Er jeg en hønemor?

[Hormonella]

Tenkte jeg skulle sjekke tingenes tilstand blandt dere andre mødre her om etpar ting. Vi har en deilig tulle på to år. Hun er sosial, stort sett bare blid og glad, raus med kos, og ellers helt som andre toåringer. Så hun virker trygg i sin hverdag. Jeg vil tro (og håpe) at vi har noe av æren for det. Vi begynte tidlig med gode og faste rutiner, og har forutsigbare dager for henne slik at hun vet hva som skjer fra hun står opp til hun legger seg. Hun sover lenge og godt, og sovner ganske raskt etter at vi har lagt henne om kvelden. Vi har gode rutiner der også. Og vi har hele veien gitt masse kos, oppmerksomhet og ros. Det jeg så lurer på er om det er unormalt av meg (oss) å ikke la henne sove borte hos besteforeldre? Hun har aldri sovet borte uten oss før, kun noen få ganger når vi har vært tilstede. Jeg føler ikke noe behov for å være borte fra henne, og kjenner at jeg blir helt kvalm ved tanken på at hun skal sove borte uten oss. Noe av det beste jeg vet er å hente henne om morgenen fra sengen sin, og se det blide fjeset som roper "hei mamma". Vil ikke være det foruten. Jeg har sagt at jeg ikke ønsker at hun skal sove borte uten oss før hun kan gå ned alle typer trapper, samt ha et klarere språk. Hun snakker masse, men det begrenser seg til setninger med tre klare sammensatte ord.

 

Jeg bekymrer meg også fortsatt for trapper, redd for at dører og grinder ikke er igjen, blir litt bekymret når hun ikke vil spise middagen sin, og er litt engstelig når jeg vet at barnehagen skal i turnhallen eller ut på tur.

 

Jeg er nok litt overengstelig med nonstoppen min, men hun er litt over gjennomsnittet aktiv, ganske så tøff bajas og superrask! Hennes største glede er å løpe og hoppe, så hun er jo overalt på en gang, også hender det jo rett som det er at hun slår seg, faller eller dulter borti ting fordi hun har så dårlig tid.

 

Det hører også med til historien her at jeg hadde en mild fødselsdep, og lot ingen andre enn mannen min og jeg holde henne de første to ukene. Da fikk besteforeldre til nød holde henne. Venner måtte pent vente ganske lenge. Jeg hadde to sa før vi fikk henne, hastekeisersnitt, hun hadde hoftedysplasi så vi endte opp med frejkas pute på 3 mnd kontrollen, hun hadde lett reflux så all mat kom opp igjen og det ble et vektmas helt til hun begynte med Emfamil. Da tok hun igjen og drakk opp mot en liter melk om dagen! Så jeg fikk kanskje en litt tung start til å være førstegangs. Kanskje det er derfor jeg er så redd?

 

Er det noen flere her inne som har noen liknende tanker, eller kjenner noen som har det? Er det unormalt av meg å ikke ville la henne sove borte? Beklager langt innlegg...

[Sørlandsbaby09]

På bakgrunn av historien din med fødselsdepresjon, SA osv så kan jeg ikke si annet enn at jeg forstår deg. Samtidig må jeg si at jeg mener du gjør datteren din en bjørnetjeneste. Hele argumentasjonsrekken går på deg og dine følelser, og kanskje ikke hva som er best for jenta di i lengden.

 

Jeg mener at det aller viktigste og beste vi kan gi våre barn (sett bort ifra tonnevis med kjærlighet) er trygge, gode relasjoner til andre voksenpersoner enn mamma og pappa. Slik verden og samfunnet er i dag, er det krevende å være barn og vokse opp. Man møter mange utfordringer og krav, og til tider vil jeg tro at våre barn har behov for å kunne spille på andre voksenpersoner enn foreldrene. Derfor mener jeg - at så lenge man ikke har andre argumenter mot at barnet overnatter hos besteforeldre enn at man ikke ønsker det av personlige grunner - så bør faktisk barnet gjøre det innimellom. Jeg synes iallefall at de barna som er så priviligert å være trygge på besteforeldre er kjempeheldige! Vår datter (rett over 2 år) har sovet borte hos besteforeldre siden hun var ganske liten. Ikke alltid fordi vi har behov for det, men nå fordi hun ELSKER det og synes det er veldig stas.

