikke babyen med seg. Uff, liker ikke å tenke slik, men merker at jeg er blitt litt preget av det som har skjedd det siste året.

[cavalier]

Jeg har bare mistet en,og synes det er vondt,så da kan jeg tenke meg hvor innmari urettferdig dere synes det er som har mistet flere. For jeg føler det kjempe urettferdig nå som jeg har mistet. Skal på sykehuset og ta en siste ultralyd og få abortmedisin. Gruer meg,fordi jeg må i samme etasje som lykkelige gravide og fødende. Akkurat nå føles det belastende med andre sine solskinnshistorier,fordi jeg så gjerne ville hatt en solskinnshistorie selv. Er ikke det at jeg ikke unner andre lykke,det er bare det at det nå minner meg om min egen skuffelse over at det gikk galt. Kom bare til ca uke 7,men likevel er sorgen der. Jeg og de nærmeste hadde jo så store forventninger til dette. Og jeg tenkte,nei jeg mister ikke. At det går an å være så godtroende når man tenker på alt som kan gå galt. Alle barn som kommer til verden er mirakelbarn. jeg håper de som får et velskapt barn forstår det. Jeg er kjempe redd for å få angst for å miste neste gang jeg blir gravid. Og jeg får hvertfall panikk om jeg begynner å blø sånn som det ble nå. Hadde bare lette blødninger,men de kom hyppig. På ultralyd mente de at embryoe hadde sluttet å utvikle seg,og det så veldig livløst ut. Fikk vite dette i går