Redd for KS...

[Anonym bruker]

Jeg vet at noen må ta KS pga medisinske grunner... og at noen ønsker ks pga angst, dårlige erfaringer fra tidligere fødsler etc etc respekterer jeg fullt ut. Man må få lov til det som føles rett for seg selv.

Men jeg har helt panikk for å MÅTTE ta ks selv. Jeg har ikke barn og jeg er ikke gravid - og jeg unngår vel å bli gravid fordi jeg er redd for å måtte ta ks... Jeg føler det ikke blir som "det skal være" om man ikke får føde barnet selv. Det skal ikke skje på en operasjonssal, liksom. Jeg har også helt panikk for å måtte legges i full narkose. Det er en side ved saken. Arret er også en stor del av dette. Jeg er veldig opptatt av å ikke ha arr på kroppen - og det har blitt så viktig for meg nå i det siste, at jeg rett og slett ikke tar sjansen på å bli gravid... Og det er jo litt synd... Er rundt 30, så klokka har begynt å tikke...

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men måtte bare få det ut

Lykke til alle her inne! Dere er tøffe! )

[Anonym bruker]

Jeg har måttet ta ks en gang. Noe jeg aldri hadde forestilt meg skulle skje meg,-og jeg var LIVREDD:( Men det gikk kjempefint, selvom jeg har valgt å føde vaginalt etterpå selvom jeg kunne velge ks...

[Anonym bruker]

ps arret er tynt som en sytråd og nesten ikke synlig:)

[Anonym bruker]

Takk for svar! Jeg har hørt flere si det Men jeg liker det likevel ikke.... MEN... det betyr vel ikke så mye i den store sammenheng, egentlig! Spesielt hvis det er absolutt nødvendig med KS, så gjør man jo det man må for å få babyen frisk og rask ut av magen.

[Anonym bruker]

De fleste må jo ikke ta keisersnitt, da... og uansett kan det godt være du får varige merker på kroppen, uten operasjonsarr, for det kan fint dukke opp strekkmerker f.eks, er det noe bedre?!

 

Selv er jeg redd for å føde, kunne valgt keisersnitt grunnet forrige fødselsopplevelse, men er redd for keisersnitt også, så har valgt å føde naturlig for andre gang. Har en god dialog med sykehuset, føler jeg, og jeg gjør jo dette fordi jeg vil ha barn... alt annet er på en måte underordnet. Fødselen "glemmer" man jo heldigvis i ettertid, mens barnet blir en del av ditt liv! Jeg ville ikke ha barn da jeg var 30 heller, fordi jeg ikke ville føde, men plutselig en dag forandrer kanskje dine tanker seg også...

[AO3]

Nå er det mye mer sannsynlig at du IKKE må ta keisersnitt, så jeg synes det er veldig synd hvis du lar være å bli gravid pga tanken på at det KANSKJE blir keisersnitt?

 

Når det gjelder dette med arr, arret etter et keisersnitt uten komplikasjoner underveis og i ettertid ser veldig fint ut, det er bare en smal strek. Det er ganske vanlig med "heng" over arret (jeg har det), men det varierer jo fra person til person. Men som noen andre skrev over her - strekkmerker er mye mer synlig enn et ks-arr hos de fleste, og strekkmerker er noe veldig mange får. Hvis du er så opptatt av dette med arr at det gjør at du vurderer ikke å få barn, vil jeg anbefale deg å snakke med legen din om det. Ikke for å være slem, altså, men det høres ut som om forholdet til din egen kropp ikke er helt sunt?

 

Selv er jeg veldig glad i mitt arr, for det minner meg om at jeg har to friske og fine gutter som måtte komme ut "nødutgangen". Det sier jeg selv om det første hastesnittet var traumatisk og ikke forbundet med noen positive følelser. Arret er en del av meg og min historie, og det tar jeg med meg til graven. Jeg synes egentlig det er en fin tanke.

