Fødselsdepresjon

[El1]

Jeg lurer på om det er flere enn meg her inne som har hatt det?

Har dere i så fall lyst til å si noe om det? Hvordan "kom" dere ut av det?

[El1]

"Kom dere ut av" er utrolig dårlig formulert fra min side, men håper dere forstår hva jeg mener

[lillelykkelig ♥ jenten min ♥]

Jeg vil nok tro at jeg har hatt det ja, det kom bare frem når det ikke stod på som verst fordi jeg trodde noen skulle ta jenten min fra meg.. det skjedde mye under svangerskapet med min mor osv, som gjorde at jeg gikk til psykolog før fødsel fordi jeg var redd for å få en fødselsdepresjon.. men i og med siden jeg valgte å kutte all kontakt med henne, og begynte å tenke tilbake på hvordan min mor behandlet meg - så endte det i en depresjon.. hormonene mine var den verste plagen jeg hadde, og dette forsterket veldig mye av de negative følelsene, helt utrolig slitsomt! Jeg fikk tilslutt antidepressiva av legen, og etter 2 uker på de er jeg som jeg var før jeg ble gravid, VELDIG glad for det! Men jeg skal til psykologer og snakket litt om min mor og jeg som mor osv.... har veldig lyst på flere barn, men tror ikke forholdet til meg og sambo takler en situasjon som dette en gang til, jeg er veldig glad vi begge holdt ut da det stod på som verst:)

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Jeg har ikke vært hos lege og fått diagnose, men jeg tror vel jordmor mente at jeg hadde det da jeg forklarte hvordan nyfødt tiden med førstemann var. Da jeg skulle til jordmor iforbindelse med nr.2 så fortalte jeg litt om tiden før, og hun mente nok på at det var en slags depresjon.

 

Jeg var ikke helt klar over det før depresjonen var over egentlig, eller så ville jeg ikke vedkjenne meg det. Jeg trodde bare det var noe alle andre fikk, for jeg var jo en happy jente som elsket livet.

 

Men jeg begynte å tenke negativt om alt. Det jeg likte å gjøre før, det føltes totalt meningsløst. Alt føltes meningsløst, så jeg satt vel i en stol og nærmest råtnet bort. Jeg klarte å ta meg av ungen min, og jeg gjorde alt jeg kunne for henne. Jeg følte en slags sterk, skummel kjærlighet for henne som gjorde meg sårbar, men jeg følte ingen ordentlig glede lenger. Hadde mest bare vondt og var stresset. Alt føltes slitsomt og jeg var tappet for energi. Så jeg var ihvertfall ikke helt meg selv.

Jeg fødte henne også i oktober, noe som betydde at jeg hadde hele mørketiden foran meg. Vi flyttet også til hjemstedet til mannen, så det var en slags sorg og forlate den plassen vi opprinnelig bodde på. Jeg trivdes så godt som jeg aldri før hadde gjort noested. Trodde vi skulle bo der forevig, men så ble nærhet til øvrig familie viktige.

Det var også den iskalde vinteren hvor vi hadde mellom 20 og 30 minusgrader i 2-3 mnd istrekk så det ble mye innendørs sitting. Det var også noen mil å kjøre til nærmeste helsestasjon hvor de hadde barseltreff og åpen barnehage. Det var ingen andre med baby der vi hadde flyttet. Så det var en kombinasjon av mange ting som gjorde at jeg føk rett i kjelleren.

 

Men så kom endelig våren og temperaturene begynte å stige. Vi kunne være mere ut, det ble lysere, jenta ble 6 mnd, jeg sluttet totalt med amminga, hun overnattet hos besteforeldrene for første gang, vi hadde fått flere rutiner. Så vips så føltes med ett livet noen hakk lysere. Følte at jeg våknet opp fra dvalen.

 

Så ble jeg gravid 1 mnd etterpå. Var i dårlig form i ca. 3 mnd. Var totalt utmattet. Ville bare sove og orket ingenting. Så det ble 3 nye måneder hvor jeg var ekstremt sliten og hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke var nok tilstedet for jenta mi. Da formen kom tilbake begynte jeg å jobbe, før jeg gikk ut i ny permsisjon og fikk en velskapt sønn.

 

Da fikk jeg plutselig energien tilbake. Jeg var så innstilt på at det kom ti å bli tungt igjen, men denne gangen var jeg forberedt og jeg fikk en fantastisk barseltid. Jeg følte at jeg hadde bedre tid og bedre kontroll en n jeg hadde med bare en unge. Jeg fikk også sovet bedre enn på lenge. Jeg sov kanskje færre timer, men jeg fikk kvalitetssøvn ihvertfall. Jeg sover utrolig dårlig som gravid ihvertfall.

 

Så det ordnet seg vel av seg selv til slutt. Skulle kanskje sagt ifra om ting til noen tidligere, men jeg var redd for at jeg var den eneste i verden som følte det slikt. Følte meg skikkelig unormal, for alle snakket så varmt om babytiden og det å være mamma. Derfor holdt jeg ting for meg selv.

 

Så jeg anbefaler å snakke ut om det med noen du vet vil lytte. Det hjelper utrolig mye. Så hjelper det å komme seg ut blant folk og det hjelper å tvinge seg til å gjøre noe. Gå en tur i skogen eller til fjells, eller noe helt annet.

 

Søvn er også alfa omega. Tankene og følelsene mine kunne forandres totalt utifra hvordan søvnen hadde vært. Så det å sove når jeg kan, pluss bruke den avlastningen jeg kan få har vært til god hjelp for meg.

 

[Ulykkesfuglen=lykke aug-11]

Jeg hadde det rett etter fødselen, tror det har gitt seg nå. Men jeg har uansett en fortid/nåtid med kjent depresjon så jeg og alle var forbredt på det. Min helsesøster henviste meg til BUP og der går jeg annhver uke. Ikke for å prate om ting jeg personlig sliter med, men hva jeg sliter med som mamma.

Hver dag er forskjellig for oss alle tror jeg.

[snartklar:)]

Jeg fikk det, jeg var helt ute av meg og tror det kom av at jeg sov kanskje en time i døgnet den siste mnd før lille jenta kom. Jeg var så sliten når jeg endelig fikk hun i armene mine etter en laaaang fødsel. to døgn på sykehuset før hun kom.

Men jeg hadde angst for alt, klarte ikke gjøre noenting, ville ikke gjøre noe alene følte at jeg ikke klarte rollen som mamma. Jeg klarte ikke spise eller sove, var som en zombi og ble redd for hva som var feil med meg.Jeg fikk ikke til amming, alt gikk galt. Så den dagen jeg bestemte meg for å gi opp og gi mme gikk mye bedre.Og etter hjelp fra helsestasjonen, psykolog og famile sklidde det over.

[El1]

Takk for at dere har svart. Interessant lesing. Jeg er heldigvis "frisk" igjen, men har fått et varig skade: jeg tør ikke få flere barn. Jeg tenker at jeg kunne fått verre skader enn det