 

I forhold til din frykt for at hun skal slå seg (i trapper ol) så er jeg vel ganske lik deg - jeg er også redd for det. Og det er vel det klassiske tegnet på typiske "curlingforeldre". Men jeg gjør alt jeg kan for å bite i meg frykten å lar henne prøve seg både hjemme og andre steder uten at jeg stopper henne. Når alt kommer til alt har ikke barn vondt av å slå seg litt - det er jo faktisk en del av utviklingen deres (spesielt viktig for motorikken).

 

Så ja - enden på et langt innlegg: jeg forstår deg, men JA, jeg syns du er hønemor!!

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Heisann:)

 

I fra mitt ståsted ville jeg kalt deg hønemor, men det trenger jo ikke være negativt likevel. Vi er da alle forskjellig.

Jeg er vel rake motsetningen kanskje. Jenta vi har vært skeptisk til fremmede siden hun ble født. Kjente lukta med engang Har aldri vært redd for å la andre holde henne og vi er veldig sosiale av oss.

Nå som hun er to år er hun veldig trygg,blid aktiv og leken og som 2-åringer flest. Vi har tatt ting i hennes tempo.

 

Men hun har overnattet hyppig hos besteforeldrene. Første gang da hun var 5.5 mnd. Jeg har aldri hatt noe problem med det, men besteforeldrene bor like ved så hun treffer dem hver dag. Syns det er viktig at hun har noen andre hun kan føle seg trygg hos også. Hvis det skulle skje noe og man faktisk trenger overnatting til barnet så er det greit at de har prøvd det før.

 

F.eks når jeg fødte min nr.2 så var jenta vår 15 mnd. Da måtte hun overnatte hos besteforeldrene, men det var hun jo så vant til at det reagerte hun ikke på.

 

Ellers så er jo nervøs for at hun skal slå seg og slikt selvsagt, men tror hun vil bli flinkere motorisk hvis hun får prøve seg. Men grind foran trappa det har vi, selv om hun ikke går ned trappa uten at vi går sammen med henne. Opp går hun helt alene uten at vi følger med, men må innrømme at jeg er rask med å gå bak ryggen hennes når jeg oppdager at hun er alene i trappa.

Ellers hopper hun masse på sofaen. Istarten ramlet hun en del ganger og slo seg, men nå er hun så flink at jeg slapper helt av på andre siden av stua når hun hopper.

 

Ellers så er det jo opptil hver enkelt hvordan de vil gjøre det. Man må jo kjenne etter hva som er riktig for en selv. Noen bruker lengre tid på å gi slipp, mens andre er raskere.

Forstår jo at du blir ekstra beskyttende når du har to sa foran deg. Du har endelig fått et friskt barn som er hos deg.

 

Vil ikke si at du er unormal på noen måte, tror det er flere som har det slik som du. Du vil sikkert komme til den dagen at du også føler deg klar for å la henne sove borte en natt Foreløpig har du jo ikke hatt behov for å la henne overnatte borte, men det kan hende det faktisk blir stor stas for jenta di å få sove hos besteforeldrene

[Hormonella]

Hehehe, jeg er nok det. Hun har et veldig godt forhold til besteforeldre på begge sider. De henter hver sin dag i barnehagen hver uke, og hun er masse hos mine foreldre på besøk. Elsker å være der å leke med dyra, så det er ikke det at hun ikke har andre omsorgspersoner rundt seg som hun er trygg på. Det er bare det at jeg er så avhengig av henne at jeg ikke vil gå glipp av mer enn jeg må. Jeg skal tygge litt på dette fremover, for jeg har nr to i magen nå som kommer i Juli, og da kan det hende at det byr seg anledning eller behov for at hun sover hos de. Men inntil da så sover hun nok best hjemme;-). Takk for at du tok deg tid til å svare. Jeg liker konstruktive tilbakemeldinger:-). Ha en fin dag!