 

Kroppen forandrer seg, enten man får barn eller ikke. Den forandrer seg kanskje litt raskere når man får barn, men det betyr ikke at kroppen etter en graviditet og fødsel er noe dårligere enn den var før, kanskje tvert imot? Gamle blir vi uansett.

 

Det virker som om du har mye å tenke på. Jeg håper du har noen som kan møte tankene dine på en god måte.

[håperpånr2snart.... <3]

selv om det skulle bli keisersnitt, er det ikke sikkert du blir lagt i narkose... Jeg ble ikke det. Jeg fikk spinalbedøvelse(noe lignende som epidural), og hadde min samboer sittende ved hodet mitt...Han strøk meg over håret, og hvisket fine ord til meg. Akkurat det en vordende mor trenger når hun ligger og blir operert, etter at prinsessa kom ut av magen, gråt både jeg og samboeren min.. Alt i alt en veldig fin opplevelse... Det som var frustrerende for meg var at jordmor å samboeren min tok med datteren min for å vaske henne mens jeg låg og ble gjensydd... Men frustrasjonen gikk over til varm glede da jeg kom rullende inn på overvåkningen og fikk se samboeren min med jenta si i hendene...*morslykke*

Nå skal det sies at grunnen til min KS er at jeg er tidligere voldtatt, og bare tanken på at "noe" skulle presses ut DER var nok til at jeg fikk panikk for vanlig fødsel, og ingen leger presset meg til vanlig fødsel.

 

Håper nervene dine roer seg, for dersom det skulle bli keisersnitt til deg, så kan det bli like fin historie som min... <3

[Anonym bruker]

Hei. Jeg ønsket i utgangspunktet KS pga fødselsangst, men fikk det ikke innvilget. Det endte med haste KS i full narkose pga manglende fremdrift i fødselen. Det jeg ikke var forberedt på med KS var alle plagene som dette medførte i etter kant. Følte jeg gikk glipp av verdifull tid sammen med babyen pga smertene i etterkant av KS. Opplevde også personalet ved barsel avd som arrogante,kalde og lite hjelpsome.

Jeg har etter denne fødselsopplevelsen bestemt meg for å legge det hele bak meg og gå videre sammen med det barnet jeg har fått. Er takknemlig for at jeg i dag har et friskt og raskt barn.

[Lillesolsikke]

Alle er man jo forskjellige, om du sliter så mye med disse tankene ville jeg nok ha oppsøkt hjelp. Om du da har tenkt å få noen barn. Så du ikke ødelegger svangerskapet med alle dine tanker. For er vel ikke noe godt å gå rundt slikt. Tror også de fleste som har måtte ta k.s av den ene eller andre grunnen, ville ha gjort hva som helst for det lille barn som man får ut av det. Vil jo tro at de fleste andre inngrep er kjipere da man ikke får noe "premie" ut av det.

Arra er jeg for min del kjempe stolte av, selv om de nesten ikke er synlige lengre. Takk for at legevitenskapen er der den er, og dyktige leger ++ kunne gå inn og redde både mine små barn og meg. =)

Og forstår godt tankene til Anonym over, om å føle at man gikk glipp av verdifull tid i starten. Men håper da at jeg kan få bruke resten av mitt liv til å være der for dem og den beste mamma jeg kan være <3

 

[Anonym bruker]

Ingenting å være redd for! Du blir ikke lagt i narkose og de aller fleste kommer seg helt fint etterpå. Ihvertfall om du ikke er veldig overvektig.

 

Jeg kjenner meg absolutt ikke igjen i hun som skriver at hun gikk glipp av verdifull tid med babyen. Allerede den første natten etter et snitt er det du som har det fulle ansvaret for babyen, og det sier jo litt.

 

Min opplevelse av operasjonssalen var kjempefin. Så mange hyggelige folk, og god og avslappet stemning.

 

Og det er følelsen av å bli mor og høre sitt barn gråte for første gang som er det store, ikke det vaginale.

 

Lykke til!