Hva bekymrer deg mest og minst i svangerskapet?

[Leirha]

Jeg bekymrer meg litt for en MA, pga blødning osv.

Jeg bekymrer meg for om det kan være noe galt med barnet, siden jeg gikk på medisiner som var fosterskadelige tidlig i svangerskapet, heldigvis ikke stor dose og heller ikke lenge, men den første tiden er tross alt den mest sårbare.

Jeg bekymrer meg også for helsen min, mtp studiene, det er så godt planlagt dette at jeg har termin 1 uke etter avsluttet skole.

Ogja, jeg er bekymret fo om jeg kanskje kan behøve KS når det kommer til stykket, ønsker ikke det overhodet... (pga herpes, får alltid det rundt fødseltider)

 

 

Det som bekymrer meg aller minst, eller det jeg ikke klarer å tenke på i det heletatt akkurat nå ihvertfall, er vekten.

Jeg vet jeg kommer til å slite etterpå, men det er sååå verdt det.

 

[4+1=5 :)]

Jeg bekymrer meg mest over om alt er bra med den lille, syntes 1.trimester er vanskelig for man er liksom ikke "ordentlig" gravid ennå. Ingen legebesøk, ingen mage, ingen vet det..

 

Jeg begymrer meg også over mine to andre barn, som for tiden har en mor som ikke akkurat har overskudd til å være noen supermamma, knapt nok mamma i det hele tatt Og selvsagt er jeg litt bekymret eller urolig for hvordan det skal gå med tre barn i huset. Har stor aldersforskjell også, ti år mellom den eldste og denne nye så det er ulike ting å ta hensyn til.

 

Ellers bekymrer jeg meg veldig lite over kropp og vekt, det får bli som det blir. Har lagt på meg ustyrtelig mye i begge mine forrige svangerskap, og det uten at jeg syntes jeg overspiste eller fråtset i godteri eller noe, så det er vel bare slik min kropp er. Utnytter hver eneste lille kallori

Bekymrer meg egentlig også lite over slike praktiske ting, som utstyr, bil, økonomi etc. Det går seg til

[Calliope]

Jeg bekymrer meg over mest over at jeg går på antidepressiva. Selv om det er en svak variant, så liker jeg ikke å ta noen form for medisin når jeg er gravid. Men det er en vurderingssak. Stress og angst er heller ikke noe bra for barnet det heller......

[M79+♂08♥+♂12♥]

Jeg bekymrer meg aller mest for MA. Har lite symptomer, og gleder meg til å begynne å kjenne lille gullet..

Bekymrer meg også litt for om barnet er frisk (går også på medisin som ikke er godt nok testet, men dem har heldigvis ikke observert forsterskader ved bruk)

Bekymrer meg litt for vekt, da jeg la på meg 35 kg sist og jeg er ikke helt slank fra før.. Mest av alt (i forhold til vekta) frykter jeg alt vannet og eventuell ny sv skaps forgiftning.

Bekymrer meg ikke for alt etter fødsel. Det går seg til av seg selv, og gleder meg kun.

Ellers bekymrer jeg meg mindre for fødsel enn jeg kanskje burde;-) Hadde nemlig en veldig lang og kritisk fødsel sist.. Men har et håp og en tro på at det skal bli lettere denne gangen!

[Prøver igjen *junibaby12*]

Mest bekymret for MA. Gikk 5 uker forrige gang uten noen symptomer på at noe var galt. Så naturlig nok veldig redd for at det skal igjen.

 

Ellers bekymrer jeg lite for vekt og hvordan kroppen se ut etterpå.

[Maysan81<3+gutta<3]

Jeg bekymrer meg for at jeg skal føde prematurt igjen og at morkaken skal ha grodd fast i meg...som sist. Det var ikke akkurat noen drømmestart for å si det sånn.

 

Ellers er jeg ikke veldig glad i å være i 1.tri...man er såååå glad for å være gravid, men føler liksom ikke jeg kan si det til så mange enda. Og faren for at noe kan skje er ganske stor....