[Alva♂️♂️♂️♀️]

For meg så er du veldig hønemor, men så er jeg en veldig laidback firbarnsmor som har fått erfare at barn tåler det aller meste ;-) Barn tåler å slå seg, dulte borti ting, få blåveiser, kuler i hode og småkutt. Barn "skal" få dette, for det er slik de lærer å finne egne grenser. Litt satt på spissen da. Men gjør det så veldig mye om du er litt hønemor da? Så lenge du bare ikke begrenser henne i å utfolde seg, og løper etter og roper "forsiktig!".

 

Det eneste jeg kjente litt på når jeg leste det du skriver, er at du mot din hensikt kanskje kan gjøre henne en bjørnetjeneste. Du snakker en del om din datters behov, men mest om dine egne behov. Nå som datteren din er rundet 2 år, har hun begynt å få litt andre sosiale behov enn en baby og 1-åring. For et barn som vokser opp, så er nettverksbygging viktig. Det er nå de knytter kontakter og skaper relasjoner til også andre enn mor og far.

 

Nå vet ikke jeg hvordan du er rundt besteforeldrene hennes, og du får unnskylde meg dersom jeg tar feil, men jeg ser litt for meg at du er en type mamma som "henger" litt over dem og ber dem ikke gi henne ditt og datt, ikke gjøre sånn fordi hun er vant til det på en annen måte osv. Du lar dem kanskje ike slippe helt til? Stole på at de, som selv er foreldre og egentlig har mye mer erfaring enn deg, vil klare ansvaret? Men så lenge de er normale mennesker, så vil de klare å ta vare på datteren din. De vil kanskje ha andre rutiner, andre måter å gjøre ting på, gi henne mat du i utgangspunktet ikke ville gitt henne, men du å aldri noensinne undervurdere ditt barns evne til å tilpasse seg. Hun kommer fort til å forstå at mamma og pappa er en ting, besteforeldre en helt annen ;-) For hennes del synes jeg du bør prøve å gi litt slipp. La henne få lov til å bli kjent med besteforeldre, tanter, onkler osv på sine egne premisser. Uten at du/pappaen er der. Det vil bli utrolig verdifullt for henne.

[Hormonella]

Mye bra tilbakemelding her gitt:-). Datteren min er nesten daglig sammen med mormor og bestefar, både med og uten meg. Det går helt fint. Hun er også alene med bestemor og farfar når de henter henne i barnehagen, og det går også helt fint. Hun stortrives sammen med de, så det er ikke noe problem. Hun kan fint også være hos naboen og datteren hennes som hun har vokst opp med uten at jeg er der. Så hun er vant til å være uten oss. Og hun stortrives i barnehagen, og har nesten ikke tid til å si "ha det" når jeg går:-). Og vi har jo sovet borte hvor hun har sovet i reisesengen sin på mormor og bestefar's soverom mens jeg sov på gjesterommet nede. Da tok de morgenstellet og koste seg uten problem. Men det er egentlig den angsten for at noe skal skje om natten og vi ikke er der som plager meg. Det er hovedsakelig det som gjør at jeg holder igjen. Og det med trappen osv er nok en generell angst for at de skal slå seg. Hun hopper i sofaen hjemme uten at jeg trenger å være der. Full kontroll. For det meste i hvertfall. Og hun går både opp og ned trapper ved å holde seg i rekkverket eller en av oss i hånden, men hun får selvsagt ikke lov å gå ned alene. Kun i korte brede trapper får hun lov til det. Og det fikser hun helt fint.

