Knerten er født (fødselshistorien vår) - samme som på donor egg/sæd

[LykkeligSomMamma]

Etter 4 år med trøblete prøving og nedturer, ble vi endelige gravide gjennom EA ved Serum i Athen og 29. oktober kom vårt lille Serummirakel til verden gjennom hastesnitt 3 uker før termin. Svangerskapet hadde gått helt fint frem til en kontroll hvor vi plutselig hadde fått med mild svangerskapsforgiftning på kjøpet. Lumske saker. Så etter det ble det tatt utvidet blodprøver, og samme kveld fikk jeg hodepine og kom inn for kontroll igjen. Da var blodtrykket forhøyet ennå mer, og jeg slo ut 4+ på protein i urinen. Da ble jeg innlagt til observasjon og etter det fulgte en uke innlagt til observasjon og blodtrykk som vekslet mellom normalt og forhøyet. Ble utskrevet til slutt og innlagt igjen dagen etter på grunn av hodepine. Da var blodtrykket igjen bananas. Frem og tilbake og på'n igjen.

 

Etter det ble det snakket om igangsetting og jeg tenkte det var like greit, siden den eneste kuren mot forgiftning er forløsning. Så kom lørdag 29. oktober og jeg hadde begynt å se frem mot å bli satt igang, var jo bekymret for at dette ville gå utover gullet i magen å gå sånn. For sikkerhets skyld spurte jeg jordmor om hun kunne ta blodtrykket mitt en gang til ved vaktskifte. Hun tok det to ganger, ble veldig stille og sa blodtrykket var 200/120 og at hun måtte snakke med legen. For første gang var jeg ordentlig redd, og ringte min kjære og ba henne komme fort. Ikke lenge etter kom legene og sa at de ikke så noen annen utvei enn å ta ut barnet gjennom keisersnitt, og at forgiftningen har utviklet seg til alvorlig og derfor det eneste de kunne gjøre. I utgangspunktet var keisersnitt og spinal det jeg fryktet mest ved en fødsel, mer enn smerter og fødsel gjennom vanlig "utgang". Sånn for å toppe det klarte ikke legene å få satt spinalen og de forsøkte og stakk i 30 minutter før de endelig traff. Etter det gikk det fort, de brukte ikke lang tid på å få ut gutten og han skreik ilsint fra første stund - verdens herligste lyd. Han var 3060 stor og 50 lang, ennå det var 3 uker før tida. En sterk liten knert. Så sydde de meg igjen og jeg ble på overvåkningen -fløyt inn og ut av morfinrus og var ganske skjeløyd i mine spede forsøk på å sende melding til kjente og kjære om at gullet var kommet

 

Dagen etter fikk jeg endelig komme på barsel der lillegutt og kjæresten ventet på meg. Ble liggende våken mye av natta og bare hørt på de søte godlydene og nyte at han er vår. Han er vårt lille mirakel. Etter så mange år med prøving og denne siste finalen føles det som at dette er babyen universet bare akkurat ville at vi skulle ha - det kunne endre så veldig annerledes. Rikshospitalet har vært helt fantastiske hele veien og alltid sjekket heller en gang for mye enn en gang for lite. Ikke minst har de latt min kjære få bo sammen med meg på rommet så langt det har vært mulig, og gjort alt de kan for å tilrettelegge. Nå nyter vi første normale uke hjemme med gutten og kan konstaterer at morslykke er en sann klisje - man blir ufattelig forelsket i den lille.

 

Det var en tøff start med keisersnitt og forgiftning som gjør at det vil ta lenger tid enn vanlig å komme meg. Amminga har også vært et slit og det er tøft å begynne morstilværelsen i minus når det gjelder overskudd, men det er verdt det. Når jeg ser det lille fjeset hans, hører alle godlydene hans og ser hvordan han faller til ro ved brystet - det er lykke og det gjør meg evig takknemlig for at vi ikke ga opp og for at vi fant den klinikken som klarte å hjelpe oss.

[TanteTroll]

Gratulerer så mye med vesle Knerten!

 

Godt alt gikk bra til slutt - håper dere koser dere masse:-)

[Tante_Esel]

naa fikk jeg klump i halsen, og taarer i øynene... for en fantastisk historie...

 

gratulerer som mamma

 

takk for at du deler

[♥♥Vilsågjerne♥♥]

Gratulerer kjære deg med det lille mirakelet ;O)