 

Har mest lyst til å juble og hoppe i taket

 

Bekymrer meg lite for hvordan jobben tar imot nyheten, de er noen fantastiske kollegaer

[Collette]

Bekymrer meg veldig for MA, siden jeg har lest her inne om at mange har hatt det uten å merke noe til det på forhånd. Selv om jeg er dødskvalm, har superømme bryster og sover hele dagen, så klarer jeg ikke å tro på at det er noe som lever inni meg. Skal på UL i uke 13, så da håper jeg at det er liv der inne. Bekymrer meg også litt for om jeg får foreldrepenger eller ikke. Mye som skal falle på plass.

 

Vekt, kropp og fødsel tar jeg med knusende ro. God helg, damer!

[Fashionista]

Jeg prøver så godt jeg kan å IKKE bekymre meg, men akkurat nå kjenner jeg at jeg er litt engstelig med tanke på jobbsituasjonen min. Jeg er lærer på en skole der det er tre små gutter som er heeeeelt ustyrlige. De har null respekt for voksne og 2 av dem har slått lærere, kommer med trusler og kastet stoler/pulter (!) etter oss ansatte og medelever. Rektor på skolen gjor ikke en god jobb med å backe oss ansatte opp og å sette inn sanksjoner mot disse guttene og deres foreldre for å bedre og trygge arbeidsdagen til oss ansatte. Det synes ikke på meg at jeg er gravid ennå, men jeg føler meg utrygg på om disse gutta kan finne på å slå/ sparke meg i magen når den blir synelig.....B.vern, PPT og Barne og ungdoms psyk. er inne i bildet, men ting går altfor sakte...Som dere kanskje skjønner er dette en stor påkjenning å tanke på, særlig når man selv kan gjøre få tiltak rundt disse gutta for å bedre jobbhverdagen..

 

Jeg bekymrer meg minst for ting jeg må handle inn til babyen. Lenge igjen!!

 

[Terentia]

Jeg bekymrer meg mest for MA og at det skal være noe "galt" med lille. Jeg er hoppende glad for å være gravid, men gleder meg stort til å komme meg videre til 2 trimester :-)

[TurboJenny87]

Dette høres sikker helt på trynet ut, men jeg bekymrer meg faktisk for kosthold og trening. Har til vanlig et ganske strickt kosthold, men når jeg er så uggen og kvalm så spiser jeg bare dritt og trener mye mindre. Sist gang mistet jeg i MA i uke 11, tro det eller ei så var det en ekstra belastning at jeg hadde lagt på meg 4 kg og at treningsformen var på bunn. Veien tilbake var sååååå laaaang, og det eneste jeg satt igjen med var sorg og tomhet. Jeg har mistet både i SA og MA, og har ingen barn fra før, tror liksom ikke helt på at det noen gang kommer til å gå bra, er nok derfor jeg er blitt så overfladisk og kynisk:-\ Men det er klart, dersom det kommer et barn utav denne graviditeten er det verdt hver en kilo!:-)

 

Bekymrer meg minst for jobb og økonomi....

[lillechille]

Andre gangen her, og jeg bekymrer meg svært lite for om ting går bra etc.. Er rimelig overbevist om at det gjør det:)

 

Det jeg tenker på er om jeg rekker å ta eksamen, hvordan neste år blir økonomisk, og at jeg må ta så lang pause i utdanningen..(Er litt kjedelig siden jeg begynte såpass sent, er 37 år så jeg føler det haster litt...)

Tenker på alt vi trenger nytt til den lille, og hvordan hverdagen blir med to små...

Tenker og på at jeg bor såpass langt unna der jeg er fra, og min familie.. synes det er synd for barna å ikke få den tilknytningen til nord som jeg har...(Men vi får være flinke å dra på besøk dit da)

 

Ok.. tenker og litt på om alt er i orden med fosteret pga alderen, men skal ta en tidlig UL å sjekke det..Vil vite, men tror ikke egentlig det er noe..Sjokket blir jo desto større da hvis...