 

Jeg vet jo godt at hun kanskje hadde hatt godt av å sove borte, men jeg er vel kanskje av den typen som bruker litt lenger tid enn andre på å slippe taket. Jeg hadde jo separasjonsangst de første ukene etter fødselen. Da klarte jeg nesten ikke gå ned i kjelleren å sette på en klesvask uten at jeg fikk vondt i magen og måtte skynde meg opp igjen... Men det kommer seg sakte men sikkert. Men jeg skjønner vel nå at jeg kanskje er litt alene om å ha det sånn, og at jeg må ta meg sammen etterhvert å bare hoppe i det:-). Takk for tilbakemelding jenter, greit å vite hvor skapet bør stå ;-)

[Sørlandsbaby09]

Du skal iallefall ha for at du tar tilbakemeldinger med et smil!

 

Forstår deg jo mer når jeg nå ser at du beskriver det mer som en "isolert" greie til å ha henne borte på natta. - Virker jo som hun ikke er typen som bare er trygg på mamman sin, og det er jo veldig bra!

 

Men som andre her påpeker (inkludert deg selv) - kanskje du bare må hoppe i den første overnattingen borte. Veldig bra for jenta di å bli vant til en slik setting i god tid før hun blir storesøster! Og HVIS det mot formodning skulle bli helt krise en natt så er det vel ikke verre enn at du gir besteforeldrene beskjed om å ringe deg. Så kommer du garantert til å sove kjempedårlig den natta da, men pytt sann ;-)

 

Barna er jo det mest dyrebare vi har - men tror når alt kommer til alt i forhold til dette med overnatting så setter du deg og dine følelser foran hva som i lengden vil gjøre det lettest for jenta di.

 

Lykke til med overnatting og ny baby i magen :-)

[mammatetogansketette:))]

Du har fått så mange gode svar her inne, vil bare si- ja, du er en hønemor, men forstår deg selvsagt, selv om jeg ikke har hatt samme tankene selv!

 

Tenk at det er kun fordeler -for alle- ved å la de små overnatte til andre (de første er jo gjerne besteforeldre). En ting er å være trygge på sine besteforeldre, noe annet er å overnatte alene likevel... vet om skolebarn som aldri har overnattet borte til NOEN, og husker jeg hadde venner på ungdomsskolen (!) som knapt hadde ligget andre steder enn i egen seng, og fortsatt slet kraftig med å sovne andre steder..

 

Lillegutt måtte bo hos sine besteforeldre i to uker da han var 15 mnd, og vi var alle veldig glade for at han -og besteforeldrene- hadde prøvd dette før! Da slapp vi foreldre å bekymre oss for "får de han til å sove, skriker han nå fordi mamma ikke er der, gir de han andre rutiner nå så han blir forvirret og det blir tull når vi kommer hjem" osv. osv. osv... Jeg savnet han selvsagt enormt, men visste at han taklet dette best av alle, er glad jeg (og besteforeldrene!!) slapp de bekymringene opp i alt annet som skjedde da!!

Hopp i det du, blir helt sikkert værst for deg, men det må du bare tåle, jenta - og besteforeldrene- kommer bare til å kose seg ))

[Underveis -->]

Av det du skriver, så virker det på meg som du har god oversikt over dine "nevroser" ;-) En eller annen dag kommer du til å hoppe i det fordi våre barn bare er til låns og at din viktigste oppgave ikke er å være hennes beste venn, men å gjøre henne klar for den store verden der ute. Det innbefatter (dessverre) å løsrive oss selv fra våre barn.

 

Her fikk ikke Junior overnatte hos besteforeldrene før han kunne gå relativt stødig. Dette fordi de er så dårlig til beins at jeg ville ikke at de skulle bære ham. Om de falt eller snublet hadde de ikke hatt styrke til å stå imot og han hadde gått i bakken med dem.

 

Junior er nå 2 1/2 år gammel og vi har fjernet grinden forran trappa og han går opp og ned som han vil. For å kunne forsere trapper, så må de også trene på det. De kommer til å tryne en eller annen gang, men de har også fallteknikk, så det går som regel helt utmerket. Hvordan skal de lære sin begrensninger om de aldri skal slå seg eller få prøvd seg? Dette tror jeg er spesielt viktig for barn som er fysisk langt fremme eller som er spesielt aktive. Man kan ikke gjete dem alltid, for da vil de garantert skade seg kraftigere senere siden de aldri har lært at en tynn gren faktisk vil brekke!

