Mange tanker etter SA....

[MaEb]

Hadde en SA for snart tre uker siden, og lurer på når det er vanlig at det gir litt "slipp"? Jeg har gode dager hvor jeg tenker at det sikkert ikke var friskt, og at vi nå vet at vi kan få barn, men har også andre dager hvor mange tanker kommer. Noen som har noen gode råd for å få ting litt på avstand? Jeg regner med at jeg ikke er alene om dette.....

[Novembernurkimagen<3]

Ikke alene om dette dessverre, leit å høre at du har mistet. Selv mistet jeg for 7 u siden. Jeg vet ikke hva jeg kan si som kan være til hjelp. Jeg tror det finnes mange måter å reagere på. Jeg var først fortvilt, deretter masse negativ grubling og tanker om alt som kan være feil med meg, så mer tristhet, litt sinne, etterhvert brutt opp av at jeg begynte å lande litt i meg selv. For meg har det vært godt å tvinge meg til å snakke og ta imot trøst og støtte, ikke være for mye alene, og gi meg selv tid og lov til å være fortvilt, sliten, lei.... ikke skjerpe meg så voldomt. I dag hadde vi besøk av et vennepar hvor ho var gravid med stor mage. Tårene rant litt etter at de dro, men jeg føler meg ikke oppløst lenger. Jeg tror ikke det er noe som heter "vanllig", alt opp til 6 mnd er å regne som upatologisk sorg. Når jeg på ul fikk vite at hjertet hadde slutta å slå tenkte jeg at dette klarer jeg aldri. Livet har gått videre selv om dette har vært voldsomt trist. Ta godt vare på deg selv og ta godt vare på hverandre <3 Vi er nok heldigere neste gang begge to skal du se...

[MaEb]

Hei håper83

 

Takk for svar..Det er trist å høre din historie, men på en måte er det godt å høre at man ikke er alene. Jeg har også vært igjennom hele følelsesregisteret. Det verste er egentlig å motivere seg til å gå på jobb... Det høres ut på historien din som om du var lengre på vei enn det jeg var, og det er sikkert ennå mer vondt. Har dere forresten begynt å prøve igjen? Ja, det er viktig å ta godt vare på hverandre. Håper veldig at vi er så mye heldigere neste gang, og at det ikke blir så altfor lenge til for begge to.

[Novembernurkimagen<3]

Hei MaEb

skjønner hva du mener. Angående jobb så har jeg gjort noe som er uvant meg, bedt om 20% sykmelding i en mnd for å dele uka i to. Det har vært veldig godt. Har slitt litt med søvn og vært såpass i svime på jobb at jeg har gjort feil. For meg var det også pyton å komme tilbake på jobb. Der gikk livet videre som om ingenting hadde skjedd. Jeg var 11 uker, vet ikke om det spiller så mye rolle egentlig så lenge man har kommet dit at man gleder seg og har begynt forberedelsene. For meg hjalp det forresten at ei venninne sa at vi ikke hadde mista det barnet vi snakka om og drømte om, siden det forsåvidt var ganske så uavhengig av det lille fosteret vi ikke visste noe om. Vet ikke om dette ga noen mening for deg, men det hjalp meg å se fremover Vi planla å prøve igjen etter første mens. Ganske desperat egentlig Men så ble det komplikasjoner ved at første utskrapning ikke var vellykket (uvanlig!). Jeg fikk rier og blødninger på jobb og måtte inn igjen for ny utskrapning. Tror alt er ok denne gangen, skal til privat gynekolog på onsdag for å se til at livmor nå er ok ettersom jeg har blitt sånn passe engstelig. Er alt ok prøver vi igjen etter første mens..om en liten måned dersom kroppen min er ca i syklus. Eneste positive jeg finner i andre omgang er vel at vi ble tvunget til å pause litt lenger...tror det hadde blitt for blanda følelser for begge to om jeg hadde vært gravid på ny nå. Hva med dere? Ja vi får håpe og tro at dette skal gå bra Første svangerskapet ditt også?

