Sliten, frustrert og lykkelig!

[lillemy_85]

Andre som føler seg som en berg og dalbane av følelser? Trodde dette gikk over en stund etter fødsel jeg, men føler meg fremdeles som en vandrende hormonbombe noen ganger, hihi ;-) Dette halve året har vert intenst, utrolig slitsomt, og fantastisk på en gang. Førstegangs mamma, så alt er nytt, i tillegg er jeg alene med mitt lille gull, som jeg elsker over alt på jord. Men, det har ikke bare vert "a walk in the park", ikke bare rosa skyer.. Selv om jeg har vert heldig å få en "snill" baby (liker ikke det utrykket egentlig..) så er det utfordringer nok alikevel..! Jeg er til vanlig veldig sosial av meg, og ikke vandt til å være "låst" til hjemmet mitt hver dag etter kl halv syv, når mini skal i seng, merker også at mine tidligere veldig gode venner, forsvinner mer og mer.. Så blir ofte til at jeg sitter her hjemme å syns litt synd på meg selv! Selv om jeg vet at det selvfølgelig ikke er det.. Jeg har jo vert så heldig å få verdens nydeligste lille jente..noe av det jeg savner aller mest, er muligheten til bare et liiite avbrekk innimellom, for eksempel å ta en dusj i mitt eget tempo, gå å handle uten barnevogn, o.l.. Muligheten til å hente seg inn igjen rett å slett!! Synes også det er slitsomt at det hele tiden, over alt, er så utrolig stort press på at alle skal være så perfekte foreldre, kan jo få dårlig samvittighet av mindre!! Vet ikke helt va jeg vil med dette innlegget egentlig, bare få ut litt tankespinn kansje, ikke så mange andre å snakke med dette om, da vennekretsen min består mye av single festglade jenter, og "perfekte foreldre" som får alt til å høres enkelt ut, noe som får meg til å føle meg enda mer mislykket :-/ Tenker hele tiden på hva jeg ikke kan tilby min datter, som jeg kansje kunne hvis jeg hadde hatt mann/samboer, redd for at hun ikke skal ha det godt ok hos meg... meeen, nok klaging fra meg, elsker selfølgelig min lille trollejente over alt på jord, dette er nok bare en av de "dårlige" dagene, ser nok litt lysere på alt i morgen ;-) Beklager, ble visst veldig langt dette..

[Pix]

Skjønner deg veldig godt! Jeg er også førstegangsmamma og jeg var IKKE forberedt på hvor intens denne tiden er. Jeg er veldig spontan av meg og elsker å ut å farte. Både meg og mannen min:) Plutselig er vi liksom litt låst. Mannen min er borte 2 uker av gangen, så jeg skjønner veldig godt du blir sliten om du er alene!! Jeg går nesten på veggen, når jeg ikke får en eneste pause. Bare det å ta en jentetur med litt shopping og lunsj, mens pappa passer den lille er virkelig balsam for sjelen. Vår lille er også veldig snill, men det er fortsatt en HELT annen hverdag som man virkelig må omstille seg for å nyte. Pluss at vi er nok litt hormonelle (VELDIG lykkelige også VELDIG slitne... hehe).

 

Du må hvertfall vite at du er ikke den eneste som syntes dette er utrolig tøft, og hvertfall om man er alenemor! Det jeg prøver å tenke er at dette er en veldig liten periode av resten av livet med dette vidunderet:) Vær litt ekstra sterk nå, også har man resten av livet å se frem til med jenta di!

 

Lykke til fra oss

[lillemy_85]

Tusen takk for fine ord, godt å vite at andre også synes det er sltsomt til tider, føler alle bare koser seg å har alt under kontroll hele tiden, samtidig som de lager 3 retters lunsjer til barseltreffene og har skinnende rene hus..hehe.. litt satt på spissen kansje ;-)

[Pix]

Hehe, skjønner hva du mener! Vi prøver alle å fremstå fra vår beste side vet du:) Og det er kanskje ikke så enkelt for de som "har det lett" og konfrontere noen som de tror har det litt tøft. Kanskje det er oss selv som må tørre å være ærlige, så kommer det nok frem litt ting fra andre også Vi mennesker er mer forståelsesfulle enn man skulle tro. De fleste hvertfall!

[lillemy_85]

Det er sant, må nok bli litt flinkere å sette ord på ting ;-)