 

Synes forøvrig løsningen med å sove i annet rom, men borte og la besteforeldrene ta morgenstellet er helt flott. Barnet bryr seg jo ikke ;-)

 

Nei, ta det i ditt tempo, men uten å begrense hennes naturlige selvstendige utvikling. Er jo ikke akkurat avslappende med barnefri om man hele tiden er engstelig for at det skal skje noe!

[Mamma´n til lillemor]

Jeg synes du høres ut som en god mor. Hva så om du er litt mer hønemor enn de fleste andre, høres heller ikke ut som om du syr for mye puter under armene til barnet ditt.

 

Du har fått mange fine svar over her ser jeg, og selv om lillejenta vår har overnattet hos besteforeldre et par ganger synes jeg ikke det er unaturlig at du ikke har kommet dit enda. Det er klart det kan bli et problem hvis de ikke sove borte før de blir ganske store, men jeg tror ikke to-åringer absolutt bør gjøre dette. De kan gjerne hvis det passer familien, men er da vel ikke noe must heller. Jeg har vokst opp uten besteforeldre i nærheten, og har aldri overnattet hos besteforeldre uten at mamma eller pappa var der. Men vi var da på overnattingsbesøk og lignende som barn. Mamma var veldig påpasselig de to første leveårene våre, og så ingen grunn til å ha noe særlig barnevakt. Men jeg tror ikke jeg tok noen skade av det. Husker jeg var på min første speiderleir som 6-åring. Jeg synes det var helt fint når mamma og pappa skulle gå, selv om andre gråt litt. Man må ta dette litt i det tempoet det passer familien tror jeg, men ha en plan. Det er trist med skolebarn som ikke tør å sove borte. Og da gjør man barna en bjørnetjeneste.

 

Det er flott at barnet ditt er jevnlig hos besteforeldre og at de får være sammen uten "innblanding". Det tror jeg er viktigere enn at de absolutt overnatter når de er så små. Våre foreldre maser aldri om å få være barnevakt, men sier alltid ja hvis de kan. Jeg synes det er litt godt når lillemor har sovet borte, men savner henne jo en stund før vi skal hente. Men vi vet at hun har det bra, og hun har vært der ofte og vært trygg før hun overnattet.

 

Kanskje er det fint for familien din og deg om du hopper i den første overnattingen. Men ikke stress med det, synes jeg. Jeg tror ikke du er så unormal som det kan virke over her. Jeg vet om mange som ikke lar besteforeldre passe barna så mye som du gjør når de er så små.

 

Lykke til!

[Giss]

Nå skriver du ikke noe om grunnen til at hun kanske skal sove borte.

Mine (nå 2 og 4 år) har sovet borte to ganger (en natt pr gang) grunnet praktiske forhold. Den ene gangen var jeg f eks innlagt på sykehuset et par dager, og da ble det slik, at barna sov en natt hos besteforeldrene.

Hvis det er behov for at hun overnatter for at man får hele kabalen til å gå opp en natt så går det helt sikkert bra.

Hvis det derimot er fordi besteforeldrene plager om å få ha henne synes jeg ikke det haster spesielt. Det er de som har behovet da, ikke henne. Og jeg synes barnets og deres behov må komme først i en slik sak.

Her har jeg satt foten ned og sagt,nei selvom svigers er temmelig irriterte på meg. Jeg ser ingen grunn til at ungene absolutt skal overnatte der sålenge de ikke er gamle nok til selv å synes at det er stas og noe å glede seg til. Jeg er sikker på at besteforeldrene ville storkose seg og skjemme dem bort en del så det er ikke fordi jeg ikke stoler på dem. Jeg synes bare personlig at det er for tidlig.

Det er mye som går bra hvis det må være slik. Men det er noe annet å gjøre det for å tilfretstille andres behov.