[MaEb]

Hei igjen...

Ja, jeg har tenkt på det samme selv.. Men det er veldig ulikt meg å være syk eller sykmeldt.. Samtidig føler jeg at jeg ikke helt strekker til på jobb. Jeg er på jobb den tiden jeg skal være og gjør det jeg må, men ikke noe mer enn det, og det er veldig ulikt meg. Skal også i utgangspunktet på julebord med jobben til helga, men det har jeg virkelig ikke lyst til. Store menneskemengder og fulle folk er ikke det jeg har mest lyst til.. men jeg får se. Jeg kunne godt tenke meg en sånn type sykmelding som du har, men føler da meg litt "svak" hvis jeg skulle gjort det. (ikke stygt ment til deg altså..) "Alle" sier jo at det er viktig å komme seg tilbake på jobb igjen for å ikke tenke for mye.. Men samtidig føler jeg at jeg trenger litt tid selv. Ja, det er mitt første svangerskap. Vi har jo ikke begynt å prøve igjen ordentlig, i og med at jeg ikke har hatt første mens. Men tror vi prøver igjen da. Det gikk lang tid fra jeg sluttet på pillen til jeg ble gravid første gang, så jeg føler at vi ikke må "kaste bort" tiden. Jeg krysser fingrene for oss begge:)

[Novembernurkimagen<3]

skjønner godt tankene dine om sykmelding, har hatt dem selv jeg ble skrevet ut fra sykehuset med tre dagers sykmelding og en tanke om at "så det er tiden det tar å komme seg på beina igjen". Har tvunget meg selv og skjerpet meg som bare det, tenkt at "nå er jeg på beina igjen"..for så å knekke sammen i det jeg ser en baby. Jeg måtte bare innfinne meg med at det her tok den tiden det tok. Heller ta reaksjonene nå enn seinere. Kjenn etter hva som blir riktig for deg. For meg hadde det vært ille å bare være hjemme, trenger å være i aktivitet og ser at det kommer seg. 20% hjelper meg å gjøre en skikkelig jobb, og å komme meg videre fordi jeg får tid til å sove og ha litt rolig tid for meg selv. Jeg krysser tær og fingre for at livet plutselig smiler til oss igjen;)

[MaEb]

Takk for gode råd, og at du deler dine erfaringer. Ja, jeg merker også at det går veldig opp og ned. I dag har jeg en god dag, og det er bra. ja, vi får håpe det ordner for oss begge om ikke så altfor lenge:)

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg lurer også på mye av det samme, mistet i uke 10 for rundt 6-7 uker siden, men det føles som om det er et år siden for etter dette er det bare gått nedover.

 

Jeg var alene hjemme med sønnen min på natten når det skjedde og det var helt forferdelig, hadde jo begynt å glede meg sånn også.

 

Etter SA så forsøkte jeg å snakke med søsteren og ei venninne om det, men dessverre så var søsteren litt for opptatt og det var for mange folk rundt hele tiden og venninnen min var mer opptatt av at jeg gav henne råd om et forhold som skrantet, nå har jeg gitt opp å prøve å snakke om det. Føler at eneste svarene jeg får er at dette er naturen sin måte å rydde på og du skal være glad du ikke var kommet lenger. Dette er jo ting jeg vet, men det gjør ikke mindre vondt av den grunn.

 

Etter SA så har jeg nok hatt uvanlig mye uflaks og det gjør ikke ting bedre, joda jeg vet at dette nok er ting jeg legger mer merke til nå enn om dette ikke hadde skjedd. Hadde jeg forsatt vært gravid så hadde jeg nok bare sett på de som små uhell og glemt de med det samme.

 

Jeg merker også at jeg ikke orker å være her heller så mye lenger altfor mange bilder av lykkelige gravide og søte små babyer.

 

Beklager HI at jeg ikke har noen trøstende ord, men ja det hjelper å vite at man ikke er alene.