Hvordan overleve ventingen?

[Bergen87]

Heisann alle prøvere!

Er det noen som kan gi meg tips til hvordan overleve ventetiden?

Personlig så føler jeg det også er hardt å vente, har hatt lyst på barn siden 2010, men omstendighetene gjorde det slik at vi måtte utsette prøvingen til i år, så vi begynte å prøve aktivt i mai i år. Sluttet på pillen i fjor sommer, like greit, så har kroppen vendt seg av den...

 

Ble veldig glad da vi ble gravid i juli, og desto mer knust da dette endte i SA.

 

Det som er så fælt å tenke på er at dette kan ta så utrolig mye lengre tid, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle det. Jeg har vel egentlig ikke lov å si at jeg er utolmodig enda, fordi jeg vet det er mangen andre der ute som har prøvd mye lengre enn meg, og jeg er vel egentlig bare i startfasen enda......

Jeg føler jeg er veldig negativ og bare tenker på at det kan ta lang tid før vi blir gravid, og jeg er også redd for at når vi først er blitt gravid, så tør jeg ikke å glede meg, pga. frykten for å miste igjen....

 

Hvordan takler dere andre det? Kan man gjøre noe? Eller bør man kanskje ikke gjøre noe i det hele tatt?

[Bergen87]

La meg legge til at rundt meg går d da 2 venninner, 1 kollega og 1 kusine som er gravid, samt at jeg selvfølgelig snapper opp alle graviditetene i media... Dette gjør ikke akkurat saken bedre..

 

For all del, jeg er KJEMPEGLAD på mine nærmeste sine vegne, at de er gravid!!!

De fortjener det virkelig de altså, ønsker bare så gjerne at jeg også kan bli gravid snart, sammen med dem!

[cindy85]

Vet akkurat hvorda du har det. Er i samme situasjon somdeg. Ble gravid i juli og ble super lykkelig. Skjedde på første forsøk. Ble så overrasket, men gleden tok fort slutt da SA begynte i sep. Var helt knust og blødde i 2 uker. Nå har jeg 4 dager over forsinket mens men har bare testet negativt. Tror kroppen min bare lurer meg. For symptomer har jeg. Tørr nesten ikke teste igjen for er så redd for negativt svar. Trodde aldri det skulle være så vanskelig å bli gravid, jeg er også bare 26 ingen dårlig alder heller. Vi har alltid vært så forsiktige,når vi ikke var klare for barn enda. Blir så frustrert av å se andre som er gravide, selvom jeg er glad på deres vegne selvfølgelig, har også flere venniner som akkurat har fått eller går gravide, hvorfor kan det ikke snart bli meg?( huff...)Men som sagt vi har heller ikke prøvd så lenge som andre her inne så kan man egentlig klage? Håper det sitter for oss begge snart, hadde blitt overlykkelig. er selv lei av denne ventingen, spesielt etter SA, da har det blitt mye verre..

 

[nicki82]

Hei, Bergen87!

 

Det du beskriver høres tøft ut. Det å vente på å starte på prøvingen, er en påkjenning i seg selv. Så når man endelig starter, er det vanskelig å håndtere en annen type venting som avhenger kun av det man ikke kan styre.

Ut fra det du skriver, så synes jeg at det er fint at du har sluttet men p-piller for å få kroppen din hormonpille fri.

Ut fra den forrige prøvingen min så har jeg lært meg to ting som gjør prøvetiden levelig.

 

1. Ikke innvolvere typen i prøvingen.

Det skapte litt dårlig stemning når sex var på kommando

2. Prøve å finne på ting som avleder spenningen. For meg var akupunktur løsningen. Jeg følte jeg gjorde noe aktivt i prøveprosessen. Men det er både dyrt,og kan nok være unødvendig, for kroppen er klar når den er klar.

 

Lykke til, og kos deg med prøvingen. For plutselig, så sitter spiren, skal du se

[Bergen87]

Det som er så kjipt når man mister, er at da rykker man tilbake til start.... 3 måneder, minst, ut i ingenting... Er så meningsløst.... Men sånn e d jo desverre for mangen, og d e svært tøft, følelsesmessig....

 

Eg e veldig enig i at eg ikke skal involvere typen i prøvingen, har gjort det hittil og tror eg skal forandre taktikk, for det har ikke funket så bra, spesielt ikke i det siste....

Jeg bare har et håp om at tiden fram til nyttår i det minste skal gå litt fortere enn vanlig, da jeg har mye å gjøre på jobb... Men blir så skuffet vis jeg ikke er gravid innen jul, men skjønner jo at det er fullt mulig....

 

Huff, det er forferdelig hvor kjipt det er å gå å vente på å bli gravid, da kan man føle seg ganske langt nede, og tenk, når man blir gravid blir man kjempelykkelig!!! Eg hadde aldri sett for meg at det kom til å ta tid og trodd at det skulle bli så hardt mentalt......

[Bergen87]

Hehehe... 3 måneder var gjerne litt mye... For min del var d vel snakk om i overkant av 2 måneder

[cindy85]

Samme her litt over 2 md svangerskap som var borte på et vips. Går fortsatt og tenker på hvor langt jeg kunne vært på vei nå. Huff så slitsomt egentlig, må jo bare prøve og glemme og tenke at det var bare ikke "ment to be" den gangen.. Ødlegger faktisk også sexlivet litt all denne prøvingen. At det skal være så vanskelig hadde jeg heller aldri trodd. Men håper på det samme som deg , å være gravid til jul om ikke før:)

[Bergen87]

Ja, eg og tenker på det. Spesielt litt vanskelig fordi eg har en god kollega som har termin samtidig som jeg "skulle hatt".

Det er forferdelig vanskelig å bare "glemme" at det har skjedd... Akkurat nå synes jeg d er umulig... Men har ingen jeg kan snakke med... Alle rundt meg ser ut som at de har glemt det, eller ikke vil snakke m meg om det....

Så d e vel kanskje et av de største spørsmålene jeg trenger svar på, hvordan "glemme" en SA? Eller i det minste klare å legge den bak seg??

[cindy85]

ja det er ikke lett,folk som ikke har vært igjennom det skjønner ikke hvor vondt det er..Ikke engang mannen min tror jeg skjønner hvor hardt dette gikk innpå meg.Han sier bare ,slapp av det var sikkert noe feil da vet du og du blir jo gravid igjen.Jeg tenker jo på å bli gravid hver dag,mens det virker som han tar det helt med ro..tror man må ha gjennomgått det selv for å forstå hvor jævli det egentlig er,selvom det ikke har blitt noe inni der enda omtrent.