Hvis du ikke er komfortabel med å la henne sove borte ennå - uansett grunn - så er det for tidlig. Hun er jo stadig bare to år og det er dere som kjenner henne best og vet om hun vil takle situasjonen og hvilke utfordringer hennes besøk vil gi. Du har lov å være litt hønemor! Ikke la folk gi deg dårlig samvittighet fordi du gjør det du mener er best for henne.

[Hormonella]

@ Giss - vet du at dette likte jeg godt å høre:-). Det er fordi de maser litt. Vi trenger ikke barnevakt egentlig. Og jeg har sagt at jeg vil vente til vi absolutt trenger det. Som f.eks når nr to kommer til sommeren. Da kan det hende det melder seg et behov. Datteren vår ville ikke hatt problemer med å sove der, for hun er så fortrolig hos mine foreldre, og elsker å være der. Mamma har jo lagt henne før hjemme hos oss når jeg har vært på trening, og det er aldri noe tull. Datteren vår er faktisk veldig snill og grei, og har ikke hatt noe problemer med søvn i det hele tatt. Hos svigers derimot ville det blitt litt annerledes, for der er hun ikke like fortrolig. Men godt å høre at noen forstår min vegring. Jeg kommer nok til å vente en stund til. Jeg elsker jo å våkne til skravlingen hennes, og ta henne med over i sengen vår for å synge sanger og ha hoppeleker før vi står opp:-). Det er favorittøyeblikket mitt på dagen å gå inn til henne om morgenen. Takk for støtten Giss, og takk for velmenende råd alle sammen.

[Tremo]

Du har fått mange gode svar, så jeg skal bare komme med ett kort innlegg.

 

En ting er at om dere tror dere kommer til å tremge barnevakt til sommeren, så kan det være mulig det er lurt å la henne sover over litt av og til før dere plutselig "må"? Ett par tre ganger eller så før sommeren? Og selv om det er kjempefint at du tydeligvis trives veldig godt med datteren din, så kan det være godt å få litt "fri" en skjelden gang;)

 

Selv har jeg tre barn. For en tid tilbake fant jeg ett A4 ark tettskrevet med rutiner for nummer 1. Dette var til svigers første gang hun skulle sove over der. Jeg måtte nesten le. Det var super detaljert med når og hva som skulle skje. Jeg husket jo da at jeg var veldig begymret for hvordan dette skulle gå. Hun var vel 1,5 år eller mer. Når 3. barn skulle sove over første gang, så var han vel snaut 1,5 år. Litt bekymret var jeg, men noe A4 ark ble ikke levert med. Bare kjapp beskjed om de viktige ting, som at skriking på kvelden ofte betyr at han vil ha vann. Når og hvilken mat han får er ikke så viktig. Ei heller nøyaktig når han sover på dagen, bare han får ett par timer en gang mellom 11 og 13;) Og det gikk kjempefint!

 

En eller annen gang må man bare slippe taket litt, og for noen så er dette litt vondt, uansett hvor gammel barnet måtte være ved første overnatting borte;)

[81-Mamma<3<3]

Min datter på 2 år og 3 md har heller aldri sovet borte! Vi har ikke hatt behov. Jeg er nok også en hønemor, og ser ikke noe galt i å være det Tror ikke at barn på 2 år har behov for å overnatte borte! Men de har jo selvfølgelig behov for åbli kjent med slekt, og det blir de jo

 

Nå har vår jente fortsatt sove problem, (har alltid hatt det) våkner stort sett hver natt, kan være våken i timevis om natta. Svigermor er eneste slektning her, hun er 70 år, ganske sprek, men jeg tror det kan bli litt mye for henne hvis 2 åringen ikke sover. så har ikke planer om noe overnatting borte med det første.

 

Har foresten nettopp fått baby nr 2, og er mye mer avslappet i fht hvem som passer både 2 åringen og babyen!!!! Det blir sikkert du også! Det blir ikke så mye tid til bekymring lengre Det vil sikkert føles naturlig med overnatting en dag! Ikke stress med det du