Prematurmor - og gravid igjen

[Sletta]

For fem år siden ble vi foreldre til to bittesmå gutter, 1058 gram og 484 gram. I dag er vi foreldre til en herlig aktiv og frisk gutt på fem år. Og nå er mamma'n gravid igjen - og er veldig flink til å finne katastrofetanker. Vet heldigvis at det bare er en der inne denne gangen, og håper håper at det går bedre da. Noen andre som er i samme situasjon - og har lyst til å dele litt tanker?

[Lykkelig, venter en til]

Hei!

 

Har på ingen måte vært i samme situasjon, men fikk HELLP med nr. 1 og slet veldig nå når jeg gikk med nr. 2. Bla med katastrofetanker og hele tiden på leting etter om det kunne være noe galt. Fikk veldig god oppfølging etterhvert, det hjelp til å få roa seg litt at man var inn til kontroll en gang pr uke. Var annehver uke og målte tilvekst, fostervannmangde og tykelse på livmorvegg.

Og den dagen jeg var forbi der hu førsta kom var det som ti tonn datt av meg. Var fortsatt mye bekymret og slikt, men klarte å se litt lettere på ting. Og på en av de siste kontrollene så tok jeg meg i å ligge å lese plakaten på veggen for å ha noe å gjøre på.. Ble nesten litt sint på meg selv. Alt gikk helt knirkefritt, kunne ikke blitt mere normalt, mot at både mor og barn hold på å dø i nr. 1.

Skjønner at det ikke er det samme, både for at dine har kommet noe før og at dere ikke har begge hos dere. Men kjenner veldig den følelsen med katastrofetanker, prøv og dele hvordan opplevelsen av å gå gravid er. Ikke bare alt man bekymrer seg over. Men dan dagen jeg fortalte mannen min "jeg hater å gå gravid" ble han selvfølgelig litt sjokkert men han sa etter noen timer at han også forsto meg bedre når jeg var helt hysterisk for at ringen var bittelitt trangere en i går, at sokkene hadde laget merker, at det stikker litt i siden. Men det er bare du som har barnet inni deg og på en måte så er man også så alene om det. Det jeg slet mye med var at jeg ikke hadde oppfattet symptomene og hvor dårlig jeg egentlig var første gang og den frykten for å overse noe denne gangen også, en ting er første gang men hva om man ikke skjønner at noe er galt nå. Nå er det en liten stund siden nr. 2 kom her i huset, når jeg ser tilbake på det nå skulle jeg ønske jeg hadde klart å nytt det bedre for jeg var egentlig bare frisk og rask. Har ikke mange kjempe gode råd, men tror ikke det du føler er veldig unormalt. Vaska og bretta prematurtøyet klart til samme uke som første kom i, var eneromt godt å "pakke" det vekk igjen.

[Sletta]

Takk for godt svar! Og jeg kjenner meg igjen i det du skriver om å være redd for å ikke oppfatte symptomer. Alle sier til meg at om jeg er i god form, så er alt i orden! Men det var jeg faktisk sist også. Jeg hadde ikke verre plager annet enn litt halsbrann - det var en forferdelig følelse å i etterkant vite at en holdt på å dø i magen - uten at jeg merket noe som helst! Derfor roer det meg desverre ikke noe veldig å høre at det sikkert er helt i orden ettersom jeg ikke har noen plager nå heller...

 

Føler at jeg har blitt flinkere ettersom ukene går - og etter at vi hadde rutine- ul i uke 18 og alt såg bra ut, så har jeg tenkt færre og færre vonde tanker. Nå er jeg vel snart ferdig med 23 fullgåtte uker, og har igjen bare en måneds tid til det tidspunktet gutta ble tatt ut sist. Jeg håper det blir enda enklere når/hvis vi passerer den uka. Jeg har så smått begynt å tenke på navn - men har ikke kjøpt inn noe eller latt meg selv begynne å glede meg. Men også det blir enklere og enklere etter som jeg kjenner den lille turneren inni meg hver dag

 

Jeg krysser fingrene!

[Januargull09_MaiskattPåVei]

Hei,

Jeg fødte i uke 34 for 3 år siden - heldigvis var datteren min stor nok og frisk, så jeg det hele endte godt for vår del. Men jeg er nå gravid igjen, og pga tidligere prematur fødsel, får jeg ekstra oppfølging. Da jeg var til kontroll for en ukes tid siden, fant de at livmormunnen min allerede var en del forkortet (2,8 cm). Jeg ble beordret i sengeleie, hjemme først, og så skal jeg til ny kontroll på onsdag i neste uke. Jeg kjenner meg nå som en tikkende bombe og er veldig engstelig for at skal jeg føde alt for tidlig! Det er stressende å ha denne ekstra bekymringen å ta hensyn til, og hver gang jeg kjenner kynnere eller annet ubehag, er jeg redd for at livmormunnen forkortes ennå mer. Det er heller ikke lett å være gravid med slike komplikasjoner, og de hensyn det krever, når en har en treåring å ta seg av... Det kjenner du sikkert selv også?

 

Jeg skjønner godt at du er bekymret; det er jeg selv også. Jeg opplever det også litt vanskelig å bli tatt alvorlig av enkelte jormødre. Har ringt til Riksen ved to anledninger - en gang like før jeg var til kontroll, en gang etter. Første gangen ringte jeg etter å ha hatt mye kynnere og nedpressfølelse. Da ble det avfeid med "er sikkert bare bekkenet". Men det viste seg jo at det ikke var tilfellet! Da jeg ringte noen dager etter kontrollen, etter mye kynnere etc hele kvelden og utover natten, snakket vi frem og tilbake en evighet, men resultatet var uansett at jeg ble hjemme. Det var akkurat som om hun ikke syntes det var grunn til bekymring før man hadde normale fødselsrier! Men jeg har "bare" kynnere og nedpressfølelse. Men det hadde jeg sist også! Sist jeg var gravid fikk jeg alltid tilbakemelding om at nei da, kynnere er bare naturlig, ja t.o.m. positivt! Det er kroppen som forbereder seg, etc. Og ja, i de fleste tilfeller stemmer selvfølgelig dette. Men i mitt tilfelle viste det seg å være noe jeg burde tatt mer alvorlig. Jeg ble ikke undersøkt før jeg oppsøkte Ullevål i uke 32 ca, og da var det ikke mulig å holde igjen fødselen særlig lenge. Håper på lengre graviditet denne gang! I alle fall ikke kortere... Det skal jeg presisere hvis jeg føler behov for å kontakte Riksen igjen. Får inntrykk av at de gjør mye for å unngå mer trafikk på sykehuset, heller enn å vurdere de faktiske risikoforholdene. (Dette gjelder selvsagt noen, ikke alle). Jeg er veldig spent på hva som vil vise seg på neste kontroll på onsdag... Håper ikke livmorm. er kortere! Den kan visst t.o.m. vokse seg lengre - det hadde vært noe, det!

 

Generelt tenker jeg at det som regel er en grunn for at en føler sterk uro/bekymring, og at det er bedre å ringe en gang for mye enn for lite - så får heller enkelte synes at man maser. Det er viktigere å ta best mulig vare på den som ruger i magen

 

ønsker deg masse lykke til! Ikke nøl med å oppsøke føden o.l. om du trenger å konferere med noen. Samtidig må vi prøve å tenke positivt så mye som mulig, for man blir jo engstelig av å engste seg, også. Tvi,tvi til oss begge!

Endret 27. januar 2012 av Januargull09_MaiskattPåVei